Arkiv for kategorien ‘Bokomtaler’

Dagbladet er i gang med kåring av tidenes beste norske ungdomsroman. Jeg har langt fra lest alle de lister opp, men det fikk meg til å tenke på alle de gode ungdomsbøkene jeg leste da jeg var i målgruppa. Så jeg bestemte meg for å sette opp min egen liste. Disse bøkene er kanskje ikke tidenes beste, men de som gjorde sterkest inntrykk på meg den gang, og de sier ganske mye om hvem jeg var og er. Jeg har ikke begrensa meg til norske bøker, bare bøker utgitt på norsk mens jeg var ungdom.

Elin Brodin: Kjære Timo

Per Knutsen: Svart cayal

Ulf Stark: Jeg tar sjansen

Unni Nielsen: Toccata og fuge i d-moll

Gunnel Beckman: Adgang til festen

Mens jeg gikk på ungdomsskolen og vgs leste jeg enormt mye, sannsynligvis det meste av ungdomsbøker som var utgitt på det tidspunktet. Likevel er det bare disse fem jeg ikke klarer å glemme. De angir også grunntonen for den ungdomsromanen jeg holder på å skrive.

Tidligere har jeg skrevet en post om det å skulle skrive for ungdom. Se også Tarald studerer ungdommen, der to av bøkene på lista mi er omtalt.

Om ungdomsbøker med kjønnsoverskridelser eller transfolk anbefaler jeg Kjønnsidentiteter på tvers hos Norsk barnebokinstitutt. Dessuten har Skeiv Ungdom ei litteraturliste (foreløpig ganske kort, trenger innspill).

Øystein Wiik har aldri skrevet god krim, men de tidligere bøkene hadde til tider en viss underholdningsverdi. Casanovasyndromet er beviset på at ille kunne bli verre. Dette er sammenblanding av sex og vold slik det absolutt ikke bør gjøres.

Tom Hartmann er en merkelig skrue. Jeg liker som kjent at detektivrollen innehas av andre enn politifolk, men da bør årsaken til at de havner i den rollen være ganske troverdig. Det er ikke tilfelle her. Heller ikke plottet virker særlig troverdig. Jeg mistenker forfatteren for å ha lest mer erotikk enn krim, og dette preger romanen i altfor stor grad. Det er mulig han også er inspirert av Oscar Wildes Bildet av Dorian Grey, men slektskapet er meget fjernt.

Slektskapet med Pornopung er derimot ikke til å ta feil av. Casanovasyndromet er en slags Pornopung på LSD uten realisme.

Bare dersom du tilhører dem som får orgasme av parterte menneskekropper og gjerne skulle vært flue på veggen i helvete er dette boka for deg.

Jeg er svak for kosekrim – romaner som ikke påtar seg å flytte sjangergrenser eller være banebrytende, men bare gjor det de skal på en bra måte innenfor sjangeren. Den psykologiske dybden er gjerne ganske fraværende, men elementet av puslespill er derimot fremtredende. Men selv for en som altså liker slike bøker, når det gjøres bra, kan synes at det blir for mye av det gode. Nå har jeg lest Det høyeste kortet av Marco Malvaldi.

Den kan anbefales som lett underholdning. Ikke minst liker jeg humoren (som riktignok er mest fremtredende i begynnelsen). Likevel savner jeg for en gangs skyld at det står noe mer på spill enn en finurlig løsning på gåten. Det skal mye til før jeg savner slike typiske thriller-elementer, men her gjør jeg det. Hovedpersonen har ingenting å tape på om mysteriet løses eller ikke, han utsettes ikke for noen slags trusler og det hele blir svært pent og pyntelig.

Nå høres det kanskje ut som om boka er kjedelig, men det er den ikke. Den har en forbilledlig lengde på bare 189 sider og fortellingen drives fint videre fra side til side. Jeg liker også at fortelleren ikke er allvitende, selv om det dreier seg om en tredjerpersonsfortelling. Hovedpersonen Massimo er en likandes kar og heldigvis ikke politimann, men barista.  Selv om jeg altså savner thriller-elementer eller mer psykologisk resonnans, er det litt deilig å lese en krim der skurken verken er hovedpersonen eller et familiemedlem.

Flere steder i boka refereres det til tidligere bøker, og det er litt irriterende når dette er er den første som er oversatt til norsk. Jeg håper de andre også blir oversatt, for god kosekrim er det ikke nok av (dårlig wannabe krim med eller uten kos er det derimot flust av). Boka mangler helt blod og gørr, noe som er en fin avveksling.

For meg er kriminalromaner bøker som bare kan leses en gang. Derfor låner jeg helst på biblioteket heller enn å kjøpe, og de jeg kjøper blir ofte gitt videre til slekt og venner. Likevel har jeg samla noen bøker av forfattere jeg setter ekstra pris på (eller ihvertfall gjorde det da jeg leste bøkene). Akkurat nå holder jeg på med en stor re-organisering av et par bokhyller, og tenkte derfor å poste en liste over noen favoritt-krimforfattere:

  • Michael Craft (homokrim på engelsk)
  • Ann Cleves
  • Denise Mina
  • Joseph Hansen (amerikansk homokrim fra 70- og 80-tallet som burde vært oversatt)
  • Jørgen Gunnerud
  • R.D. Zimmerman (homokrim på engelsk)
  • Grant Michaels (eksepsjonelt morsom homokrim på engelsk)
  • Jan Mårtenson (svensk krim)
  • Greg Herren (homokrim på engelsk)
  • Minette Walters
  • Yrsa Sigurdadottir

Det slår meg at norske forfattere mangler. Det er ganske tilfeldig at Jørgen Gunnerud er den eneste. Generelt er det lettere å huske norske krimforfattere, og man blir minna om dem hvis man har glemt dem. Hylla er heller ikke representativ for hvilket språk jeg leser på, med sin overvekt av bøker på svensk og engelsk, mens de fleste bøkene jeg leser er på norsk.

Likevel sier hylla noe om hva som mangler på norsk; krim med homofile detektiver eller der vanlige folk løser mysterier. Jeg har også stor sans for krim som også er humoristisk i stilen. Det er ganske tabu i Norge; mord skal ikke være underholdning (selv om alle vet at det er nettopp det det er). Moralsk sett har jeg større innvendinger mot krim der seriemordere dreper kvinner på bestialske og seksualiserte måter (svært vanlig i amerikansk, hetero-krim), enn mot krim med svart humor. Jeg har skrevet før om den norske overfloden av politikrim, så det gidder jeg ikke gjøre igjen.

Lest: Den mørke porten av Lars Mæhle

Publisert: lørdag 8 februar, 2014 av Tarald i Bokomtaler
Stikkord:, , , ,

Dette er bra krim! Plottet(/plotta) er troverdige og spennende. Hovedpersonen, psykologen Ina, er et friskt pust blant alle politimennene i norsk krim. Ekstra spennende er det at en mannlig forfatter velger en kvinnelig hovedperson. Løsningen er akkurat passe innvikla, hovedpersonen akkurat passe intelligent. Dette er mangelvare i norsk krim; der løsninga ellers er for innvikla/lite troverdig eller hovedpersonen er for dum. Jeg har i det siste lest noen krimromaner der jeg forstod hvem morderen var midtveis, lenge før hovedpersonen, og det er kjedelig.

På minussida må jeg føre opp den irriterende allvitende fortelleren, skyggefiguren Winther gjør historien litt mindre troverdig, presten som omtaler preika som «talen» og de innskutte kapitlene fra fortida og som forklarer morderens tanker. Dette er ting som vanligvis ville irritere meg så mye at jeg slakta boka. At jeg likevel gleder meg til neste bok sier derfor mye om kvaliteten ellers. Men jeg håper inderlig at i alle fall fortidskapitlene og Winther blir borte i mellomtida.

Boka skal også ha pluss for nynorsk, siden det skrives altfor lite god krim på nynorsk.

Lars Pettersson har skrevet en krim ganske etter min smak. Det er hans første, men forhåpentligvis ikke den siste. Den skildrer et miljø som er utypisk i kriminalromaner slik at man lærer noe nytt. Jeg opplever skildringa av det samiske og Kautokeino som balansert og nyansert, med forbehold om at jeg ikke har direkte kjennskap til noen av delene.

Boka får meg til å lengte tilbake til Tromsø. Skildringa av Kautokeino minner meg på turen med folkehøyskolen, der vi overnatta i campinghytter utenfor tettstedet og dro inn til hotellbaren på kvelden. Jeg har også besøkt andre steder som nevnes i romanen; Skibotn, Karesuando, Kilpisjärvi. Jeg tror til og med at jeg kjente igjen noen karakterer.

Jeg forsøkte gjennom hele boka å finne det typisk samiske, det utprega, det som skiller den samsike kulturen fra den norske. Jeg fant det ikke. Reindrifta er selvsagt en typisk samisk næring, men de fleste samer har ingen tilknytning til den. Fordi slekta til dattera mi er kystsamisk er jeg mest interessert i den kulturen, så jeg forsøkte å finne noe som kunne omfatte også den.

Det romanen peker på som typisk samisk er viljen til å gå rundt grøten, snakke i koder bare de innvidde forstår, å sette familien og slekta foran individet, å definere enkeltmennesker i forhold til hvem de er barn av og i slekt med o.s.v. Alt dette er trekk jeg kjenner igjen fra min egen bondeslekt på Vestlandet, om enn svakere og uten et fremmed språk. Jeg kjenner det også igjen fra oppveksten i Jølster. For meg blir dette derfor ikke en roman om det typisk samiske, men om konflikten mellom dem som reiste bort og dem som ble igjen.

Romanen minner meg på hvor takknemlig jeg er for at foreldra mine reiste ut og fikk seg utdannelse slik at jeg er løsrevet fra en kultur som setter familien foran individet. Jeg har kjempet for mine valg i livet og kan ikke forestille meg hvor vanskelig det ville vært i en kultur der selve det å kjempe for sine egne valg er ansett som et svik i seg selv. Når jeg har møtt en slik kultur har jeg følt det klamt, klaustrofobisk og deprimerende.

Romanen er glimrende. Den etterlater meg ambivalent. For selv om kulturen og kodene er det motsatte av alt jeg er og står for, føler jeg minst like mye avsmak for det å tilhøre majoriteten, kolonimakten. Tidligere har jeg skrevet en del om det samiske; i Kulturkrasj innad i Norge og i Ut av skapet: Wannabe-same, og jeg har også gjort halvhjertede forsøk på å lære meg samisk.

På noen måter er jeg utprega moderne og urban: Jeg foretrekker mennesker som snakker rett ut, som er åpne og ærlige, og jeg ønsker å være slik selv. Jeg nekter å fanges inn av grupper som krever total lydighet og lojalitet, enten det er religiøse sekter eller tradisjoner basert på slektskap. Jeg er tettere knytta til venner enn til familien. Jeg motsetter meg forsøk på sosial kontroll og foretrekker å ikke kjenne naboene mine.

Det vil selvsagt ikke si at jeg mener alle bør være som meg. Uten bosetting i bygde-Norge stopper byenes matforsyning og byene vil befolkes av mennesker som egentlig ikke ønsker å bo her, mennesker som tar med seg sin kultur for sosial kontroll og merkelige sosiale koder. I den sammenhengen er det fullstendig likegyldig om etnisiteten er samisk, norsk eller pakistansk. Ja, la oss anvende norsk distriktspolitikk også internasjonalt!

Jeg skulle til å gi opp midtveis. De to foregående bøkene (som jeg skrev om her) var geniale, så jeg lot tvilen komme henne til gode. Det angrer jeg ikke på. Den dama kan virkelig skrive! Det går kaldt nedover ryggen på meg bare jeg tenker på skurken i boka.

Hvis jeg hadde vært redaktøren hennes, ville jeg forslått at hun stramma litt inn i den første delen, men ellers er den like genial og rystende som de foregående. Andre fiktive karakterer blir ikke det samme etter dette, selv levende mennsker blir ikke de samme etter dette. Og leserne blir heller ikke de samme etter dette. Det er den psykologiske innsikten i skadede menneskesinn i kombinasjon med genuin menneskekjærlighet til nettopp disse skadeskutte som gjør Flynns bøker til så voldsomme opplevelser.

Det er ikke ofte at jeg leser bøker og tenker at «dette kan jeg ikke gjøre like bra, her må jeg gi tapt», men det er nettopp det jeg tenker etter å ha lest hennes bøker. Jeg håper at hun vil sette standarden for persontegning i alle kommende romaner, men samtidig kvir jeg meg for å anbefale bøkene hennes til andre forfattere. Jeg vil jo ikke bidra til at andre blir dypt deprimerte.

Det burde skrives mange masteroppgaver om Flynns bøker. Jeg forstår ikke hvordan hun klarer å gi lesere omsorg for ganske usympatiske personer, hvordan hun kan skildre reinspikka ondskap svært troverdig samtidig som man slett ikke blir pessimistisk på menneskehetens vegne. Blant annet. Selv er jeg for litteraturvitenskapelig rusten til å begi meg inn på skikkelige analyser, men noen burde gjøre det.

Ja, jeg nøler ikke med å kalle bøkene geniale. Plottene er intrikate og overraskende uten å miste troverdighet (det skjer ellers altfor ofte). Karakterene og plottene er så tett forbundet at de ikke kan skilles fra hverandre. Jeg skulle likt å vite hva psykiatere eller psykologer mener om bøkene.