Lars Pettersson har skrevet en krim ganske etter min smak. Det er hans første, men forhåpentligvis ikke den siste. Den skildrer et miljø som er utypisk i kriminalromaner slik at man lærer noe nytt. Jeg opplever skildringa av det samiske og Kautokeino som balansert og nyansert, med forbehold om at jeg ikke har direkte kjennskap til noen av delene.
Boka får meg til å lengte tilbake til Tromsø. Skildringa av Kautokeino minner meg på turen med folkehøyskolen, der vi overnatta i campinghytter utenfor tettstedet og dro inn til hotellbaren på kvelden. Jeg har også besøkt andre steder som nevnes i romanen; Skibotn, Karesuando, Kilpisjärvi. Jeg tror til og med at jeg kjente igjen noen karakterer.
Jeg forsøkte gjennom hele boka å finne det typisk samiske, det utprega, det som skiller den samsike kulturen fra den norske. Jeg fant det ikke. Reindrifta er selvsagt en typisk samisk næring, men de fleste samer har ingen tilknytning til den. Fordi slekta til dattera mi er kystsamisk er jeg mest interessert i den kulturen, så jeg forsøkte å finne noe som kunne omfatte også den.
Det romanen peker på som typisk samisk er viljen til å gå rundt grøten, snakke i koder bare de innvidde forstår, å sette familien og slekta foran individet, å definere enkeltmennesker i forhold til hvem de er barn av og i slekt med o.s.v. Alt dette er trekk jeg kjenner igjen fra min egen bondeslekt på Vestlandet, om enn svakere og uten et fremmed språk. Jeg kjenner det også igjen fra oppveksten i Jølster. For meg blir dette derfor ikke en roman om det typisk samiske, men om konflikten mellom dem som reiste bort og dem som ble igjen.
Romanen minner meg på hvor takknemlig jeg er for at foreldra mine reiste ut og fikk seg utdannelse slik at jeg er løsrevet fra en kultur som setter familien foran individet. Jeg har kjempet for mine valg i livet og kan ikke forestille meg hvor vanskelig det ville vært i en kultur der selve det å kjempe for sine egne valg er ansett som et svik i seg selv. Når jeg har møtt en slik kultur har jeg følt det klamt, klaustrofobisk og deprimerende.
Romanen er glimrende. Den etterlater meg ambivalent. For selv om kulturen og kodene er det motsatte av alt jeg er og står for, føler jeg minst like mye avsmak for det å tilhøre majoriteten, kolonimakten. Tidligere har jeg skrevet en del om det samiske; i Kulturkrasj innad i Norge og i Ut av skapet: Wannabe-same, og jeg har også gjort halvhjertede forsøk på å lære meg samisk.
På noen måter er jeg utprega moderne og urban: Jeg foretrekker mennesker som snakker rett ut, som er åpne og ærlige, og jeg ønsker å være slik selv. Jeg nekter å fanges inn av grupper som krever total lydighet og lojalitet, enten det er religiøse sekter eller tradisjoner basert på slektskap. Jeg er tettere knytta til venner enn til familien. Jeg motsetter meg forsøk på sosial kontroll og foretrekker å ikke kjenne naboene mine.
Det vil selvsagt ikke si at jeg mener alle bør være som meg. Uten bosetting i bygde-Norge stopper byenes matforsyning og byene vil befolkes av mennesker som egentlig ikke ønsker å bo her, mennesker som tar med seg sin kultur for sosial kontroll og merkelige sosiale koder. I den sammenhengen er det fullstendig likegyldig om etnisiteten er samisk, norsk eller pakistansk. Ja, la oss anvende norsk distriktspolitikk også internasjonalt!
59.922775
10.736616
Tarald Stein 