Rastløshet og tilhørighet

2014-08-16 12.16.05

Jeg har reist. Omsider beit reisebasillen på meg også. Mens jeg studerte kunne jeg knapt tenke meg noe jeg ville bruke mindre penger, tid eller krefter på enn å reise. Jeg forstod aldri dem som dro på utveksling eller brukte studielånet på «jorda rundt» og bare kom hjem for å ta eksamen (det siste tilhører vel en del av historien etter siste utdanningsreform). Det er ikke det at jeg angrer på at jeg ikke gjorde det. Jeg angrer vel svært sjelden generelt fordi jeg er helt klar over at de valgene jeg har tatt har vært produkter av situasjoner, følelser og behov som er like mye tilbakelagte som det jeg valgte bort.

Nå derimot, nå kjenner jeg rastløsheten i blodet. Man trenger ikke å bare ligge på stranda selv om det er varmt. De fleste steder med varmere klima enn Norge har også flere snegler og andre spennende dyr. Og andre kulturer har andre normer for kjønn og andre måter å innrette seg på.

Jeg har forsåvidt alltid vært rastløs. Halvveis på spøk har jeg sagt jeg har en 5års-syklus; etter å ha bodd 5 år i samme leilighet bare MÅ jeg flytte. Nå er jeg over et halvt år på overtid her, uten planer om å flytte. Så det er kanskje derfor reiselysten har funnet meg.

I kveld snubla jeg inn på Den afrikanske farmen og ble sittende og lese lenge. Jeg har begynt å tenke tanken på om jeg neste gang jeg flytter skal flytte ut av Norge. Ikke helt til Afrika, men til et sted med litt mer behagelig klima, flere snegler og mer overkommelige priser. Med meg tar jo sånt noen år med mental forberedelse, og det blir ikke før dattera mi er minst 18 (som altså er 8 år til). Å flytte fra vennene mine er jeg heller ikke lysten på enda.

Tilbake til farmen, så fikk den meg til å tenke litt på tilhørighet. Jeg har vel ikke følt så mye av det. Innimellom tenker jeg at jeg er litt som en snegl; hjemme i mitt eget skall (kun i overført betydning, ikke i betydningen kropp…) uansett hvor i verden jeg befinner meg. Når jeg sover på hotell er det hjemmet mitt, uansett standard. Kanskje skyldes det at jeg flytta flere ganger i oppveksten, og kanskje kan det også forklare 5års-syklusen. Eller så er det bare en iboende del av personligheten. Jeg knytter meg jo til stedet jeg bor, men ikke mer enn at det kan byttes ut med et annet sted om noen dager eller år. Familien min, både foreldre, søsken og barn, har jeg klart å flytte fra allerede (men her skal ikke strikken tøyes mer med det første). Det er også minimalt med ting jeg knytter meg til og som eventuelt må flyttes; noen bøker, bilder og litt småtteri.

Jeg tror ikke at jeg ville føle mer tilhørighet noe annet sted i verden heller. Og det finnes helt sikkert mange steder der jeg aldri kunne slått meg ned. Men det er noe med den psykologiske effekten av å slå seg ned et nytt sted. Kanskje er den avhengighetsskapende? Man kan begynne på nytt, få nye venner (noe jeg synes er vanskelig når man har bodd på samme sted i flere år, men også litt unødvendig når man allerede har venner), oppdage «verden» på nytt.2014-08-18 12.32.08

Det eneste som hindrer meg i å reise mer er økonomien og dyra mine. Og fortsatt frister det ikke å reise jorda rundt i heseblesende tempo eller fra sted til sted uten ro. Men å reise til ett sted og slå seg ned noen dager eller uker, det kunne jeg tenke meg mer av. For så å bringe med meg snegler og inntrykk til en mer permanent base der jeg også har venner.

Den store ekspedisjonen til Spania

Landskapet bort fra Almeria

Landskapet bort fra Almeria

Det er en del år siden jeg reiste til utlandet sist (Sverige tels ikke helt). Jeg er 35 år og hadde aldri vært i Spania. Det er nesten så man kan lure på om jeg ikke er norsk likevel. Eller så kan man skylde på klassebakgrunn, og det har nok noe for seg. I tillegg har jeg svært sjelden råd til å reise til det store utland.

På toppen av alt dette gjør reising meg fryktelig stressa. Jeg er veldig flink til å forestille meg alt som kan gå galt og faste tidspunkt med mulighet for «katastrofe» hvis jeg kommer for sent, takler jeg ekstremt dårlig, også på hjemmebane.

På den annen side slår jeg meg fort til ro på nye steder – ofte så mye at jeg vurderer å flytte dit (det var tilfelle både i Frankrike, London, Seattle, Reykjavik og Stockholm – altså de aller fleste steder jeg har vært). Almeria var en koselig by, hotellet var også perfekt, men jeg ble likevel ikke fullstendig forelska.

Det skyldtes kanskje delvis språket. Jeg er ikke blant de tullingene som mener at spanjoler burde lære norsk, men litt mer engelsk hadde vært fint (jeg forsøkte med både tysk og fransk også, med enda mindre hell). De orda jeg hadde lært meg på forhånd (snegler) fikk jeg ikke bruk for muntlig, men jeg lærte meg noe etter hvert (skolisser heter cordones).

November er definitivt utenfor turistsesongen (heldigvis), med til dels god grunn. Temperaturen vippa såvidt 20 grader, med morgentemperaturer helt nede i 5. Det frista ikke til bading. Jeg misliker oliven sterkt, og er skeptisk til en del andre matvaner fra området. Jeg unngikk derfor tapas under hele oppholdet og holdt meg i live ved hjelp av mcDonalds, kebab og diverse croissanter (hovedsakelig en greie med skinke og ost inni – osten var ekkel).

Man spør seg kanskje nå hvorfor i all verden jeg reiste til Spania i det hele tatt. Det er et godt spørsmål. Ikke dro jeg for matens del, ikke for språket, ikke for billig alkohol (smakte ikke en dråpe, faktisk), bading eller soling. Svaret er (selvsagt) snegler. Noen av de mest spennende sneglene i Europa finnes i dette området, blant annet en utrydningstrua art (/variant – det råder litt uenighet om den vitenskapelige klassifiseringa).

Dagene gikk med til å besøke kunstmuseum, mauriske ruiner og turer ut i terrenget for å studere snegler. For folk som liker å gå på fjelltur er området rundt Almeria glimrende. Selv er jeg ikke så glad i å gå langt – bare til første og beste sneglekoloni. Selv de utrydningstrua sneglene fant jeg i rimelig avstand fra sentrum. Dermed slapp jeg slitsomme reiser mens jeg var der, og ble sannsynligvis i bedre form – tross kostholdet. Resten av tida ble tilbrakt på hotellrommet (der det var lov å røyke – et absolutt pluss!). På forhånd var jeg litt engstelig for å støte på skorpioner og andre skumle dyr, men jeg så bare fugler, snegler, edderkopper, fluer og masse ekle gresshopper. Sneglebildene kommer i sneglebloggen etter hvert. (Bla videre for bilder)

Les videre

Ny snegleboks

De største sneglene fikk ikke plass i det store terrariet lenger p.g.a. dammen og bakgrunnen. Dermed måtte de få et nytt terrarium. Utgangspunktet var en oppbevaringsboks fra Åhlens som målte 51x36x33cm. I lokket satte jeg inn to spotter fra ClasOhlson. (Jeg synes begge kjeder burde sponse meg for denne produktplasseringen.) Jeg laga lufteåpninger med netting foran på begge kortsidene, den ene oppe, den andre nede. I fronten satte jeg inn den ene delen av ei ramme kjøpt på Åhlens:

Les videre

Nytt fra hjemmefronten

Jeg vil påstå at jeg er flink til å sysselsette meg selv. I dag ble jeg endelig ferdig med den nye terrarieinnredninga:

 

De grønne «pinnene» som stikker opp helt foran er faktisk mangrovetrær! Foreløpig bare spirer, riktignok. Kokosnøttlampa har jeg laga selv.

Som noen kanskje har gjetta ut fra mengden bilder, er jeg mektig stolt! Dammen tar litt større plass enn jeg så for meg, og et par andre småting, men alt i alt er jeg svært fornøyd.

Dagens andre prosjekt er jeg mer spent på. Jeg fikk endelig identifisert en stueplante jeg har fått; Polyscias scutellaria «Fabian». Jeg har aldri sett den før. Sånn så den ut ved identifisering:

Så leste jeg at den egner seg som bonsai, og vips:

Det er ikke hver dag jeg går løs på stueplantene med sag. Nå er dette det eneste grønne på hele planten:

Så gjelder det bare at den overlever den hardhendte behandlinga… Jeg tok selvsagt stiklinger av den først, så jeg har backup.

Snegledikt

Jeg kom over noen haiku-dikt av den japanske haiku-mesteren Issa:

little snail
inch by inch, climb
Mount Fuji!

 

the spring breeze
whistles through…
pond snail shells

Snegleinteressen min har også resultert i noen dikt. Her er fire dikt fra Framandkar (Tiden, 2008):

Pennen over papiret
snirklar seg i snigelskrift
let etter seg
skinande
slim

 

Under tunge steinar
ord eg ikkje kunne lyfte
kryp snigelen fram
med skal så tynt
som luft
som meg
framfor deg

 

Eg har sniglar i hendene
mjuke kroppar med egg og sperm
i eitt skal
slik eg har to kjønn i kraniet
eitt for fortid
eitt for framtid

 

I ei verd der to kjønn
får plass i eitt sniglehus
krølla saman i spiral
kryp eg ut og vert hann

 

Nytt hjem til sneglene

image

Jeg har lenge drømt om et kombinert terrarium/akvarium som kan huse både landsnegler og vannsnegler. Etter litt research har jeg satt inn en skillevegg av glass i det gamle akvariet mitt. I tillegg skal jeg skaffe et med samme lengde- og breddemål til å sette oppå, uten glass i bunn. Dermed blir det god plass for landsneglene til å klatre. Les videre

Sneglevær

Nesøya i Asker har Norges eldste bestand av vinbergsnegler. Da det begynte å pøsregne i dag, satte jeg meg derfor på en buss dit for å gå på sneglejakt.

Jeg burde tenkt meg om en gang til, for det viste seg, da jeg omsider kom meg dit, at regnskuren i Oslo aldri hadde vært der. Dermed var ikke været ideellt for sneglejakt likevel. Heldigvis viste det seg at sneglene lot seg finne selv om det ikke regna: Les videre

Dyr med legende krefter

I tillegg til den generelle positive mentale effekten ved å omgås dyr, har noen dyr vist seg å ha gunstig effekt på kroppslige skader. For eksempel har det vist seg at katters maling har en gunstig effekt på deres beintetthet og evne til å hele beinbrudd. De samme frekvensene har tilsvarende effekt på andre dyr, og sannsynligvis også mennesker. Les videre

Ny tatovering

Jeg fikk den på onsdag og bildet er også tatt da, med mobilen. Jeg får ordne et bedre bilde når den er grodd, noe som ikke trenger å være så lenge til, siden den gror veldig bra.

Dette er altså min andre tatovering. Det begynte med snegletatoveringa jeg tok for å markere at jeg var kommet ut av skallet mitt som mann sommeren 2006:

Bakgrunnen er behovet for overgangsriter. Det å fortelle folk at jeg er transmann for første gang satte ikke direkte spor på kroppen. Jeg ønska også å sjekke hvordan jeg tålte smerte, med tanke på de operasjonene som kommer. Jeg trodde jo ikke det skulle bli så lenge til.

Denne gangen er det altså tittelen på debutboka Framandkar som er rissa inn i huden. Jeg har venta på å debutere sia jeg var liten, og når det endelig skjedde følte ejg behov for å markere det skikkelig.

Jeg tror det blir ganske lenge til jeg evt. tar flere. Jeg har bevist for meg selv at jeg tåler smerte (selv om det slett ikke er så vondt) og fått markert det jeg føler behov for. Det er tvilsomt om jeg får behov for å markere kommende utgivelser på samme måte. Og de endringene jeg skal gjennom for å få være mann framover, både hormoner og kirurgi, setter i seg selv merker på kroppen.

Man får gjerne spørsmål om man ikke er redd for å angre på tatoveringer, akkurat som med overgangen fra tilsynelatende kvinne til mann. Nei, jeg kommer ikke til å angre. Både snegleinteressen og den første boka mi er ting som alltid vil være en del av meg, med eller uten å komme fysisk til uttrykk på kroppen. Og det å fortelle folk rundt meg at jeg er mann er noe av det sterkeste jeg har gjort. Jeg kommer aldri til å skamme meg over å være transmann, men jeg nøler med å tatovere meg med et veldig tydelig tegn på det, fordi man aldri vet hvilke situasjoner man kan havne i. Det kan komme tider og situasjoner hvor det bør skjules.

Her kan man lese litt om tatovering. Tatovering som meningsdannelse er en veldig interessant artikkel.

Det samme gjelder Kroppsdekorering, helse ogidentitetsutvikling. Den fikk meg til å tenke på at tatovering er en form for å bevise at jeg tross alt har en viss kontroll over min egen kropp og en vilje til å ta den i besittelse, gjøre den til min. En slags territorialmarkering på et område med usikkert eierskap, et forsvar mot legevitenskapens råderett over den, et forsøk på å legmeliggjøre meg selv. Og sånn sett kan tatoveringer kanskje gjøre at jeg holder ut lenger med en kropp som på andre områder ikke føles som min og er overlatt til G.I.D.-klinikkens avgjørelser. Det er synd det ikke finnes noen god norsk oversettelse av empowering.

Sneglemediatsjon

Slow Dance

Nydelig video som får fram det vakre og meditative ved snegler. Ingenting får meg til å slappe av og glemme tid og sted bedre enn å betrakte sneglene mine.
For øyeblikket har jeg to Vinbergsnegler (Helix pomatia), samme art som på filmen, og en mindre hagesnegl. Tidligere har jeg hatt Afrikanskje Kjempesnegler (Achatina achatina og Achatina fulica) og vurderer å skaffe meg sånne igjen.