Jeg har sett «Milk». Fantastisk bra film! Og en veldig viktig film. Den handler om Harvey Milk og amerikansk homohistorie.
Filmen klarer på en glimrende og opprørende måte å få fram de personlige kostnadene ved rettighetskamp. Da tenker jeg ikke først og fremst på at han ble drept, men på hvordan engasjementet hans gikk ut over mennesker rundt ham.
De siste månedene har jeg vært på en del debatter om fildeling og litteratur. Omtrent alle i bransjen mener at litteraturen vil digitaliseres. Det er bare et spørsmål om tid. Nå har jeg også sett filmen «Urospredere».
Det var ganske tilfeldig at jeg så denne filmen første gang. Jeg har veldig sansen for Johnny Depp, så da TV2 sendte den for mange år sia, bestemte jeg meg for å se den, sjøl om den blei beskrevet som en westernkomedie. Jeg innså ganske raskt at det var den mest geniale filmen jeg noen gang hadde sett, og fortsatt er det ingen som kan måle seg med den. Den har omtrent alt man kan ønske seg: Johnny Depp, litterære referanser, referanser til kristendom, action, veldig stemningsfull filming, bra musikk, Iggy Pop i en birolle som transvestitt, henvisninger til urfolksmystikk, og ikke minst en glimrende skildring av å være utenfor. Den er ekte kunst! Hver gang jeg ser den (minst en gang i året) oppdager jeg noe nytt. Man kan altså si mye om filmen, men noen westernkomedie kan jeg ikke kalle den. Mer om filmen
Sitat fra filmen:
William Blake: What is your name?
Nobody: My name is Nobody.
William Blake: Excuse me?
Nobody: My name is Exaybachay. He Who Talks Loud, Saying Nothing.
William Blake: He who talks… I thought you said your name was Nobody.
Nobody: I preferred to be called Nobody.
Egentlig skulle jeg ikke se noen filmer i år heller, men så fant jeg XXY i programmet. Jeg så den i går og blei ganske overvelda. Det er den beste filmen jeg har sett på lenge (uten at det egentlig sier så mye).
XXY handler om ei jente med XXY-kjønnskromosomer. Altså det man kaller intersex og som i filmprogrammet er beskrevet som hermafroditt. Alex, som hun heter, er oppvokst på ei øy sia foreldra «flytta fra Buenos Aires for å slippe å høre hva alle idiotene mente». Stikk i strid med alle råd unnlot de å kastrere henne da hun var liten.
Når filmen begynner er hun blitt 15 år og mora har invitert en kirurg-venn med familie på besøk. Både Alex selv og faren uttrykker en viss motstand mot moras planer. Sønnen til kirurgen er Alex’ rake motsetning. Hun er rett fram, mens han er sjenert. Hun bestemmer seg for at han vil være perfekt for hennes seksuelle debut, som viser seg å bli ganske homoerotisk.
Det var ganske mange gjenkjennelige elementer og jeg forstår nå enda bedre hvorfor en del transkjønna faktisk skulle ønske at de var intersex. Historien om Alex føles på mange måter som en den fysiske fortellingen om min psyke på den tida og flere år framover. Selv om filmen viser tydelig hvilke problemer intersex-barn kan stilles ovenfor, føler jeg en viss misunnelse for det å ha sine kjønnsidentitetsproblemer synlig og fysisk til stede, foruten den åpenbare penismisunnelsen jeg føler i forhold til alle som er utstyrt med en.
XXY forteller en kompleks historie som burde fått større utbredelse og gjerne sendes på TV.
Jeg anbefaler filmen på det varmeste!
Polens Barneombud mistenker teletubbien Tinky Winky for å være homofil. Som en del har fått med seg er ikke det populært i landet hvor man vil forby homofili ved bl.a. å sparke homofile og homovennlige lærere. Nå er ikke det polske barneombudet den første som har denne mistanken. Den har tidligere kommet fra ultrakonservativt, såkalt kristent hold i USA. I den forbindelse har noen studert Tinky Winky som transkjønna (MTF selvsagt).
En som derimot har fått bemerkelsesverdig lite oppmerksomhet for sin skeivhet er Kaptein Sabeltann.
Her har man en fyr som bruker sminke, liker klær med frynser og gull, går i strømpebukse og sko med hæl, omgir seg kun med en samling outrerte mannfolk og har et nært forhold til en fyr kalt Langemann. Dessuten er alle historiene om Sabeltann nærmest for musikaler å regne – en typisk homo-sjanger. Trenger jeg si mer?
Kaptein Sabeltann er homo!
Ikke bare det, men skurkene er heller ikke spesielt streite. Maga Kahn er en pysete fyr som liker tecnomusikk og er like pyntesjuk som Sabeltann selv. Dessuten henger han mye med Sirikit – en typisk faghag. Greven av Gral er strengt tatt Sabeltann-universets flotteste fyr med et ganske så feminint kroppsspråk. Synd det ikke fins bilder av ham på nett. Selvsagt digger jeg Kaptein Sabeltann!
Her forleden hadde jeg en drøm (som er stemplet unntatt offentlighet) som minte meg på ett av mine største idoler: Morten Harket i A-ha.
Med det mørke håret og de små øynene var han den som ligna mest på meg, syntes jeg. Jeg ville være ham. Pål Waaktor var mer min hemmelige forelskelse. På bildet ovenfor ser jeg godt hvorfor. Absolutt min type den dag i dag. Kanskje litt skummelt at jeg har samme smaki menn i dag som jeg hadde som åtteåring? Pyttsann! Dessverre ser han ikke lenger ut slik han gjorde da jeg var åtte år. I wonder why…
Andre idoler var Mestedetektiven Blomkvist. Å leke detektiv var noe av det morsomste som fantes og Mestedetektiven var forbildet. Nok en person av hankjønn jeg identifiserte meg fullt og helt med.
Nancy Drew ble for feminin, men typen hennes Ned hadde jeg sansen for. Venninna George fikk altfor liten plass i bøkene syntes jeg. Den andre venninna, Bess, skjønte jeg aldri hvorfor var der. Hun var jo bare ei sutrete pyse.
Senest i dag fikk jeg høre at jeg har visse likheter med Poirot. Han var selvsagt også en av mine idoler, men der gikk grensa. Jeg skjønte at det ikke var akseptabelt å identifisere meg med en skalla belgier med pondus og bart. Nå venter jeg bare på å få unna 40-årsdagen så jeg kan begynne å gro sånn bart som ham. Kroppsfasongen har jeg jo allerede inne; liten og rund. Da jeg i dag ble sammenligna med ham var det nettopp kroppsfasongen som ble trukket fram. Jeg er selvsagt mye mer maskulin enn Poirot…
Før jeg dro til Oslo fikk jeg endelig fortalt at jeg er transkjønna til min beste kompis. Det føltes veldig bra. Han ble overraska og samtidig ikke så overraska når han fikk tenkt seg litt om. Han sa at han hadde lurt på om jeg av og til ønska å være mann, men begrepet transkjønna/-seksuell hadde ikke slått ham.
Og så fikk han vite mitt nye navn; Tarald. Han smakte litt på det og konkluderte med at det er sån han ser meg for seg som mann. Den uttalelsen betydde mye, for det innebærer jo at han kan se meg som mann. Ikke mange folk som kan det. Les videre
Første time hos psykolog/sexolog på mandag som var, neste time på mandag som kommer. Etter første time gikk det opp for meg at jeg febrilsk har prøvd å finne andre løsninger, unnskyldninger og hengt meg opp i bagateller i et halvt år. Plutselig stod det helt klart for meg at jeg er transkjønna. Det var ikke lenger noen tvil, bare et spørsmål om hva jeg gjør med det. Og jeg tror altså at jeg egentlig har vært sikker nokså lenge.
For første gang i Tromsø var jeg helt kledd som mann med skjorte og bundne bryster. Vet ikke om jeg passerer, men det føles uansett bra. Gjorde det igjen i dag, riktignok med hettegenser. Etter å ha levert A. i barnehagen gikk jeg på kino og fikk endelig sett Brokeback mountain. Nydelig film! Etterpå gikk jeg på den nye skeive kafeen, Ragr, og leste avisa. En litt asosial dag, men fin.
På mandag skal jeg snakke med D. om å finne et navn. Klarer ikke å finne et som jeg syns er fint og passer på meg. De navna jeg syns er fine passer liksom ikke på meg, mens de som passer ikke er noe fine. Det skyldes sikkert at jeg ikke ser for meg hva slags type mann jeg er, eller i alle fall har veldig dårlig selvtillit på det området. Hele livet har jeg skilt meg ut ved å til dels oppføre meg som mann og det har blitt oppfatta som eksentrisk, opprørsk og sjarmerende til tider. Men nå blir det bare teit liksom.
En annen ting jeg skal prate med ham om er målet med timene. Han fortalte sist at jeg har 15 timer til disposisjon. Jeg sa at jeg ville finne ut om jeg virkelig er transkjønna. Han nevnte at mange kommer til ham med det mål å få en anbefaling til GID-klinikken. Og jeg tenkte at det er for tidlig. Jeg visste ikke om det var det som blir rett for meg. Men nå har jeg ombestemt meg. Jeg vil ha en sånn anbefaling, hvis han kan gi meg det. Jeg vil offisielt skifte kjønn. Det er en lettelse å ha tatt den avgjørelsen.
Det ble ekstra tydelig da jeg så BM i dag. Jeg levde meg veldig inn i den filmen og identifiserte meg veldig med Ennis. Og Jack hadde faktisk en viss ytre likhet med L. Akkurat det var litt komisk. Ellers var filmen ganske trist og som sagt nydelig. Den fikk meg til å tenke over kostnadene ved å fornekte seg selv. Man vet hva man har, men ikke hva man får. Men hvis det man har er et ulykkelig liv, må ikke alt annet være bedre? Selv om det ikke finnes en vei tilbake? Og uansett personlige kostnader? Jeg tror det. Dessuten er det den mest romantiske filmen jeg har sett på veldig lenge. Jeg tror nesten den klarte å gi meg litt tro på kjærligheten.
Men nå er det på tide å ta natta. Betydelig lettere til sinns nå enn på lenge.
Tarald Stein 