Om ei uke drar jeg til Nice! Jeg har lenge hatt veldig lyst til å oppleve våren der, og da jeg så et tilbud på flybilletter klarte jeg ikke å holde meg. Egentlig har jeg ikke økonomi til å være så impulsiv, men jeg krysser fingrene og håper det skal gå bra.
Det blir tredje gang jeg er i Nice og fjerde opphold i Frankrike. Nice var den første byen jeg besøkte utenfor Skandinavia da jeg dro dit med franskklassen på videregående i 1992 (eller -93?). Det andre besøket i byen var med dattera mi i forfjor. Denne gangen skal jeg først og fremst utforske området rundt byen ved hjelp av tog (og litt buss). Det blir første gang jeg prøver Airbnb utenfor Cuba (tryggere der hvor alt fulgte statlige standarder), og skal bo litt utenfor sentrum, om enn ikke tilstrekkelig landlig for min smak.
Jeg har ikke låst meg til noen faste dager, men håper å ta både Train des Pignes (til Fugeret) og Train de Merveilles (til Tende). På tilbaketurene vil jeg hoppe av i ulike landsbyer som virker interessante (hhv. Saorge og Toet-sur-Var/Villars/Plan-du-Var) og gå litt tur der, før jeg tar neste tog videre. Langs jernbanens hovedspor langs kysten, vil jeg reise til en liten landsby vest for Nice som sjelden ser turister, Les Arcs, og gå derfra til Trans-en-Provence (bare p.g.a. navnet). Landskapet der er helt annerledes og kanskje finnes det andre sneglearter der enn i fjellene der de andre togene går. Her er det mer dyrkbar mark, mer typisk jordbruksland, så det blir spennende å se.
I tillegg vurderer jeg en tur til Saint-Jeannet og Vence, hvis jeg ikke for lengst har fått nok av fjell og små landsbyer fra middelalderen. Dit må man ta buss, men det er ikke særlig langt fra Nice. Erfaringsmessig kommer jeg til å tilbringe minst et par dager ganske i ro i Nice, kanskje til og med innen den kjedelige bydelen jeg skal bo i. Jeg trenger sånne oppladningsdager.
Jeg gleder meg veldig til å få en sniktitt på våren, til å se franske snegler igjen og oppleve mye storslått natur. Jeg elsker å gå meg bort i trange gater, aller helst uten andre turister. Selv om franskmennene er kjent for å spise snegler, får de fleste krype i fred. For meg vil Sør-Frankrike alltid være stedet hvor jeg for første gang så større snegler enn jeg var vant til fra Vestlandet. Au revoir!
Jeg vet at dette er en «lidelse» som gjerne bryter ut i ungdomsåra, med en topp en gang i 20-åra. Så det å først bli smitta som 39-åring er litt som å få vannkopper som 18-åring – ikke særlig kult. Likevel kommer jeg ikke til å kjempe imot, men nyte det så godt jeg kan.
Cuba-turen ga altså veldig mersmak, til tross for at jeg så litt for få snegler. Jeg heiv meg ut i noe jeg ikke ante om jeg ville takle, og det gikk overraskende bra. Det var deilig å oppleve at jeg kunne frigjøre meg både fra egne og andres forventninger.
Noe av det som har hindra meg i å nyte reising tidligere, er nettopp ideen om hvordan man skal reise. Man skal ønske å bli kjent med nye mennesker, elske sightseeing og generelt fyke rundt fra severdighet til severdighet i et heseblesende tempo.
Nå når jeg for alvor har innsett at det er fullt mulig å reise på min egen sære måte, liker jeg det. Hovedattraksjonen for meg er all verdens snegler, så klart. I tillegg har jeg oppdaga at folk ikke er så skumle som jeg tror, i alle fall ikke i utlandet. Noen severdigheter skader heller ikke, men jeg kommer nok hjem med andre bilder enn mange andre turister.
Etter Cuba-turen har jeg virkelig funnet ut hva som fungerer for meg, og hvordan jeg vil fortsette å reise. Å reise fra sted til sted ga meg motivasjon til å komme meg ut, og transportetappene var også opplevelser. Dessuten var det perfekt å bli værende på samme sted 4-6 dager. De beste opplevelsene fikk jeg der hvor jeg bodde litt utenfor allfarvei, gjerne midt i naturen.
Dessverre er det ofte vanskelig å finne et sted å bo som ligger passe avsides. Enten er det altfor avsides (en times gange til nærmeste butikk, minimum) eller det finnes ikke offentlig transport. Nylig skulle jeg finne et sted å bo ei uke i Nice, men de mest fristende stedene avslo da jeg forhørte meg om bussforbindelsene.
Noen steder jeg har sett på som jeg gjerne skulle bodd, er ulike økolandsbyer eller «eco-lodges», men prisen på disse er ofte det mangedobbelte av vanlig overnatting. Som ofte ellers er det altså slik at fattige utestenges fra miljøvennlige løsninger. (Vi lever ofte mer miljøvennlig til daglig; med gjenbruk og lavere forbruk, så det går kanskje opp i opp.)
Nei, egentlig har jeg jo ikke råd til å reise. Turer til den andre siden av jordkloden (eller egen verdensdel) inngår ikke i NAVs regnestykke. Samtidig har jeg mer tid til både planlegging og reise enn de fleste andre, og kan reise billigere utenfor sesong. Reisa til Cuba ble betalt av skattepengene, og hvis skatteetaten fortsetter å trekke for mye skatt kan det bli flere lange turer.
Noe av det jeg liker best er planlegginga og researchen. Jeg er ikke genuint interessert i andre kulturer eller fremmede lands historie, men hvis jeg skal besøke et sted er det helt selvfølgelig for meg å lese om stedet. Slik lærer jeg vel så mye om andre turister som om stedet jeg skal til. Nå har jeg for eksempel tråla diverse reiseblogger. Noen har åpenbart så mye penger at det aldri blir noe tema, og jeg tok meg i å lese fascinert om denne fremmede kulturen.
Et øyeblikk lekte jeg faktisk med tanken på å starte en egen reiseblogg, men det ville blitt tynne greier, med min økonomi og selvdisiplin. Fristelsen ble forsterka av at mange reiseartikler er ganske dårlig skrevet. På samme måte som jeg ikke kan forestille meg noen som ville like å reise på min måte sammen med meg, må jeg innse at det heller ikke finnes noe stort marked for mine reiseskildringer. Det er unektelig for de spesielt interesserte. Men hvis noen skulle ønske å starte et «nerdenes reisemagasin» el.l. er jeg helt med.
Det var ikke mye jeg så av Havanna. Lite av storbyen frista etter å ha tilbragt nesten en måned i mer spennende deler av landet. Dessuten bodde jeg langt utenfor sentrum (og trivdes stort sett med det). Til gjengjeld så jeg mye av nabolaget der jeg bodde, et ganske typisk middelklassestrøk i utkanten av byen.
Denne bildekrusellen krever javaskript.
Heldigvis kom jeg meg av gårde til den botaniske hagen en av dagene, og den turen angra jeg ikke på. Det var en fantastisk opplevelse! Der er et stort område viet trær fra alle verdensdeler, som man ser fra traktortilhenger. Bildene tatt i fart derfra ble ikke noe særlig. Det kuleste var likevel de gamle drivhusa. Det var helt annerledes enn andre botaniske hager jeg har vært i; mer viltvoksende og færre skilt. De skilte seg også positivt ut arkitektonisk. Jeg stortrivdes med det, men den lille suvenirbutikken kunne med fordel solgt en flora og en oversikt over hva man så i drivhusene.
Denne bildekrusellen krever javaskript.
Deler av området var ganske overgrodd og overlatt til seg selv. Dette, og det faktum at det var svært få besøkende, ga meg en helt magisk følelse. Joda, anlegget kunne sikkert trengt større budsjett og mer vedlikehold, men da ville noe av sjarmen blitt borte.
Jeg hadde en fantastisk måned på Cuba og lærte utrolig mye både om meg selv og om Cuba. Jeg hadde hatt råd til flere guida turer, men synes egentlig at aktivitetsnivået var akkurat passe. Dessuten hadde jeg ikke følelsen av å se mer natur på tur enn hjemme i en hage. For framtidige reiser kommer jeg derfor til å ordne overnatting et sted i utkanten med hage. Opphold på 5-6 dager på hvert sted var helt riktig tempo for meg, med unntak av det første stedet, der jeg burde beregna mer tid til å være syk.
Det var flere ting som ikke gikk helt som planlagt, men jeg fikk trent opp evnen til å improvisere (noe av det viktigste man har på en reise). Spesielt i disse situasjonene var jeg veldig glad for at jeg ikke hadde ansvar for andre enn meg selv (som f.eks. en datter eller venn) som kunne bli skuffa. Selv ble jeg litt skuffa over at det gikk tre uker før jeg så en levende snegl, men de små øglene var et godt plaster på såret.
Selv om jeg hadde gjort mer research enn turistene i Baracoa som ikke hadde hørt om orkanen Matthew, burde jeg ha hørt om den langvarige tørken i Santiago de Cuba. Jeg burde dessuten forsøkt hardere å skaffe meg sneglekompetente kontakter.
Jeg fikk mye bedre selvtillit av turen, fordi ting gikk bra og jeg klarte å improvisere og tilpasse meg. Enda mer tiltrengt var tillit til omgivelsene. Det var til tider helt rørende hvor godt casa-eierne tok vare på meg, og selv en tilfeldig taxisjåfør kjørte meg til fastlegen sin for en blodtrykksmåling (etter en litt for hard tur i varmen). Jeg fikk rett og slett gjenoppretta min tro på at de fleste vil deg godt. Noe av det kan jeg tilskrive kubanere spesielt, men en del tror jeg er allmenngyldig.
Cuba er virkelig et land av paradokser som det er vanskelig å bli klok på. Jeg hadde forventa å måtte revurdere mitt syn på sosialismen, men jeg har et mer positivt syn på den nå enn før jeg dro dit. Selvsagt er landet ganske skakkjørt og jeg så at det var mangel på det meste der. Samtidig er kubanere bedre stilt enn andre innbyggere i fattige land. Jeg har sjelden spist så kortreist økologisk mat og samtidig pusta inn så mye eksos som på Cuba.
En del her i Vesten drømmer om å leve i pakt med naturen, slik tidligere generasjoner har gjort. Hvis jeg hadde en sånn drøm, ville jeg blitt på Cuba, for der er den drømmen dagligliv og allemannseie. En del ting i hverdagen virka enklere enn her. Man slapp å velge hva man skulle ha til middag, man kjøpte det som var i butikken den dagen. Og var butikken tom, slakta man ei av hønene sine, for alle hadde høner (og haner, forbannede vekkerklokker!). Grønnsakshandleren passerte under vinduet ditt med kjerra si, så det bare var å rope ut hva du ville ha og fire ned ei korg med penger i.
Noe av det mest irriterende var kravet om å følge turer med guide. Kanskje var det derfor jeg trivdes best hjemme i hagen, der jeg fritt kunne bruke tid på å utforske de små detaljene i naturen. Samtidig er de to turene jeg tok (fra Trinidad og Baracoa) noe jeg satte veldig stor pris på. Jeg skulle vel bare ønske at det fantes et alternativ for oss snegler blant turgåere. For eksempel kunne jeg godt betalt like mye for en skrevet guide med kart.
Før jeg dro trodde jeg at det ville bli ubehagelig å se fattigdom mer brutal enn den vi ser i Norge. Jeg så folk som bodde i bølgeblikkskur, folk som levde av å plukke søppel eller selge peanøtter. Jo, mange på Cuba er fattige, og fattigdommen der ser annerledes ut enn i Norge. Desto mer givende var det å komme på besøk som fattig nordmann. Jeg følte at jeg til en viss grad kunne sette meg inn i situasjonen, og det føltes godt å kunne bidra til en økonomi og et land med vilje til fordeling av godene. Ingen tigga, men jeg er usikker på om det mest skyldtes et evt. forbud. Heldigvis trenger ingen å sulte ihjel der.
Jeg vil anbefale Cuba spesielt til sånne som meg selv; folk som har reist lite og er litt redd for den store skumle verden (med alle folka!). Cuba er tryggere og mer behagelig enn mange andre fattige land (ja, enn mange rike land også). Det var et godt valg som første steg ut av i-landsbobla for meg. Og med større tillit til både meg selv og verden har jeg rett og slett lyst til å reise mer.
Jeg ble møtt på busstasjonen i Santiago av Jaqueline og frakta til den lille landsbyen Cuabitas i en gammel amerikaner-taxi. Landsbyen ligger et stykke nord for storbyen, behagelig langt fra turistfeller og mas.
Jaqueline kom fra Frankrike for 17 år siden, fant kjærligheten til musikken og musikeren Joaquin, og ble værende. Hun var bevisst sine privilegier som vestlig innvandrer og drev et lite bibliotek med barnebøker for nabolagets fattige unger og ga dem timer i fransk. Etter å ha følt meg ganske ensom og isolert på grunn av språket, var det deilig å kunne føre samtaler om mer enn kommende måltider. Hennes engelsk var bare litt bedre enn min fransk, men vi slo opp i hver våre ordbøker og klarte å kommunisere. Det hadde altså like mye med innsats som med språkkunnskaper å gjøre.
Jaqueline inne i landsbykirka.
Joaquin med «el moto».
Jaqueline og Joaquin var det aller beste vertskapet på turen. De gikk inn for å gi meg en opplevelse av det ekte Cuba, inkludert innsikt i kontrastene mellom livet her og i Europa. Transportmiddelet var Joaquins motorsykkel, der jeg ble plassert i sidevogna, men også hest og kjerre og kollektivtaxi ved et par tilfeller. Det var ikke bare språket og kulturen som gjorde dette til et fantastisk opphold; ikke minst var det veldig positivt med en felles interesse for litteratur, kunst og kultur.
Denne bildekrusellen krever javaskript.
En dag dro vi inn til sentrum, hvor Jaqueline tok meg med på en kort sightseeing. I tillegg fikk jeg møtt flere kubanske kunstnere og forfattere og vi besøkte den tverrfaglige kunstnerorganisasjonen. Livet som forfatter på Cuba virka overraskende likt det i Norge; med stipender, prosjektstøtte og ekstrajobber.
Noe av det beste med Jaqueline var at hun foreslo konkrete utflukter med konkret tidspunkt. Andre casaverter sa ved ankomst at de gjerne arrangerte utflukter for meg, men ettersom jeg er både lat og sjenert, ble det aldri noe av. Her var kommunikasjonen tydeligere og jeg fikk derfor med meg mer. Det var også åpenbart at hun hadde bedre tid enn mange andre, og også likte å gå tur selv. Hun var dessuten engasjert i arkitektur og formidla bilder av familiehus til folk som har utvandra. En kveld tok hun meg med på en rundtur til den lille landsbykirka og forbi Bacardi-familiens gamle landsted.
Denne bildekrusellen krever javaskript.
Dagen etter, min siste dag i Cuabitas, gikk vi en lang tur innover i dalen, til en demning. Det hadde ikke regna skikkelig på flere år, og innsjøen var bare en brøkdel av hva den vanligvis var. Vi så noen hvite fugler som fiska (hegre?) og som vanlig gribber som seilte over det hele. Det ble fryktelig varmt. Egentlig ville hun vise meg en kaffeplantasje, men så langt kom vi ikke. Til slutt kom vi fram til et hus der det bodde et gammelt ektepar som Jaqueline kjente, der vi tømte i oss store mengder iskaldt vann.
Denne bildekrusellen krever javaskript.
Kontrasten var enorm mellom den grønne vegetasjonen rundt vannet og de knusktørre åsene rundt. På veien tilbake fikk vi sitte på med ei hestekjerre, og kjørte nesten rett gjennom en gressbrann. Seinere kom brannvesenet og spylte hele nabolaget for å hindre videre brann. Takket være det fikk jeg se en frosk på husveggen neste morgen (men noe godt bilde av den fikk jeg ikke).
Noe av det mest spennende med oppholdet her var egentlig å utforske området rundt huset der jeg bodde. Jeg så minst 4 ulike reptiler og fikk god tid til å øve meg på å fotografere både dem og fuglene jeg så. Dette var første gang jeg har fått bruk for det nye objektivet mitt (55-210mm zoom), så jeg trengte treninga.
Gekko
Jeg fikk også filma litt. Jeg oppdaga raskt at en koloni med flaggermus holdt til i telefonstolpen i hagen og en kveld satte jeg opp kamerastativ for å prøve å fange dem på film. Dessverre takla ikke kameraet mitt det dårlige lyset, men med telefonen gikk det.
På veggen utenfor rommet mitt hadde noen øgler gjort utebelysninga til sin jaktarena, og jeg fikk også filma en av dem.
Hvis jeg noen gang drar tilbake til Cuba, skal jeg absolutt besøke Jaqueline og Joaquin igjen. Og jeg vil anbefale dem til alle som drar til Cuba for å oppleve kultur og natur, spesielt kunstnere av alle slag som er interessert i å knytte kontakter på Cuba. Jeg kommer aldri til å glemme de fantastiske fem dagene jeg tilbragte her!
Jeg ser på NRK-serien og undres. Ideen om urørt natur, statisk natur som er slik den alltid har vært er jo en illusjon, helt på linje med ideen om det typisk norske eller den monoetniske nordmannen.
Det som for oss virker evig, forandrer seg bare for langsomt til at vi kan oppfatte det i løpet av en mannsalder. Snaufjellet har ikke alltid vært snaut. Gjengroing handler oftest om at naturen tar tilbake det menneskene ikke lenger bruker. Det er noe konservativt og livsfjernt over deler av naturvernet som jeg har store problemer med.
Nå er det ikke sånn at jeg synes vi skal ture frem som om det ikke fantes noen morgendag og ødelegge det vi har. Det er slik at menneskets evne til ødeleggelse er mange ganger større i dag enn for bare 100 år siden. Og det er et poeng å la noe være så urørt som mulig (monstermaster og kraftlinjer tar seg dårlig ut på naturbilder).
Men hvis naturen bare blir en hobby, et nasjonalt smykke vi tar frem i festtaler og ellers ikke har noe med å gjøre, så mister vi forholdet til den. Jeg mener at naturen og mennesker må eksistere i et samspill. Menneskets historie som art er historien om å være en del av naturen og samtidig kjempe mot den. Naturen har tatt liv og gitt liv.
Å reise sørover i verden, både til Frankrike, Spania og Cuba, har hjulpet meg å se det anakronistiske ved norsk naturvernsideologi. Landene sør i Europa kan knapt smykke seg med urørt natur, til det har de vært for tett befolka over tid fordi naturen er mer fruktbar enn her. Tvert imot et naturen et vitnesbyrd om menneskenes historie og kultur. Det gjør et minst like sterkt inntrykk på meg å se sporene etter sivilisasjoner som har forma naturen for at menneskene skal ha det bedre, som å se tomme fjellvidder og gammel skog.
Aller mest lærte jeg nok på Cuba, landet som i 2006 ble kåra til det eneste landet med bærekraftig utvikling av WWF. Cuba er også et av landene med flest unike arter av planter og dyr, og hvor naturvern i global sammenheng derfor er viktigst. Det er også et fattig land, selv om ingen sulter ihjel og alle får gå på skole. Cubas miljøvennlighet er ikke et overskuddsfenomen eller nasjonal hobby, som i Norge, men en dyd av nødvendighet. Hva gjør et land når handelsforbindelsene bryter sammen og forsvinner, når det ikke lenger er mulig å importere all den oljen man trenger? Jo, man må satse kraftig på bl.a. fornybar energi (i dette tilfellet produksjon av biogass fra husdyrmøkk), lokal produksjon av varer (urbant jordbruk) og økologisk dyrking.
Nå studerte jeg hverken kubansk økonomi eller jordbruk mens jeg var der, men jeg så en god del av deres verna naturområder, og livet i og rundt. Bruken av de verna områdene var det første som overraska meg. Det foregikk utstrakt jordbruk mange steder, økologisk selvsagt. Faktisk fikk jeg ikke helt klart for meg hva som var forbudt i disse områdene. Jeg antar at flatehogst og tilsvarende større inngrep var forbudt, men de hyppige orkanene gjorde at dette forbudet ikke nødvendigvis fikk sette særlig preg på landskapet.
Turistindustrien som blomstra rundt parkene gjorde det klart at vern var i lokalbefolkningas interesse. Det dreide seg bl.a. om guida turer, som vi nordmenn burde bli flinkere til. Det virker som en god idé å pålegge utenlandske turister guiding til f.eks. Prekestolen. Denne delen av turistindustrien var statlig, drevet av forsvaret. Og hvorfor skal alle andre statlige oppgaver enn forsvaret måtte lønne seg i Norge? Dette ga dessuten opphav til en god del humor for oss besøkende. Selv om jeg personlig ikke liker så godt å bli guida, ser jeg poenget. Til sånne som meg kunne de heller solgt et hefte med oversikt over flora og fauna og et kart, og tjent minst like mye. Man kunne også laga flere ulike ruter og mer individuell tilpasning (og priset det deretter, jeg innser det).
For lokalbefolkninga var nok frakt av turister og salg av suvenirer viktigere, oftest en kjærkommen inntekt ved siden av å drive jordbruk. Suvenirene var oftest produsert lokalt av lokale råvarer som tre, horn og skjell. Den ganske nye ordninga med innkvartering av turister hos private var populær både blant kubanere og turister (selv om inntektsforskjellene det resulterer i begynner å skape politiske problemer).
Nå er kke dette en reiserapport fra Cuba, så jeg stopper der. For det jeg kanskje savner aller mest i serien «Min natur» er den naturen som er åpenbart påvirka av mennesker. Den er min favoritt, både på Cuba og i Norge. Den er mer tilgjengelig enn høyfjellet og er rikere enn man tror. Når skal vi begynne å verne hageområder og grøftekanter? Sannsynligvis er det ikke nødvendig, men det er på tide at vi begynner å tenke på hvordan vi best tar vare på det naturmangfoldet vi vasser rundt i hver dag. Hva med tilskudd til villeng-hager? Kommunalt vern av villniss? Priser for mest overgrodde hage? Mulighetene er mange.
Følelsen av dette samspillet mellom natur og mennesker fant jeg f.eks. i den botaniske hagen i Havanna (som minna meg om min morfars nedlagte drivhus før alle vinduene var borte), der drivhusene føltes helt magiske med sin nedslitthet og overgrodde preg:
De fleste turister reiser forbi Bayamo, hvis de i det hele tatt beveger seg så langt øst i landet. Det er nesten ingen turistattraksjoner her, og siden byen ble brent ned i forbindelse med et opprør på 1800-tallet, er nesten alle bygningene ganske nye og moderne. Men av alle stedene jeg besøkte, var dette den byen jeg ville valgt hvis jeg skulle bo på Cuba.
Egentlig skulle jeg bare bytta fra buss til et annet transportmiddel her og reist opp i fjellene, Sierra Maestra. Dette andre transportmiddelet fikk jeg aldri klart for meg hva var, og en taxi ville kosta en formue, så jeg ga opp. Og fant altså ut at Bayamo passa meg bra.
Her bodde jeg, i andre etasje. Byggestilen er veldig karakteristisk for nyere bygninger på Cuba; etter hvert som man får bedre råd, bygger man på etasje for etasje. Mye av livet foregår på terrasser og balkonger, som gjerne har intrikate smigjernsgitter.
Husverten var leder for nabolagets Komité for forsvar av revolusjonen (CDR). Noen har sammenlignet dem med STASI, Øst-Tysklands hemmelige politi, men på Cuba er det slett ikke hemmelig. Tvert imot annonseres det på husveggen at man er leder der. De har også en slags sosialarbeiderfunksjon, ettersom de ikke bare skal rapportere om anti-sosialistiske sympatier, men også bidra til at folk med problemer får hjelp. De som husker Gro Harlem Brundtlands appell om flere nabokjerringer, vil kanskje trekke samme parallell som jeg gjorde; dette er nabokjerringer (ofte av hankjønn) satt i system. Ille nok, men ikke helt som STASI. Og familien jeg bodde hos var veldig hyggelige, tross språkproblemer. Det var også det eneste stedet der jeg hadde diger flatskjerm på rommet, uten at jeg testa om den funka (den kan ha vært bare til pynt, for å markere status).
De fleste som eier et slikt gjestehus (Casa particular) tilhører Cubas nye, voksende middelklasse. Store deler av inntektene forsvinner i skatt, men det blir åpenbart nok til overs til å heve familiens levestandard betraktelig. Som alt annet på Cuba avhenger det av nettverk. Selve godkjenningsprosessen satte jeg meg ikke inn i, men det skulle ikke forundre meg om den var basert på plettfri vandel og kjennskap og vennskap. Når man så er godkjent, må man betale skatt enten man får kunder eller ikke, så det er ikke rart de virker litt desperate når en ny busslast turister ankommer byen. Det lønner seg sikkert å ha venner og familie som er taxisjåfører eller jobber i den statlige turistindustrien. Et slikt gjestehus må kunne tilby gjestene eget bad, og jeg vil tro at det er den største etableringsutgiften. For en uerfaren turist var det deilig at sånne ting var standardisert.
Den lange gågata er utsmykka med moderne skulpturer og installasjoner. Ikke helt min smak, men det gir hele gata et spesielt preg.
Fornemt forfall. Sånt er jeg svak for, så hus i denne tilstanden er overrepresentert på minnekortet mitt. På Cuba ser man både pene fasader med forfall bak, og det motsatte; forferdelig slitne skur der folk ser ut til å leve ganske behagelige liv.
Ved Parque Cespedes ligger praktbygningene på rad og rekke. F.h. Carlos Manuel Cespedes’ fødehjem (han kalles fedrelandets far), provinsmuseet og Hotel Royalton.
Folkeliv ved Parque Cespedes. Et rolig sted som passa fint for avslapning. Internett og relativt få turister, selv om turisttettheten sikkert var den største i Bayamo.
Bildet over inngangen til koret viser velsignelsen av det kubanske flagget under den første uavhengighetskrigen.
Bayamo var byen der jeg begynte å trives på Cuba for alvor. Jeg fikk bl.a. smaken på kubansk iskrem. Det virka som om folk generelt hadde bedre råd her enn i Trinidad, og på torget gikk det geiter med vogn som ungene kunne sitte på med en runde og det var utleie av sykler. Det understreka at kubanerne ikke er så annerledes enn nordmenn (det synes liksom bedre når det finnes noen gjenkjennelige elementer som moteklær og fornøyelser for barna).
Før jeg dro, var jeg redd for å få min enorme, veldig norske intimsone invadert konstant, men også kubanerne setter seg på ledige dobbeltseter heller enn å dele sete med en fremmed. Terskelen for å snakke med fremmede er lavere, men det er vanskelig å avgjøre siden de fleste som kontakter turister er ute etter å selge noe. Men først og fremst er de fleste kubanere vennlige, hjelpsomme og nysgjerrige, og sånn sett ganske ulike nordmenn.
Trinidad er kjent for sine godt bevarte bygninger fra kolonitida. Jeg er sånn måtelig interessert i arkitektur, men jeg lot meg fascinere litt.
Dette var likevel den byen jeg besøkte som jeg likte minst. Den var for varm, for fuktig, for bråkete, for full av turister og for masete. Som en fotomodell som har tippa femti og insisterer på å bli behandla som hun ble i sin ungdom. Noe av dette inntrykket skyldes at jeg bodde veldig sentralt. Dette er en by der jeg burde bodd mer i utkanten, eller kanskje heller stoppa i Cienfuegos, som etter det jeg hørte var mindre turistifisert. Køene virka dessuten både lengre og langsommere her enn andre steder jeg besøkte.
Omsider kom jeg meg i alle fall på en skikkelig ekskursjon. Riktignok den korteste og billigste turoperatøren kunne tilby (Parque Cubano). Jeg tror det var lurt, selv om jeg sikkert gikk glipp av mye. Ærlig talt vet jeg ikke om jeg hadde takla en lengre tur i varmen, og jeg fikk sett mye fin natur, med litt forklaring:
Vi ble kjørt den korte veien fra Trinidad i en gammel russisk lastebil, en ganske vanlig busstype på landsbygda.
Landskap med papyrus.
Hva er det som henger her – stalagtitter? Nei, det er vepsebol! De fleste er riktignok gamle og ubebodde, og såvidt jeg skjønte har hvert individ sitt eget bol. Jeg holdt meg likevel på respektful avstand.
Denne firfisla så jeg flere av. Fascinerende skapninger! Cuba har svært mange ulike øglearter, og mange av dem finnes ingen andre steder enn her. De satt litt mer i ro enn sommerfugler og fugler (førstnevnte ga jeg opp å fotografere allerede i Viñales), og ga meg god fototrening.
På Cuba bor termittene i trærne og ser mer ut som vepsebol enn tuer.
Denne planta, som vokste rett på steinen, hadde også vært et supert innslag i terrariene.
Jeg så massevis av små planter jeg gjerne skulle hatt i terrariene mine, som denne bregna og mosen (Selaginella sp.?) ved siden av.
Turen gikk til en kulp der man kunne bade, men jeg prioriterte en langsom tur tilbake for å fotografere alt av planter og eventuelle dyr. Jeg så papegøyer (eller i alle fall noen fargerike fugler som ligna) og en hakkespett, men jeg fikk ikke noen gode bilder av dem.
Hva bygningen i bakgrunnen er, fikk jeg aldri klart for meg, men jeg ble fascinert av at den var påmalt dører, vinduer og rekkverk. Den ble en slags kulisse for alt som foregikk i Parque Cespedes (byens wifi hotspot).
Flyet fra Paris tok bakken i Havanna seint på kvelden 17. januar. Veien fra flyet og ut virka som ei hindeløype med forvirrende mange poster. Jeg var allerede sliten etter ei lang reise, der de siste timene ble brukt til å angre på hele prosjektet og tvile på at det ville gå bra. Siste post i hinderløypa var de desperate taxisjåførene. En av dem hjalp meg å finne vekslingskontoret (cubanske pesos kan ikke veksles andre steder i verden), slik at jeg fikk veksla euro mot cuc (såkalte konvertible peso, en av Cubas to valutaer). Dermed lot jeg meg villig føre til hans taxi etterpå for en ganske dyr drosjetur. Jeg lærte meg aldri å prute, og dyre taxiturer skulle bli et tilbakevendende problem.
Dagen etter måtte jeg ta ut penger, og en løpegutt på hotellet fulgte meg til banken. Først prøvde jeg minibanken, men den ville ikke spytte ut noen penger til meg. Så da bar det tvers gjennom halve byen til en åpen bank, ved hjelp av løpeguttens kompis med bil. Der fikk jeg for første gang erfare en kubansk kø. Det gikk umåtelig treigt og jeg fikk god tid til å tenke på hva i all verden jeg skulle gjøre hvis jeg ikke fikk tatt ut penger. Heldigvis gikk det bra, og jeg kunne gå ut bankdøra med 500cuc (tilsvarer ca 5000kr) i tide til bussen.
I begynnelsen var det uvant å skulle gå rundt med så mye penger på seg, men jeg ble etter hvert vant til det også, slik jeg vendte meg til å kaste dopapir i ei bøtte ved siden av i stedet for i do (for ikke å tette røra).
På busstasjonen stod jeg lenge i feil kø, men jeg rakk likevel bussen. Da jeg gikk ut for å ta meg en røyk, kom jeg i snakk med ei hyggelig jente fra Tyrkia. I løpet av turen møtte jeg flere tyrkiske turister. Vi delte sete hele turen til Viñales. Jeg slappa mer og mer av etter hvert som jeg så hvor vakkert Cuba var, men roen fant jeg først når jeg kom meg på internett. Utrolig hva det kan ha å si for sjelefreden!
Vel framme ble vi møtt av en liten hær ivrige eiere av overnattingssteder (casa particulares – private hjem med et/flere gjesterom med eget bad). Jeg strena av gårde til dit jeg trodde jeg skulle overnatte, et casa jeg hadde bestil på Airbnb. Det viste seg at jeg hadde misforstått veibeskrivelsen og stolt for mye på et misvisende kart, og at huset i virkeligheten lå flere mil fra selve Viñales. Dermed innkvarterte jeg meg hos dama som hjalp meg, en av de skuffa casa-eierne på hjemvei.
Casa Nayda y Chico lå omtrent der jeg trodde det bestilte huset lå, et stykke utenfor sentrum, men i gangavstand. De var veldig hyggelige og tok godt vare på meg mens jeg led meg gjennom den obligatoriske forkjølelsen (enten forårsaka av stress og virus under reisa eller av møtet med aircondition). Jeg syntes det var fryktelig varmt, og nesten uutholdelig fuktig morgen og kveld. Derfor trivdes jeg godt med å sitte på plattingen foran huset og se på kolibrien. Jeg fikk ikke noe bra foto av den, tross utallige forsøk, men en video ble det (selv om det ikke var lett å holde tritt med fuglen):
Dessverre hadde jeg problemer med det nyinnkjøpte minnekortet, så mange av bildene fra Viñales gikk tapt. Naboen jobba på en tobakksfarm og tok meg med på jobb en dag. Jeg så unge tobakksplanter og huset der tobakken ble tørka og modna. Jeg fikk også prøve en sigar, og jeg som vanligvis blir uggen bare av lukta, syntes faktisk den gikk an. Her har de nemlig en spesiell metode for modning av tobakksbladene, og sigarer herfra er de beste på Cuba (det sier en del).
I nærheten var det også ei hule som man kunne besøke, så den hjelpsomme naboen ordna det så jeg kunne følge etter noen som skulle dit, så jeg fant veien. Hula var fin, men det var overraskende skremmende å gå i altfor dårlig lys etter en rask guide som bare kunne spansk og en turist som holdt samme tempo og skjønte språket.
Den siste dagen i landsbyen gikk jeg meg en kort tur i nabolaget, og her ser man litt av det spesielle landskapet og noen av de typiske husa som brukes til tobakkstørking:
Siden jeg var syk flere dager og ikke orka noe i varmen, kom jeg meg ikke skikkelig ut i naturen. Det var dessuten ganske tørt, så selv om jeg hadde kommet meg ut, er det tvilsomt om jeg ville sett noen snegler.
Viñales var en liten landsby oversvømma av turister, men ganske ok likevel, det jeg fikk sett av den.
Arbeidet med dette kartet har vært både interessant og frustrerende. Jeg har fått klart for meg hvor mye jeg mangler (og noe vil jeg sikkert aldri finne). Men jeg har også funnet mye nytt og spennende. Farmors kart er helt ulikt morfars, selv om det også her finnes en del punkter i Sunnhordland. Spredningen i slekta strekker seg fra Vesterålen i nord til Flekkefjord i sør.
Både i sør og nord jobbes det med bygdebøker (hhv. Hidra og Hadsel), men de er ikke nært forestående.
Sørlendingen som flytta til Bergen var Severine Johanne Olsdatter (1820-94) fra Itland
Det meste av denne slekta kom også fra Hordaland, fra Bergen og sørover. Hovedansvaret for det må plasseres hos min farmors morfar, Kristoffer Kristoffersen (1843-1913) fra Furuholmen (Bømlo).
Bergensslekta har jeg anstrengt meg for å finne gateadresse på. Fram til slutten av 1800-tallet hadde ikke byen gatenavn, men roder, så det var ekstra utfordrende (og morsomt). Der jeg ikke har funnet gateadresse, har jeg brukt menighetens adresse.
Noen flekker i Sogn og Fjordane har vi også, som skyldes to uavhengige forflytninger til Bergen. Avstikkeren til Jølster var en helt ny oppdagelse jeg gjorde mens jeg laga kartet.
Og så har vi Vesterålen i Nordland. Her hadde jeg håpa å finne noen samer, men foreløpig har jeg ikke funnet det. Uansett er det takka være min farmors farmor, Petra Vilhelmine Olsdatter (f. 1856) fra Grytting, at jeg kan skryte av nordnorsk slekt.
Det som har slått meg med denne delen av slekta, er hvor mange som var lutfattige. Det er selvsagt derfor de har forflytta seg over såpass store avstander (uten nok penger til en amerikabillett). Mange har dødd som fattiglemmer, understøttet av fattigvesenet, men også underveis har livet vært tøft. Farmors mor kan stå som en representant for hele slekta. Det ser dessuten ut til å ha vært kort vei i alle fall nedover klassestigen, men i noen tilfeller også oppover. Her finnes flere historier å poste etter hvert.
Denne gangen har jeg brukt Googles egen MyMap-løsning. Den har mange kule tilpasningsmuligheter, men takler hller ikke mengden data særlig godt. I alle fall har det kræsja flere ganger hos meg. Likevel kommer jeg til å fortsette å bruke denne løsninga og håpe på at den forbedres etter hvert.
Nå gjenstår altså slektskart for mormor fra Sogn og farfar fra Bergen. Jeg har enda ikke bestemt meg for hvem jeg tar først.
I 1577 kom Aslak Olsen Sukka i skade for å ta livet av sønnen på nabogården, Sjur Saksbjørnsen Bakka. Det var i alle fall ikke noe overlagt mord. Aslak ble dømt til å betale 32 riksdaler i bot til den dreptes far, Saksbjørn Nilsen Bakka. I Sukka-ætta finnes forliksbrevet gjengitt.
Saksbjørn Nilsen må virkelig ha tilgitt Aslak, for Saksbjørns oldebarn, Bjørn Ingvarsen Eikeland, gifter seg med Aslaks barnebarn, Marit Larsdatter Sukka.
De er mine 7xtippoldeforeldre. Dette tilhører for meg den aller fjerneste delen av slekta, de som bodde i Rogaland (jeg forsøker å sette dem på kartet), og det ligger så langt tilbake i tid at vi ikke vet noe mer om Sjur. Et sted har jeg funnet opplyst at han var 25 år da han ble drept, men jeg har ikke funnet ut hvor den opplysninga kom fra.
Jeg har begynt på et større prosjekt med å plotte inn slekta på kart. Her har jeg begynt med min morfars slekt. Litt lenger har jeg kommet med den nordnorske greina. Etter hvert skal jeg inkludere søringene i farmors slekt også. Til sammen er det et stort prosjekt. Jeg begynte med dette fordi jeg trengte å visualisere det for meg selv. Etter hvert hadde jeg funnet alle stedene, men bare for å bruke det direkte i løsinga av et aktuelt slektsmysterium eller tvil om hvem som var hvem i kildene. Og det slo meg at de nøyaktige koordinatene burde lagres. Nå har jeg altså mange steder å finne igjen og kopiere koordinatene til før jeg kanskje en gang kan si meg ferdig.
Jeg er ikke helt fornøyd med Mapcustomizer. Jeg skulle ønske det fantes en enkel løsning for å eksportere data derfra eller ta backup, og det kunne også hatt bedre layout. Etter hvert som antall steder vokser, bruker det stadig lengre tid for å lagre og laste. Og det skjer stadig at man logges ut, så det er lurt å lagre etter hver innførsel. De konkurrentene jeg har sammenligna med bruker enten bare adresser, noe som bli altfor unøyaktig, spesielt for nedlagte husmannsplasser, eller de lar meg ikke skrive inn egen informasjon knyttet til stedet. I Mapcustomizer kan jeg skrive inn alle som enten er født eller død på hver plass, med livsperiode. Slik får man et inntrykk av slektas hovedseter gjennom tidene.
Egentlig skal det finnes en funksjon i slektsprogrammet jeg bruker, Legacy, som gjør jobben for meg, men jeg fikk det ikke til å fungere.
I made these charts because I couldn’t find a chart for snails that I liked. They are free to use for non commercial purposes (c) (you can use them in anything that’s not for sale). If you modify them or improve them I’d love to see it! Both have a max float of 6st (if you are comfortable with longer floats, the charts could be cleaned up).
This makes a nice horizontal boarder. Works well for hats, but I plan on using it for a sweater too.
På torsdag 26.juni (førstkommende altså) kl. 16.30-17.00 blir det boksignering på Rådhusgalleriet i regi av Skeive Kunstnere. Gudmund Vindland signerer også sine bøker da. Jeg kan finne på å lese litt fra bøkene ved denne anledninga.
Skeive Kunstnere har utstilling der 24.-29.juni og diktsamlingene mine er til salgs der hele uka. I år er hele 57 kunstnere representert, med over 400 kunstverk! Både kvantiteten og kvaliteten øker for hvert år, og det er utrolig gøy å få være med på det. I år er altså utstillinga i Rådhusgalleriet, og bedre enn noen gang. Velkommen!
Det har vært hevdet at hele folkemordet og 2. verdenskrig kunne vært unngått hvis Hitler hadde kommet inn på kunstskolen. Jeg er ikke sikker på om det stemmer. Men la oss tenke oss at Adolf i dag ble uteksaminert fra Statens Kunsthøyskole. Kanskje har han allerede utgitt Min Kamp som dokumentarisk skjønnlitteratur til strålende kritikker i avisene. Den er også i ferd med å oversettes til utallige språk. Mediene fylles av intervjuer med ham.
Som billedkunstner beskjeftiger han seg hovedsakelig med jødekarikaturer og mohammedkarikaturer. Et av hans uttalte mål er selvsagt å bringe kunsten ut til folket, og karikaturene hans dukker gjerne opp som gatekunst over hele Oslo. Han hylles som en ekte forkjemper for ytringsfriheten. At han selv ønsker å begrense andres ytringsfrihet og forsøker å skremme minoriteter til taushet bortforklares som utslag av hans kunstnertemperament og kunsten hylles som genuin. Kritikerne stemples som humørløse fiender av ytringsfrihet og latterliggjøres som politisk korrekte nikkedukker.
Det tar ikke lang tid før Adolf får de mest prestisjetunge oppdragene om utsmykning av det offentlige rom. Snart pryder hakekors og karikaturer de fleste regjeringsbygg. Dette får en del til å føle seg utrygge i det norske samfunnet, men Adolf kan selvsagt ikke stilles til ansvar for andres følelser, det skjønner jo enhver som har tatt et mindfullnesskurs.
(Personer som måtte mene å gjenkjenne seg selv eller andre, er helt fiktive og må bero på en tilfeldighet.)
Nå har jeg surfa innom mange strikkesider på jakt etter inspirasjon og tips. Ofte føler jeg meg fanga i en pastellfarga heteronormativ verden med innslag av duse jordfarger… Det trengs virkelig en kjønnsrevolusjon i strikkeverden – maken til kjønnskonservativ suppe har jeg ikke vært borti siden sist jeg var i en lekebutikk. Alle oppskrifter til klær for menn innledes med sånt som «dette burde du strikke til din utkårede». Og alle spørsmålene om hva som passer for små jenter eller gutter… Man kan få strikkefobi og kjønnsdysfori av mindre. Så jeg dro på leting etter underverdenen av mannlige strikkere. Og siden jeg ikke fant noe på norsk, vil jeg her dele noen av linkene jeg fant:
Det ser ut til at mange mannlige strikkere får mye oppmerksomhet. Faktisk kan det minne litt om mannlige sykepleiere og menn med barnevogn – menn får masse ros for noe omtrent annenhver kvinne gjør som en selvfølge. Nok en urettferdig konsekvens av kjønnstodelinga, patriarkatet og heteronormativiteten. Men det er positivt at folk gjør opprør mot kjønnsgrensene. Det er bare slik vi kan få slutt på nevnte uhyrligheter.
Dette er jo en klassisk kvinne-hobby og det er ikke uten påført skam at jeg omsider kjøpte meg nye strikkepinner. På den annen side er strikking mer anvendelig enn nuppereller (som var en tradisjonell mannsaktivitet). Dette blir nok et av svært få blogginnlegg om strikking, kanskje det eneste. Jeg er nemlig ikke særlig flink, har aldri lært meg å strikke med flere farger, hater å følge oppskrifter og er altfor lite nøyaktig. For meg er strikking først og fremst resultat av at jeg trenger noe som kan strikkes.
Siden jeg ikke har lært meg å strikke med flere farger, og mistenker at jeg ikke ville klare å holde styr på dem, har jeg en fascinasjon for strukturstrikk, altså å lage ensfargede mønster. Det blir litt kjedelig å bare strikke rett og vrangt i lengden.
Nå var jeg på jakt etter en teknikk som stod i farmors gamle strikkebok fra 1947:
Den ble gitt til Fretex da jeg flytta fra Tromsø, og jeg tror det var da strikkepinnene forsvant også. I leting etter denne teknikken, kom jeg over mange andre spennende teknikker som jeg gjerne vil lagre et sted til senere. Så her kommer de:
Denne har jeg nå brukt en del og jeg elsker den. Teknikken skjuler effektivt ujevnt strikk og gir en glimrende fasthet som jeg tenker vil egne seg godt i en jakke, serveringsbrikke, gryteklut m.m. Det må være en av få teknikker som går raskere å strikke vrangt enn rett. Men særlig raskt går det ikke. Anslår at det tar minst dobbelt så lang tid å strikke med denne teknikken som glattstrikk – etter at man har blitt vant til den. I bunn og grunn strikker man nemlig bare annenhver maske. På den annen side bør man gå opp minst en pinnestørrelse i forhold til hva som er anbefalt for garnet. Akkurat nå strikker jeg med sokkegarn for 3mm på 4mm-pinner, men skal gå over til 5mm – og jeg strikker løst.
Til slutt fant jeg teknikken jeg lette etter:
Jeg ble litt forvirra av at jeg tidligere modifiserte mønsteret så det ligna mer på kontstrikk:
Og her er en variant som kan modifiseres til å strikke snegler!:
Jeg har reist. Omsider beit reisebasillen på meg også. Mens jeg studerte kunne jeg knapt tenke meg noe jeg ville bruke mindre penger, tid eller krefter på enn å reise. Jeg forstod aldri dem som dro på utveksling eller brukte studielånet på «jorda rundt» og bare kom hjem for å ta eksamen (det siste tilhører vel en del av historien etter siste utdanningsreform). Det er ikke det at jeg angrer på at jeg ikke gjorde det. Jeg angrer vel svært sjelden generelt fordi jeg er helt klar over at de valgene jeg har tatt har vært produkter av situasjoner, følelser og behov som er like mye tilbakelagte som det jeg valgte bort.
Nå derimot, nå kjenner jeg rastløsheten i blodet. Man trenger ikke å bare ligge på stranda selv om det er varmt. De fleste steder med varmere klima enn Norge har også flere snegler og andre spennende dyr. Og andre kulturer har andre normer for kjønn og andre måter å innrette seg på.
Jeg har forsåvidt alltid vært rastløs. Halvveis på spøk har jeg sagt jeg har en 5års-syklus; etter å ha bodd 5 år i samme leilighet bare MÅ jeg flytte. Nå er jeg over et halvt år på overtid her, uten planer om å flytte. Så det er kanskje derfor reiselysten har funnet meg.
I kveld snubla jeg inn på Den afrikanske farmen og ble sittende og lese lenge. Jeg har begynt å tenke tanken på om jeg neste gang jeg flytter skal flytte ut av Norge. Ikke helt til Afrika, men til et sted med litt mer behagelig klima, flere snegler og mer overkommelige priser. Med meg tar jo sånt noen år med mental forberedelse, og det blir ikke før dattera mi er minst 18 (som altså er 8 år til). Å flytte fra vennene mine er jeg heller ikke lysten på enda.
Tilbake til farmen, så fikk den meg til å tenke litt på tilhørighet. Jeg har vel ikke følt så mye av det. Innimellom tenker jeg at jeg er litt som en snegl; hjemme i mitt eget skall (kun i overført betydning, ikke i betydningen kropp…) uansett hvor i verden jeg befinner meg. Når jeg sover på hotell er det hjemmet mitt, uansett standard. Kanskje skyldes det at jeg flytta flere ganger i oppveksten, og kanskje kan det også forklare 5års-syklusen. Eller så er det bare en iboende del av personligheten. Jeg knytter meg jo til stedet jeg bor, men ikke mer enn at det kan byttes ut med et annet sted om noen dager eller år. Familien min, både foreldre, søsken og barn, har jeg klart å flytte fra allerede (men her skal ikke strikken tøyes mer med det første). Det er også minimalt med ting jeg knytter meg til og som eventuelt må flyttes; noen bøker, bilder og litt småtteri.
Jeg tror ikke at jeg ville føle mer tilhørighet noe annet sted i verden heller. Og det finnes helt sikkert mange steder der jeg aldri kunne slått meg ned. Men det er noe med den psykologiske effekten av å slå seg ned et nytt sted. Kanskje er den avhengighetsskapende? Man kan begynne på nytt, få nye venner (noe jeg synes er vanskelig når man har bodd på samme sted i flere år, men også litt unødvendig når man allerede har venner), oppdage «verden» på nytt.
Det eneste som hindrer meg i å reise mer er økonomien og dyra mine. Og fortsatt frister det ikke å reise jorda rundt i heseblesende tempo eller fra sted til sted uten ro. Men å reise til ett sted og slå seg ned noen dager eller uker, det kunne jeg tenke meg mer av. For så å bringe med meg snegler og inntrykk til en mer permanent base der jeg også har venner.
For første gang er Skeive Kunstnere i år representert på Pride House; med tema-utstillingen «Minoritetspotenser, mangfold og enhetstanken: retten til mangfold» der jeg stiller ut collagen «Eggstokkene»:
Tanken er å overrekke dette til finansministeren (ved en snarlig, passende anledning) som en utfordring til å skrote steriliseringskravet for endring av juridisk kjønn. Som ansvarlig for personnummer er det altså pussig nok (delvis) finansministerens ansvar.
Skeive Kunstnere arrangerer som vanlig en utstilling i Pride Park, i år større enn noen gang med 40 kunstnere og 200 verk. Fra i år av er alle kunstformer inkludert og det blir derfor både opplesninger, videovisning og salg av bøker og CDer. Kunstteltet har samme åpningstid som resten av parken.
På denne hovedutstillingen bidrar jeg med to fotoserier (4 bilder i hver); «Roads to nowhere» og «Interior» som begge på hver sin måte illustrerer depresjon. Felles er også fokuset på det vi overser i hverdagen; blindveiene og rusket, men der «Interior» tar for seg depresjonen innendørs, fokuserer «Roads to nowhere» på utendørsmotiver.
Det pipler inn ettersom Europride nærmer seg og nå er i gang: Solveig Horne åpner Pride House, at homofile transmenn overses i alt som handler om homofilt sexliv, de mange programpostene der transfolk er usynlige, regnbue foran USAs ambassade og på minibanker… La oss ta Horne først:
Hva er poenget med en åpningstaler?
Er åpningstaleren en autoritetsperson som kan fungere som pynt? Inviterer man folk til å holde åpningstale som del av et slags voksenopplæringsprogram? Handler det om å smiske seg inn på makta? Ville man invitert Hitler til å holde en åpningstale (også demokratisk valgt)? Har man ingen andre valg enn å invitere en minister? Er åpningstalerens synspunkter helt irrelevante? Kan man se bort fra alt åpningstaleren representerer? Kan man forvente at Pride House føles trygt for lhbt-folk av alle etnisiteter? Også transfolk?
Jeg mener at styret for Pride House lar seg bruke til å rosavaske («pinkwashing») Horne og Frp. I løpet av de siste årene har menneskerettigheter genrelt, og homovennlighet spesielt, blitt sentralt i nordmenns forståelse av hva som skiller oss fra folk fra fattigere deler av verden. Israel har holdt på med dette i flere år, og FrP er blant de mest lærevillige. Holdninger til homofile brukes som unnskyldning for en umenneskelig asyl- og flyktningepolitikk (som selvsagt er ganske lik den som den forrige regjeringen førte). USA følger opp med regnbuefarger foran ambassaden.
Jeg har ikke sett noen hevde at Horne er «homovennlig», men det er ikke langt unna. Hvor lhbt-vennlig kan en norsk minister (uansett partitilhørighet) være så lenge den norske regjering fortsatt håndhever tvangssterilisering av transfolk?
Det ville vært mye mer passende med en åpningstaler fra kongehuset. Det er sånt vi har dem til; pynt. Og jeg er republikaner på min hals. Men når man trenger autoritetspersoner som ikke er ansvarlige for noe som helst, som mener pent lite og som tar seg godt ut internasjonalt, vil jeg påstå at kongefamilien er et trygt valg (for alle parter).
Konklusjon: Jeg ser absolutt ikke noe poeng i en åpningstaler overhodet. Jeg ser heller ikke den helt store forskjellen mellom FrP og Ap, og har på tidligere arrangementer fått omtrent like dårlig smak i munnen av ministre fra Ap. De gangene orka jeg ikke protestere, for jeg visste at jeg ville bli stående mutters alene og jeg orka ikke. Jeg ser heller ikke FrP som særlig mye verre enn den svenske regjeringa (en del av protestene kommer fra svensker). Alt i alt gir hele saken meg en ekstremt ekkel smak i munnen på flere måter. Jeg er ingen fan av festtaler (der alle ubehageligheter feies under teppet) og ville kanskje ikke gått på åpninga uansett.
Feid under teppet
Nå gjenstår det ei uke der jeg må være forberedt på å bli feid under teppet. Takket være Danmarks endelige farvel til tvangssterilisering denne måneden, vil kanskje transfolk få lov til å synes litt mer enn vanlig. Da helst de velfungerende transfolka uten traumer fra Rikshospitalet som gjør all menneskelig kontakt til en angstfylt affære, de presentable transfolka som hverken er bitre eller feite.
Om transfolk nå skulle synes litt mer dette året enn de foregående, kan du være sikker på at det ikke gjelder når man skal snakke om MSM – menn som har sex med menn. Ikke at jeg har så mye sex at det er verdt å nevne, men det hender at jeg husker at det var en fin ting. Nå for tida orker jeg ikke tanken på å møte homofiles fordommer, bli latterliggjort for kjønnsorganet eller kroppen min generelt, eller i beste fall bruke timesvis på inngående forklaringer om anatomi og verbal dissekering av kjønnsorganer.
Pride er tida da jeg får alt sammen i fleisen, men også tida for å møte venner jeg ser altfor sjelden, mulighet til å lære mer og mulighet til å vise hva vi driver med. Og kanskje små glimt av fellesskapsfølelse (hvis jeg praktiserer tilstrekkelig fortrenging).
Penger i alle regnbuens farger
Ikke bare USAs ambassade pynter seg med regnbuefarger; det gjør også Nordeas minibanker og Google. Regnbuen har vært et opprør, et samlingspunkt for oss avvikere. Men under ekstremkapitalismen er fattige de eneste avvikerne. Regnbuen (og lesbiske og homofile) er i økende grad blitt intetsigende pynt. At kapitalismen pynter seg med regnbuen er ikke en anerkjennelse av alle menneskers rett til frihet fra diskriminering og undertrykking, men et resultat av at også homofile har penger som kapitalistene vil ha. Og mange homofile er selvsagt kapitalister også, i likhet med flertallet ellers.
Den skeive delen av filleproletariatet blir stadig mindre synlig, mer utstøtt. Heldigvis er deltakelse på Europride i år gratis (slik det har vært under Skeive Dager i Oslo de siste åra, men absolutt ingen selvfølge internasjonalt). Vi vet at transfolk i større grad enn andre under lhbt-paraplyen diskrimineres på jo0bbmarkedet og at mange sliter økonomisk. Da stikker det ekstra i øynene når vårt flagg blir til pynt for kapitalister.
Tarald Stein 