I år feirer jeg 10 år på testosteron. For meg har det vært den viktigste antidepressive medisinen, selv om jeg har trengt andre i tillegg. Da jeg begynte på hormoner i 2008, stod mørkere stemme på toppen av ønskelista. Den ble aldri så mørk som logopeden forespeila meg, men nok til at jeg kunne åpne kjeften uten å bli outa. Skjegget visste jeg ikke hva jeg ville synes om, men det viste seg å bli en bonus. Overraskelsen knytta seg til den antidepressive virkningen (ikke alle som får den), og til omfordeling av mitt betydelige kroppsfett (fra overalt til magen). Disse positive effektene hadde ingen forberedt meg på.

Men det er et jubileum med bismak, for det er også ti år siden jeg fikk avslag på behandling. Rikshospitalet sørga for å sende meg fra seg som et vrak, ganske uegna for arbeidslivet og med større psykiske problemer enn da jeg kom dit full av naiv optimisme. Jeg lærte nødvendigheten av å skjule mine følelser, løgnaktig kroppspråk og grunnleggende mistillit til menneskene. Gjennom utredninga og avslaget, gjorde de meg mindre skikka til å være forelder, og sørga dermed for at deres egne fordommer skulle gå i oppfyllelse.

Når jeg ser tilbake, virker det som om mottoet for disse ti åra har vært «bli aldri så sårbar igjen!». Et kortvarig forhold like etterpå bidro til å forsterke dette. Mange vil nok synes at jeg tvert imot har utlevert mye på bloggen, gjort meg sårbar, men det motsatte er tilfelle. Hemmeligheter er en av de tingene som gjør deg sårbar, så sånt holder jeg meg ikke med. At mange vet, kan også fungere som en trygghet om noe skulle skje. Motviljen mot sårbarhet og svakhet har også svekket effektene av timene hos psykolog og psykiater. Man må være i stand til å utvikle tillit til behandleren, for at samtaleterapi skal fungere. Økonomisk er jeg ganske utsatt. Tross fattigdommen, representerer uføretrygda mi trygghet og frihet. Jeg trenger ikke å forholde meg til andre mennesker hvis jeg ikke vil/orker, og jeg har til det aller nødvendigste (og av og til litt til).

Men det svir å betale hormonene selv, av den lille trygda. Til sammen har jeg brukt noe sånt som 40 000 til hormoner på disse ti åra, og det er ingenting som tyder på at jeg vil få det dekka med det første. I tillegg betalte jeg for min egen brystfjerning i 2010, så totalt sett har avslaget kosta meg over 100 000 i direkte kostnader som jeg ville fått dekka dersom jeg hadde blitt godkjent. I tillegg kommer selvsagt de indirekte kostnadene ved dårlig psykisk helse og tap av arbeidsinntekt, som vanskelig kan tallfestes.

I begynnelsen kjempa jeg med nebb og klør for å gjøre situasjonen bedre for meg selv og dem som kom etter meg. Jeg tok initiativ til LLHs (nå Foreningen FRI) transarbeid og er veldig stolt over at det seinere resulterte i muligheten til å endre juridisk kjønn uten kirurgi. Dessverre har ikke arbeidet for å bedre det medisinske tilbudet vært like vellykka. I dag leser jeg i Aftenposten at den nye sjefen er vel så uegna som den forrige. Forakt for pasientene og fullstendig mangel på kompetanse på temaet ser ut til å være en del av stillingsbeskrivelsen.

Det var også kampviljen som gjorde at jeg fikk ordna meg hormoner og brystfjerning. Men det er lenge siden sinnet tok slutt. Det ebba ut etter hvert som resultatene lot vente på seg, og når jeg opplevde at andre transfolk ikke ville lytte til mine erfaringer. Også transfolk er mennesker, viste det seg, og heller ikke transfelleskapet kunne døyve den manglende tilliten som ble innprenta i meg på Rikshospitalet. Når jeg nå leser hva Rikshospitalet og Gjevjon spyr ut, blir jeg ikke sint, bare fysisk kvalm. Disse ti åra har satt seg i kroppen og gjort den minst 20 år eldre. De ble ikke slik jeg så for meg.

Men jeg er her fortsatt. Jeg er glad ingen fortalte meg for ti år siden hvordan det ville bli. Da hadde jeg neppe fått oppleve å se dattera mi bli tenåring, alle de gode samtalene med venner, alle de fantastiske snegleartene jeg har holdt, alle reisene til obskure steder for å se på ville snegler eller turene i Østmarka. Det finnes ting å glede seg over, og det finnes ting å glede seg til, som å reise til Italia på sneglesafari med ei venninne (april) og innkjøp av nye snegler til våren. Små gleder, stjerner på en nattehimmel. Også dette livet er verdt å leve, selv om det kanskje ikke ser sånn ut fra Rikshospitalet.

Reklamer
Kommentarer
  1. Carmelita sier:

    Wow!
    Dette var sterk lesning.
    Utrolig trist å høre om hvordan helsevesenet, og andre har behandla deg.
    Jeg har sagt det før, og sier det igjen: Man skal jaggu være sterk for å være syk i.dette landet her!
    Nå er ikke jeg gal, jeg mener ikke at å være trans, er å være syk, altså!
    Jeg burde kanskje brukt et anna ord en syk, for det er jo ikke det du er. Men likevel kjemper du samne kamp som det folk sim er fysisk pg psykisk syke, gjør. Kanpen din har nok vært enda verre enn min. Du har kjempa flere parallelt, mot sykehuset, mot psykiatrien, og mot NAV.
    Jeg feiler ikke noe noen anna plass enn i hue 😉 (Angst, OCD, ADD, og depresjon.)
    Så jeg har kun kjenpa for å få hjelp av psykiatrien, kommunen, alt som tenkes kan. Men de avslår.
    Når jeg hører at Solberg sier de har bevilga miliarder til psykiatrien,blir jeg stein hakke galen provoserert! Hvor er de pengene?? Jeg har fått avslag igjen, både fra DPS, og kommunen! Jeg har søkt om å få bli med på alt jeg tror kan hjelpe, og får avslag på avslag.

    Hva tenker de med?
    Bryr de seg om folket?
    Jeg tror ikke det.
    Hadde de sett/hørt din historie,hadde de trolig ikke gjort noe. E hadde gjemt seg bak regler,lover og paragrafer. Fuck dem! Jeg har null respekt igjen for politikere! NULL!
    Jeg kan.telle på ei.hånd de politikerne jeg mener er i politikken av de rette årsakene. Å jobbe for folk, endre ting, gjøre ting bedre. FOR ALLE!!
    Hadde jeg sittet på Stortinget, hadde ikke jeg bare vært interessert i å bevilge penger til psykiatrien, fordi JEG sliter med psykiske lidelder! Jeg ville bevilga til sykehusene, så.alle får hjelp med én gang! Jeg hadde rusts opp rusomsorgen. Eldreomsorgen! Boliger for utviklingshemmede. Flere kommunale boliger. Enklere hjelp for folk med handikappede barn. Du skjønner hva jeg mener.
    Og det verste er at vi har faen meg råd til det!!
    Landet Norge er rikere enn noen gang!
    Likevel var landet MYE bedre like etter krigen!!
    VA FAEN!
    Nei, politikere sitter der de sitter fordi de liker makt, og de tjener SJUKT med penger!!
    Solberg har 1,1 millioner mer i lønn enn de fleste trygdede! Én komna én MILLION!!

    Dette ble rotete, ADD, vettu.

    Jeg liker det du skriver.
    Selv om det gjør meg trist.
    Jeg er virkelig lei for at du ikke har fått hjelp, og har måttet ordne dette selv.
    Hvor kan jeg lese om hvorfor du fikk avslag?
    Og hvorfor de i miljøet ikke forstår deg?

    Selv om du har en drittøff kamp bak.deg, og trolig foran deg, er du positiv!
    Det beundrer jeg! Der sliter jeg. Men det må jo bli bedre!
    Ha en fin helg

    • Tarald sier:

      Takk for kommentaren! Hvis du søker på “klage” bør du finne de to klagene jeg sendte til helsetilsynet. Har skrevet mye mer om det, men klagene er mest oversiktlige.
      Manglende forståelse handler om mange ting. Man vi i det lengste tro godt om sine medmennesker, selv om dem som er ansatt på riksen. Det er vanskelig å ta innover seg andres negative erfaringer og stole på at verden er så ille som de sier.
      Lykke til med å få hjelp – ikke gi deg!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s