«Vi ser det som vår oppgave å hindre transpersoner i å leve sunt. Det er viktig at den luksusen det er å få leve lange, sunne liv forbeholdes oss som har det bra med kroppen vår fra før,» uttaler daglig leder ved Stas Exclusia.
Stadig flere transpersoner tør nå å komme ut av skapet og også garderobeskapet. «Dette er en utvikling vi ser på med bekymring. Tenk om alle skulle tørre å være seg selv? Det ville bli kaos», uttaler lederen for Norges Svømmehallforbund. «Svømming er først og fremst en estetisk opplevelse som ikke må forkludres av forvirrende kropper. Dette trodde vi alle forstod.»
«Jeg liker å glo på andre damers kjønnsorgan i dusjen. Som lesbe er det en av de store fordelene jeg har. Mannlige kjønnsorgan er kjempeekle og skikkelig turn-off.» Lederen for Flatbankerforeningen er også bekymret for at transpersoner på sikt kan føre til flere lukkede dusjbåser. «Hvor er kosen med det, liksom? Og hva med badstua, skal de ta den også?»
På Riskhospitalet avventer de utviklinga. Etter flere år med press om å fjerne diagnoser, såkalt depatologisering, øyner de nå håp om å beholde jobbene sine. En anonym kilde kan fortelle at det knytter seg store forventninger til mulighetene for å repatologisere transfolk så snart garderobeforbudet får tid til å virke. «Alle vil jo etter hvert se at transfolk blir sykere enn resten av befolkninga. Kanskje kan vi også sette i gang med den tradisjonsrike aversjonsterapien om noen år,» spør hun forhåpningsfullt.
*Så langt ironi og fiksjon basert på denne saken. Les videre for bakgrunn og fakta.
I motsetning til hva en del ser ut til å tro, ønsker ikke transfolk å dytte kjønnsorgana våre opp i ansiktet på andre. Mange av oss har hatt noen års øvelse i å skjule hva vi har eller ikke har mellom beina. Som de fleste andre garderobebrukere er vi der for å skifte og dusje i forbindelse med trening og har ingen skjulte hensikter. Min erfaring tilsier at de færreste glor på andres kjønnsorganer i dusjen eller badstu, så de færreste vil legge merke til et annerledes kjønnsorgan.
Bare en ting skiller oss fra andre garderobebrukere; større behov for trygghet. Garderober er et av de mest voldsutsatte stedene for transpersoner. La meg gjøre det helt klart; det er ikke transpersoner som utøver volden, det er vi som blir ofre for den.
Redselen for peniser er et samfunnsproblem. Den er et resultat av at altfor mange opplever at denne kroppsdelen har blitt brukt mot dem som et våpen. I andre omgang rammer penisangsten alle som har en penis uten å ville bruke den som et våpen, d.v.s. transkvinner og de fleste menn. De mistenkeliggjøres kollektivt. Ja, selv folk som bare antas å ha en penis, som meg, merker det på kroppen. Derfor tror jeg at jeg er mindre velkommen i damegarderoben enn i herregarderoben.
Setter inn et bilde av meg selv for å minne om hvordan jeg ser ut.
I 2009 sendte jeg brev til alle Oslos svømmehaller med spørsmål om jeg var velkommen i (herre)garderobene deres. Svarene var negative. Når jeg til slutt fikk fjerna puppene, våga jeg meg likevel til Lambertseter bad. Dette skrev jeg om i 2011.
Det som gjør at Lambertseter bad skiller seg positivt ut for transfolk:
- egne hadicap-båser med dusj og do inne i den større herregarderoben (og sikkert i damegarderoben også).
- ingen forsvarstale eller dokumentasjon nødvendig for å få tilgang til disse (krever ikke egen nøkkel).
- skillevegger i fellesdusjen (jeg tror ingen av dem jeg dusja med her la merke til at kroppen min mangla noe).
- folk beholdt badebuksa på i badstua (i herregarderoben, i alle fall de gangene jeg var der).
I flere år har tilgangen til garderober vært samtaleemne blant transfolk, før det etter hvert ble diskutert i skeive miljø. Og nå har altså diskusjonen nådd media for fullt. I mellomtida har jeg slutta å svømme – reiseveien til Lambertseter og de korte åpningstidene gjorde det for upraktisk (man kan bli fast bruker og få bedre tilgang, og det anbefales for transfolk som bor i nærheten og vil trene ofte).
Så langt er det transdamer som må tåle støyten (som vanlig). Jeg har fortsatt til gode å høre en mann bli opprørt over å måtte dele garderobe med en person som meg (de finnes sikkert, men særlig mange tror jeg ikke de er). Sannsynligvis vil debatten ende med at flere garderober får flere avlukker neste gang de pusses opp, at det altså skjer en positiv utvikling på sikt. I mellomtida kommer vi til å få høre mye dritt. Transmenn, som hittil har hatt bedre tilgang til garderober, vil oppleve en periode med større problemer. Jeg håper og tror at vi vil belønnes med et bedre samfunn å leve i til slutt, selv om det kan se mørkt ut innimellom.
(I denne saken har jeg omtalt transdamer som om alle har penis. Det er selvsagt feil. Mange har ikke lenger det, men også de står i fare for å mistenkeliggjøres og bli ramma av den debatten som raser nå.)
Tarald Stein 