Jeg er student igjen!
Det er 7 år siden sist. Først forsøkte jeg meg i arbeidslivet. Deretter kom fire år der NAV nedla forbud mot sånt (studering betød ifølge dem at jeg kunne fungere i 100% jobb – jeg vet ikke hvilken verden de lever i, men det er ikke min). I fjor fikk jeg det frigjørende vedtaket om uføretrygd. De forberedende stega tok jeg derfor i fjor, i håp om å studere vårsemesteret. Dessverre undervurderte jeg pågangen på enkeltemnene, så det måtte utsettes.
Å studere er en av de få tingene i livet jeg synes jeg har mestret. Altså, jeg var langt fra noen mønsterstudent – oppmøtet var variabelt, andelen av pensum som faktisk ble lest lå godt under gjennomsnittet og karakterene var sjelden noe å skryte av (men det hendte). Poenget er at jeg gjennomførte og hadde utbytte av det, uten å bli særlig uglesett av noen (såvidt jeg vet). Tvert imot satte foreleserne pris på at jeg var aktiv i forelesninger og seminar (når jeg dukka opp), og andre studenter sa at det var bra jeg spurte om ting de ikke turde spørre om selv. Det er dette jeg nå forsøker å gripe tilbake til etter alle nederlaga.
De siste fem åra har hjernen min ligget ganske brakk. Folk med en smule mer selvdisiplin enn meg klarer nok fint å lese på egenhånd, men jeg trenger deadlines og eksamener. Ellers blir det bare snegler, strikking og slektsforskning her, og det har sine åpenbare begrensninger.
Det store spørsmålet er om hjernen min er i stand til å omstille seg eller om den har degenerert fullstendig. Og om denne nymotens oppfinnelsen med obligatorisk oppmøte på universitetet (som om det var barneskolen!) legger for mange hindringer i veien. Jeg både gleder meg og er pissredd.
Jeg har selvsagt ikke rett til noe studielån. Det er egentlig bare rimelig. Mine studier gir neppe særlig utslag på BNP, eller på egen framtidig inntekt. Jeg har fått slettet min enorme studiegjeld (enormt befriende) fra mine forrige 10 år på universtitetet (i Tromsø). Som nevnt kommer jeg neppe til å lese alt på pensumlistene uansett, og trenger derfor ikke kjøpe alt. Uten studielån og som enkeltemnestudent utsettes jeg heller ikke for krav om studieprogresjon. Jeg begynner i alle fall litt forsiktig med ett eller to emner dette semesteret.
Helt sikkert er det at jeg vil ta Ritualer og overganger (KULH1090). Det virker kjempespennende og jeg gleder meg faktisk også til første forelesning neste uke! Fortsatt er det heldigvis noen emner som ikke har barneskolementalitet (obligatorisk oppmøte). Og så har jeg tatt mot til meg og sendt en epost om tilrettelegging for å slippe/redusere oppmøtekravet på et annet emne og krysser fingre og tær, for også det virker veldig spennende. Hvis svaret blir nei, kan jeg ikke ta det emnet.
Forhåpentligvis er dette altså bare begynnelsen på mange år med studier. Jeg er også litt redd for at noen mektmennesker skal finne på å forby uføretrygda å studere, for da tror jeg livet mitt blir ganske innholds- og gledesløst. Takket være min aversjon mot mennesker og ustrukturerte sosiale situasjoner er jeg ute av stand til å oppsøke steder beregnet for slike ørkesløse eksistenser som meg selv. Man kan jo også se det positive i at jeg tar opp bittelitt studieplass; da blir det færre ungdommer som kaster bort verdifull tid på fullstendig unyttige fag 😉
Tarald Stein 