Flink gutt

Det er på tide at også mannfolka får sitt pass påskrevet. Jeg er så inderlig lei av flinke gutter!

Hva er en flink gutt? Det mest sentrale er at han gjerne erklærer seg som genial, eller aller helst lar andre gjøre det, men at han samtidig lider av et voldsomt mindreverdighetskompleks. Den flinke gutten er full av paradokser. Han har et voldsomt behov for å bli sett og likt. Han er den som prøver så hardt å være kul at han faller fullstendig gjennom, men omgir seg med groupies som hindrer ham i å innse det.

Den flinke gutten har oftest høyere utdannelse og kunstnerdrømmer som han sjelden får realisert. Hvis han klarer å realisere dem, er det fordi han står opp to timer (minst) før han må og bruker de timene på å skrive. Hver dag. Selvdisiplin er noe han har mye av. Han skriver gjerne om seg selv, om den kriserammede mannsrollen og sosial usikkerhet. Samtidig stjeler han uhemma fra livet til den kompisen det ikke gikk så bra med, i trygg forvissning om at vedkommende ikke leser bøker. Det er den flinke gutten som har skapt stereotypien om mannskrisen og den klønete, usikre mannen.

Dersom den flinke gutten skal kunne lykkes som kunstner/forfatter kommer behovet for å bli likt godt med. Ingen er så flink til å mingle med kulturfiffen som den flinke gutten, selv om han etterpå kan rakke ned på dem som hjalp ham oppover eller skildre sosial usikkerhet i slike situasjoner.

Det er viktig å ha en vennekrets som består av fans, men også å være en del av en annens fanskare. Begge deler kan anskaffes på et forfatterstudium, som flinke gutter har et hat/elsk forhold til. På den ene siden mener de at man ikke kan lære å skrive, på den annen side har de gått der selv og/eller er faste gjestelærere slike steder. De tror på myten om den ensomme ulven, geniet som skaper sin kunst uten tilbakemelding underveis, og som likevel kan levere et manus som ikke trenger flere runder i forlagene før trykking. Derfor er forlagene veldig glade i flinke gutter, og mange flinke gutter jobber dessuten i forlagene selv.

Det er fristende å referere til Freud i omtalen av flinke gutter, men jeg skal beherske meg. Derimot vil jeg nevne at det er påfallende at jeg ikke kan komme på en eneste flink gutt som er homo. Dette er altså hovedsakelig et heterofenomen, men sikkert ikke uten unntak.

Når den flinke gutten lykkes med kunstnerkarrieren (dette er nettopp folk som vil omtale det å være kunstner/forfatter som en karriere), framstiller han seg som sårbar og i kontakt med følelsene sine. Mens realiteten er at han stort sett har det helt fint, tross en tilbakelagt kortvarig mild depresjon eller snev av sosial angst.

Når den flinke gutten ikke er på jobb eller mingler, befinner han seg hjemme med kone og to barn foran TVen som viser Nytt på nytt eller oppskrytte amerikanske serier (ofte via streamingtjeneste), eller ute på sykkel til eller fra barnehage. Noen ganger i året stiller han gjerne opp sammen med bedriften/forlaget/gjengen for å løpe stafett eller maraton, eller noe annet sportslig og sosialt (Birken?).

Nå vil nok noen påpeke at jeg kaster stein i glasshus. Derfor skal jeg være den første til å innrømme at jeg også har snev av enkelte av disse symptomene. Ellers ville jeg neppe kunne beskrive fenomenet så inngående. Nettopp derfor mener jeg at det er ethvert menneskes moralske plikt å bekjempe den flinke gutten i seg. Jeg tror at det finnes svært mange flinke gutter rundtom i næringslivet, men det er flinke forfattergutter jeg kjenner best og har sett flest av. Denne teksten er kokt sammen av like deler medlidenhet, forakt og misunnelse 😉