Når du spør om noe, får du ikke svar. Når du prøver å ta kontakt, vender de ryggen til. Tyggispakka på rundgang i gjengen kommer aldri fram til deg. Det samme gjentar seg i mange ulike situasjoner over så lang tid at du begynner å lure på om du egentlig finnes. Du står der og tigger om oppmerksomhet, om å bli sett, og det føles ufattelig fornedrende. Min respons var etter hvert omtrent slik: «Hvis dere ikke liker meg, liker jeg ikke dere heller.» Jeg var omtrent 14 da jeg så dette neonlyset. Og slik er det fortsatt. Det handler om verdighet.
Jeg sa aldri fra, men jeg begynte å hate Jølster og jølstringene. Slik jeg så det, stod valget mellom å hate meg selv eller dem. Og fordi jeg ikke alltid hadde bodd der, fordi jeg hadde minner fra før-jølstersk tid, fordi foreldrene mine tross alt var gode foreldre, klarte jeg å klamre meg til dette «det er verden som er gal, ikke jeg». Noen mobbeforskere bruker Janoff-Bulmans teori om grunnleggende antagelser for å forstå hva som skjer med en psyke som utsettes for mobbing. Disse antagelsene er: «Verden er god», «Verden er meningsfull» og «Jeg er verdifull». Min erfaring er at man tvinges til å velge bort minst en av disse når man mobbes. Den første ligger på bunnen av Jølstravatnet for min del.
Jeg så for meg at hvis jeg hadde fortalt alt sammen til noen, ville jeg blitt tvunget til å være sammen med disse jevnaldrende som jeg hadde lært å hate for selv å overleve. Kanskje ville jeg få en langt fra oppriktig unnskyldning og forventning om å late som om det aldri hadde skjedd. Da var det bedre å late som om det var mitt valg å sitte alene med nesa i ei bok hvert friminutt, mitt valg å ikke henge med de andre ved butikken (eller hva de nå gjorde, jeg var i alle fall ikke der de var). Jeg så ikke på meg selv som et offer, jeg mente at jeg ikke var typen til det (og på sett og vis hadde jeg litt rett). Hvis jeg skulle fortelle noen voksne hva som foregikk, ville jeg uten tvil bli puttet i offer-båsen. Det ville blitt en påkjenning på toppen av alt annet. Den lille sjansen for at det som foregikk ville bli bagatellisert, var også avskrekkende.
Samtidig ble det absolutt gjort en innsats mot den synlige mobbingen. Og alle som deltok i utestenginga av meg snakka gjerne høyt og lenge om hvor fælt mobbing var og at sånt gjorde ikke de. Noen ganger tok jeg meg i å føle en smule misunnelse når jeg så eller leste om ordentlige mobbeofre – de som ble utsatt for fysisk mobbing. Tenk å ha blåmerker som bevis! Istedet hadde jeg mest en vag følelse av å bli holdt utenfor, at mye foregikk bak ryggen min – sånt man ikke kan peke på og si «se hva de har gjort».
Jeg har skrevet litt generelt om mobbing, skyldfølelse, distriktspolitikk, og kulturkrasj innad i Norge relatert til dette. Poenget med denne teksten handler mer om hvorfor jeg ikke har noe behov for å oppsøke Jølster, men lar det bli stående uimotsagt som selve bildet på helvete på jord. De som stengte meg ute har sannsynligvis forlengst glemt det og la neppe noe særlig i det. Kanskje ble jeg oppfatta som en trussel på en eller annen måte. Annerledes var jeg absolutt, og enda mer annerledes ble jeg.
Det har slått meg at jeg kanskje ikke ville vært det foruten, tross alt. Tenk om jeg motstandsløst hadde glidd inn i den jølsterske kulturen og blitt en del av det jeg fikk se vrangsida på? Kunne jeg levd med meg selv da? Jeg forsøkte jo å passe inn, men omkostningene ble fort for store uten noe håp om å lykkes. Ville jeg blitt forfatter uten Jølster og fremmedgjøringsprosessen der?
Mer åpenbart er det kanskje at hvis ungdomstida mi hadde inneholdt uformell kommunikasjon med jevnaldrende av ikke-nedbrytende karakter og innprenting av en del sosiale koder, ville jeg kanskje ha innsett at jeg var gutt mye tidligere. Som igjen kunne blitt grunnlag for mobbing, hvem vet. Og hvis jeg hadde gått gjennom kverna på Rikshospitalet innen jeg fylte 20 – hvem ville jeg vært da? I alle fall en helt annen, kanskje en svært usympatisk mann i HBRS.
Alt i alt må man bare gjøre det beste utav det. Man kan aldri vite sikkert at alternativet hadde vært bedre. Utestenginga gjorde meg på noen måter sikrere på meg selv (men ekstremt mye mer usikker på verden rundt). Jeg er ikke avhengig av andres godkjennelse eller respons for å vite hvem jeg er (selv om det er nyttig). De som stod for utestenginga skal slippe å bli konfrontert med meg, det ville ingen av oss ha godt av tror jeg. Fortsatt vegrer jeg meg for å kalle dem mobbere. De så ikke sånn på seg selv, det er sikkert. Og jeg ville hatt vanskelig for å peke ut enkelte på klassebildet som verre enn andre. Det var summen av mange små og tilsynelatende ubetydelige ting, der de fleste i klassen bidro med sitt. Jeg husker det mer som å møte en organisme med mange hoder, mange rygger. Den organismen har jeg kalt Jølster eller den jølsterske folkesjela. Jeg tror den er en slektning av bygdedyret. Fortsatt husker jeg flyttedagen som en av de mest skjebnesvangre i livet mitt; 20.november 1989.
(Mens jeg skriver dette sender TV2 HBRS-oppgulpet «Født i feil kropp». Som jeg prøver å ikke tenke på. Da graver jeg meg heller ned i den gledesløse ungdomstida. Det som for alvor satte psyken min ut av spill, alle de «grunnleggende antagelsene», var Rikshospitalet, og nå sendes propagandaen deres i beste sendetid.)
Det paradoksale må også nevnes; at jeg hadde et svært godt forhold til lærerne både på ungdomsskolen og videregående. Kanskje var de delansvarlig for at jeg opprettholdt troen på at verden kan være meningsfull helt fram til Rikshospitalet…
Tarald Stein 
Hei Tarald!
Bra innlegg, nå har jeg anbefalt det på Lesernes VG og du ser det nederst på vg.no
Er det andre som skriver en god blogg og vil ha mange nye lesere, ikke nøl med å sende en epost til meg på magnea |a| vg.no eller @magneda på Twitter.
Hilsen Magne i VG
Ønsker deg all lykke til.
De beste hilsener.
Flott skrevet og får meg til å føle at det ikke var meg det var noe galt med, selv om dialekten fra Hadeland ikke var godkjent som «språk» på Kampen i 60 åra. Å komme til Kampen barneskole i 2. klasse tynn og bleik med fillete klær, dårlig hygiene – attpå til snakke som en døl – nei det snudde opp ned på mitt liv og har preget meg til denne dag – ja nå er 59 år og fremdeles er jeg redd for å bli utstøtt. Skjønner godt at de ikke ville være sammen med meg, men jeg var bare et barn og kunne ikke noe for at min far var alkoholiker, og at jeg kom fra en dysfunksjonell familie. Å bli utstøtt føltes som en ekstra straff. Skriver på noe jeg ønsker skal bli en bok som jeg kaller noe så enkelt som «Mitt liv». Ønsker deg det beste for fremtiden.
Bra skrevet!!! Kjenner det gjør vondt langt ned i hjerteroten å lese. Tror dessverre det er mange flere enn man tror som er blitt utsatt for denne type mobbing. Håper det blir satt mer fokus på dette i årene som kommer.
I barnehagen har man fått et helt annet fokus på mobbing de siste årene og jeg håper og tror at vi er blitt mye flinkere til å se også det som foregår i det stille, som å la være å svare, forlate rommet når noen kommer inn, la være å invitere i bursdag… For det starter allerede i barnehagen. Jeg håper at vi kan bidra. De barnehageansatte i kommunen har nylig vært på foredrag med Kristin Oudmayer i Unicef. Foredraget ble også holdt for foreldre og folk som har med barn å gjøre i frivillig arbeid. Til helga skal jeg på konfirmantleir. Vi hadde planleggingsmøte på tirsdag. Med oss har vi ei jente som ble konfirmert i fjor. Hun er pen og skoleflink og kan synge og har mange venner. Da vi hadde snakket om timeplaner og utstyr og ansvarsfordeling, sa hun: «og så må alle vi lederne gå rundt og passe på at ingen er alene». Gjett om vi skal!
Jeg var heller aldri «bra nok» for de andre ærverdige elevene på skolen når jeg gikk der.Var egentlig ingen spesiell grunn til det, jeg var ikke overvektig, hadde «feil hudfarge» eller oppførte meg dårlig mot andre.Var bare sånn det var.Resultatet lot selvsagt ikke vente på seg, sosialt usikker og lav selvtillit.Men jeg takler dette bedre som voksen.Har lært meg at mennesker er stort sett pretendiøse rasshøl som ikke fyller noen rolle i mitt liv.Så lenge man har det bra når man er alene er det et fett.
«Hun er pen og skoleflink og kan synge og har mange venner.»
Skriver Annebloggen i et innlegg over.
Ja, har man blitt begunstiget med disse velsignelsene fra fødselen av så er man jo fullstendig automatisk med i «den populære gjengen» på skolen.
Det er gjerne de samme folka som liker å være nedsettene mot de som ikke er så heldige.Jeg har alltid hatet dem, hvem tror de at de er?Juling skulle de faen meg hatt.
🙂 «også mobbeoffer»… Jeg tror nok at Annebloggen mente å legge vekt på at denne jenta (som du gjerne skulle gitt juling) er INKLUDERENDE.
Med hat kommer du ingen vei…
Og til denne bloggen: Jeg kjenner veldig godt igjen dine episoder. Du skriver levende og forklarende, uten å «mobbe» noen tilbake. GODT.
Nå har jeg nok uttrykt meg litt uklart. Poenget var det helt motsatte. Nemlig at denne jenta (som sier at hun ikke selv har vært utsatt for mobbing) er svært empatisk og inkluderende. På leiren snudde hun hele situasjonen for ei jente som følte seg utafor og jeg tror faktisk hun kan bidra til å endre skolesituasjonen hennes også. Poenget mitt var at det finnes noen fantastisk flotte ungdommer der ute.