Skriver du om tidligere tiders kvinner i mannsklær eller menn i kvinneklær? Da er det en del perspektiver jeg gjerne vil at du får med deg. Det følgende er nok spesielt relevant for vestlige kulturer i perioden middelalder til og med 1800-tallet, men en del vil være relevant også i andre kontekster. Jeg fokuserer her hovedsakelig på transmenn eller kvinner i mannsklær fordi det er dette jeg vet mest om, men en del kan overføres til transkvinner og menn i kvinneklær.
Kjønnsdefinisjoner
Oppfatningen om at mennesket var mann, mens kvinnen var en ufullstendig mann, var utbredt i Europa fra antikken. De mest optimistiske mente at kvinner kunne bli menn dersom de henga seg utelukkende til mannlige, høyverdige sysler som bibelstudier (ikke utbredt, men den fantes). Først på 1700-tallet ble oppfatningen utfordret av ny kunnskap om menneskekroppen og kvinnesaksaktivister. I utkantene (f.eks. Norge) tok det lengre tid før denne nye dikotomiseringen av kjønn og menneskearten fant fotfeste.
Kjønn var først og fremst en sosial rolle og bestemte hvilket arbeid man kunne ta og hvilken posisjon man hadde i samfunnet. Kjønn var i større grad noe man gjorde, men det betyr ikke at menneskene i tidligere tider ikke hadde kjønnsidentitet.
Mennesker med kvinnekropper kunne ha flere grunner til å bære mannsklær:
- Økonomiske motiver. Det kunne være den eneste måten å overleve på.
- Sikkerhet/frihet. Å være kvinne og bli oppfatta som kvinne var ofte forbundet med å være utsatt for seksuell vold og overgrep. Samfunnets syn på kvinner forsterket ofte dette, Det var ikke uvanlig at kvinner kledte seg som menn dersom de skulle ut på en reise alene eller i følge med ukjente.
- Seksualitet. Normene for kvinnelig seksualitet var i perioder/områder svært begrensende. En del kvinner levde som menn for å kunne leve sammen med sin kvinnelige livspartner uten å bli straffeforfulgt.
- Kjønnsidentitet. I dag brukes begrepet transmenn om menn med kvinnekropper i vestlige samfunn. Vi har en mannlig kjønnsidentitet .
Dersom man fylte mannsrollen, var det sjelden noen la seg opp i at kroppen ikke stemte, fram til ca. 1700. Toleransen ser ut til å ha vært sterkere for dem som ikke var seksuelt aktive (eller ga inntrykk av det). Naturvitenskapens framgang, sterkere statlig registrering og endrede samfunnsforhold, var alle ting som bidro til å gjøre det vanskeligere å leve som et annet kjønn enn det kroppen tilsa.
Noen samfunn, slik som det albanske, formaliserte muligheten for å innsette kvinner i en mannsrolle. Her finnes fortsatt de såkalte «sworn virgins». Motivene kunne variere mye, fra foreldres mangel på sønner til å føre gården videre, til den enkeltes kjønnsidentitet. Fortsatt ser man altså rester av gamle kjønnsdefinisjoner.
Problemet med historie
Menneskenes motiver er ofte en tapt del av historien. Vi kan lese rettsreferater og kirkebøker, men hvordan de det gjaldt selv opplevde og tolket hendelsene får vi aldri vite. Å la seg styre av nåtidige analyser av samfunnsforhold kan resultere i usynliggjøring av en gruppe som både historisk har vært og stadig er utsatt for undertrykking, statlige overgrep og ødeleggende sosiale sanksjoner (inkl. vold). I tillegg til å vise manglende respekt for forlengst avdøde personer, risikerer man også å bli en del av dagens undertrykking og usynliggjøring, og frata en gruppe muligheten til historisk bevissthet.
Vanlige fallgruver
I kampen for å synliggjøre kvinner og kvinners kår i historien, er en del forskere og feminister blinde for kjønnsidentitet som årsak til at historiske personer med kvinnekropper har levd som menn. Det passer bedre inn i analysen at de gjorde det fordi de ble tvunget til det av samfunnet, enn at de levde som menn fordi de anså seg som menn. Sannsynligheten er stor for at de fleste ble tvunget inn i mannsrollen av sosiale og økonomiske årsaker, men å utelukke at kjønnsidentitet spilte en rolle er for svakt.
Tilsvarende har lesbiske historikere fokusert på muligheten til å leve i tråd med sin seksuelle orientering som årsak til at mennesker med kvinnekropper levde som menn. Det samme kan sies om forskere som har fokusert på homofili som forklaring til at noen menn levde helt eller delvis som kvinner. Det virker sannsynlig at dette gjaldt ganske mange, men det er like sannsynlig at det for noen dreide seg om kjønnsidentitet, ikke først og fremst seksuell orientering.
Ordene vi bruker avslører også ubevisste holdninger eller manglende kunnskap. Ordbruk er selvsagt også avhengig av målgruppe og omfang. I denne teksten har jeg brukt delvis formuleringene «kvinnekropp i mannsklær» og «kvinner som levde som menn». Disse er etter mitt syn akseptable. Det første uttrykket kan brukes om engangshendelser eller fotografier, men tenderer mot å tilsløre at en mannsrolle er mer enn klær, og et liv er mer enn kjønnsuttrykk. Når det gjelder det andre er det problematisk å anta at alle var kvinner (i betydningen identifiserte seg som menn), men ofte må man ty til forenklinger for å gjøre seg forstått.
Mitt beste råd er å tenke gjennom ordene du bruker om utsatte grupper. Dersom du vil si noe om alle kvinnekropper som levde som menn blir det feil å kalle dem kvinner, men samtidig vil det å kalle dem transseksuelle være å presse dem inn i en moderne medisinsk forståelse av kjønn som virker historieløst. På samme måte blir det feil å kalle alle mannskropper som bar kvinneklær for transvestitter.
Sjekkliste
Jeg har lett etter veiledninger til historikere om dette. Det beste jeg har funnet er følgende 3-punktsliste i boka Transmen & FTMs av Jason Cromwell: «The following can be useful for researchers who may be trying to determine how an individual has identified:
- Did the individual state that (contrary to their physiology) they are men or always felt themselves to be men?
- Were attempts made at body modification, such as wearing padded clothing, binding breasts, and using devices in place of male genitalia and did the individual pursue or obtain whatever surgeries were available?
- Was there an attempt to live a better part of their lives as men or an undertaking of a lifetime of living as men and were there efforts to take the secret of their female bodies to the grave? If discovered, did they try to arrange a means for the secret to be kept?»
(Cromwell 1999, s. 81)
Det første punktet i de fleste tilfeller (litt avhengig av kontekst) tilsier at personen var det vi i dag kaller trans, men slike kilder mangler ofte. De to andre er vanligere å finne i historiske kilder og mer åpne for tolkning.
Selv om du ender på konklusjonen at en bestemt person ikke kan kalles transperson, bør du nevne at du har vurdert muligheten. Det viser seriøsitet, åpenhet og god forskningsetikk.
Biologiens inntog
Etter hvert som biologien og legevitenskapen fikk feste, var det ikke lenger like «enkelt» å leve som et annet kjønn enn fysiologien tilsa. Mens det tidligere kunne være nok å fylle en mannsrolle, ble det nå påkrevd med legeundersøkelse(r) og til og med kongelig inngripen. Med andre ord ble det å endre sitt kjønnsuttrykk og -rolle forbeholdt det vi i dag kaller intersex, altså mennesker med tvetydige kjønnsorganer. Samtidig er det ikke sikkert at datidens legevitenskap hadde de samme oppfatninger om hvordan normale kjønnsorganer så ut som det vi har i dag.
Eksempler
Anund Olsen Lund, født som Anne Marie Olsdatter Lund 1863 i Kongsberg fikk «kjønnsskifteattest fra lege og prest. Mest sannsynlig intersex.
Jens endret kjønn på 1700-tallet
I Danmark ble Petrine til Peter Emil i 1844, da han etter 27 år som kvinne, fik lov av kongen til å anses som «mandfolk». Også han var sannsynligvis intersex.
Andreas (født Therese) Bruce fikk i Sverige legeattest på at han var hermafroditt (intersex) i 1824, men fødte barn og var derfor sannsynligvis transmann. Dette kan tyde på at legeattester om hermafroditter ikke er så avgjørende likevel. Hans memoarer er unike og nettopp utgitt i bokform (Inger Littberger Caisou-Rousseau: Therese Andreas Bruce, Makadam 2013). Skulle gjerne lest den!
Sidsel Andersdatter/Andres Simonsen Aschenberg levde som mann i 14 år på 1700-tallet i Danmark. Denne artikkelen er et glimrende eksempel på en uheldig forenkling av årsakene bak dette fenomenet. Uttrykk som «falsk identitet» samsvarer med dagens fordommer mot transpersoner og bidrar til fortsatt undertrykking. Det var denne artikkelen som satte i gang arbeidet med bloggposten her. Samtidig skal det sies at Sidsel nok var kvinne. Hun levde ikke hele livet som mann, avslørte seg selv og hadde åpenbart sterke økonomiske grunner til å begynne å leve som mann.
Blant kongelige er både den danske dronning Caroline Mathilde (1700-tallet) og i større grad svenskenes dronning (kong) Kristina av interesse i denne sammenhengen.
Ser man ut over Skandinavias grenser finnes det mange flere eksempler. Det er sikkert også mer å finne i Norske arkiver.
Takk til historiker Runar Jordåen for eksempler og nyttige diskusjoner. Alle unøyaktigheter og feil er mine. Jeg er ikke historiker.
Tarald Stein 
Tilbaketråkk: Transperson i slektstreet | Tarald Steins