Selv om Norge er et uvanlig homogent land, kan det likevel oppstå krasj mellom ulike kulturer.
By/land, kyst/innland
Mitt første kultursjokk inntraff da jeg flytta fra Bergen til Jølster som 12-åring. I Bergen (nærmere bestemt en utskjelt drabantby med dårlig rykte) opplevde jeg at nye mennesker ble oppfatta som spennende og interessante, enten de kom fra Ålesund eller Vietnam. Tanken om at alle skulle være like, med like interesser og væremåter, var ganske fjern.
I Jølster ble nye mennsker sett på med mistenksomhet, enten man kom fra Bergen eller Sri Lanka. Alt som avvek fra det normale, som var det opprinnelig jølsterske, ble oppfatta som en trussel eller et direkte angrep på den jølsterske folkesjela.
Jølster er en jordbrukskommune på Vestlandet, uten tilknytning til sjø. Historisk har innlandsområder hatt mindre migrasjon enn kystområder. Man har aldri vært vant til fremmede. Dette kan være en del av forklaringa. I tillegg kommer det faktum at Bergen er en stor by med stor migrasjon både historisk og i dag.
Det var et sjokk å innse at det kunne være så stor forskjell i måten å tenke på innad i Norge, mellom etniske nordmenn.
Norsk/samisk
Det andre store kulturkrasjet i livet mitt skjedde da jeg som voksen bosatte meg i Tromsø og fikk samboer. Jeg opplevde denne kulturforskjellen som mindre og overså nok hvor dypt påvirka den nordnorske kulturen er av samisk kultur.
Jeg har tidligere kommet ut av skapet som «wannabe-same». Jeg lærte altfor lite om samisk kultur på skolen og ville gjerne lære samisk på ungdomsskolen. I ettertid tror jeg at mer kunnskap om samisk kultur (ikke om byggeskikk og klesdrakter, men om de uskrevne reglene for menneskelig samhandling) hadde hjulpet meg både i studier og sosialt.
Aha-opplevelsen kom på et seminar i sosialantropologi. Mens nordmenn sier at «den som tier samtykker», er samisk taushet en protest. Dette er en del av den samiske kulturen som jeg har inntrykk av har overlevd i beste velgående, kanskje til og med spredd seg til den norske befolkninga. Og så langt den delen av kulturen som føles mest fremmed for meg. Det er som å møte et folk som snakker samme språk, men der ja betyr nei. Noe som var et av irritasjonsmomentene i dagliglivet.
Konklusjon
Selv i et så homogent land som Norge finner vi altså kulturforskjeller som kan gjøre ting vanskelig, spesielt dersom man ikke er klar over dem. Jeg tror at Jølster hadde gjort mindra skade på min sjel dersom jeg var klar over at vi flyttet til en annen kultur. Og kunnskap om samisk kultur ville gjort det lettere å leve i Nord-Norge (selv om samboerforholdet nok uansett ville tatt slutt).
Jeg har altså opplevd kulturkrasj som skyldtes både geografi og etnisitet. I tillegg kan man si at ulike klasser har ulike kulturer. Det som blir oppfatta positivt i middelklassen blir ofte sett ned på av arbeiderklassen, og omvendt. Kanskje kan man også snakke om kjønnskultur, både når det gjelder normer for samhandling på tvers av kjønnsgrensene og innad i gruppene.
Tarald Stein 
I den lille bygda der jeg vokste opp, var man innfløtter hvis man ikke var innfødt. Min mor er fra Danmark og min far fra Sandnessjøen og det var svært eksotisk. De fikk gode venner, og vi hadde det helt greit, men etter tyve år (da jeg flyttet for ikke å komme tilbake), var de fremdeles innfløttere.
Jeg bodde i en bitte liten landbruksbygd i Namdalen noen år også. Der snakket alle om og med alle og var du ny ble du grundig intervjuet av alle du møtte. Og så ble du bedt om å delta på dugnad. Sa du ja til det, var du akseptert. Alle som kom på døra i ett eller annet ærend, eller gikk forbi når man var ute, kom inn på kaffe og så ble man kjent enten man ville eller ikke. Det var mye slarv og baktaling, men alle tok vare på hverandre langt ut over noe jeg har opplevd noe annet sted. Og dugnadsånden var konkret og ga utrolige resultater.
På Voss (der jeg bodde i to ar) var det komplett umulig å bli kjent med de innfødte. Der måtte vi som kom utenbygds fra finne hverandre.
Men så landet jeg altså i Vadsø for tyve år siden. Hit har det til alle tider kommet folk fra fjern og nær og ingen er så voldsomt interessert i hvor du kommer fra. I dag er Vadsø er svært multikulturell by med innbyggere fra hele verden. Men her er det det at de fastboende er vant med at folk kommer og drar igjen. Ungdommene flytter for å gå på høgskole og mange kommer ikke tilbake. I stedet kommer det folk med utdanning andre steder fra for å nye godt av økonomiske fordeler i noen år. Det fører til at de fastboende er litt avventende fordi de regner med at du kommer til å flytte. «Nåh, du blir?» sier folk. Også etter ti år. De hadde så vidt sluttet å si det til meg da jeg ble skilt, men da begynte det igjen. Her er det slik at man må melde seg inn i noe og være aktiv for å få venner. Naboene stikker ikke bare innom for å ønske deg velkommen.
Men jeg blir her! Kulturen her passer meg og det er uten sammenligning det beste stedet jeg har bodd.
Tilbaketråkk: Lest: Kautokeino en blodig kniv | Tarald Steins
Tilbaketråkk: Mobberne som ikke finnes – om utestenging | Tarald Steins