Erotikk og krim – litteraturens redning

På fredag var jeg på Krimfestivalen her i Oslo. Programmet, festivalmagasinet og de inviterte forfatterne var spennende. Noen overraska positivt, spesielt Val McDermid (som jeg leser, men begynner å bli lei av) og Torkil Damhaug. Det bekrefta mitt inntrykk av at de som snakker best om  skriving ikke nødvendigvis er de beste forfatterne.

Mange av forfatterne forholdt seg til den gamle diskusjonen om krim er fullverdig litteratur. Noen av dem følte at stemplet som krimforfatter var blitt en hemsko, mens andre dyrket sjangerens særtrekk.

Jeg tror at forfattere som er ute etter litterær kred bør finne seg andre sjangre enn krim. Kravene til hva som er god kriminallitteratur er annerledes og til dels strengere enn kravene til god kunstlitteratur.

Et av spørsmålene som ble stilt var om krim er litteraturens død eller redning. Jeg fikk dessverre ikke med meg den diskusjonen, siden den gikk på torsdagen, men jeg er tilbøyelig til å mene at den, sammen med erotikken, kan være redningen. Spenning og struktur er ofte mangelvare ellers i litteraturen (bare et inntrykk, siden det er lenge siden jeg leste andre romaner enn krim). Jeg tror mange forfattere ville hatt utbytte av å skrive eroitikk eller krim, der man har fastere rammer å forholde seg til – en slags prosaens bundne form. Jeg mener i alle fall at disse sjangrene har hjulpet min skriving.

I løpet av den ene festivaldagen min reflekterte jeg en del over hva jeg er ute etter når jeg leser krim:

1. Først og fremst er det virkelighetsflukt. Jeg flykter fra en urettferdig verden til en hvor urettferdighet blir rettet opp og forbrytere straffes. Og fordi jeg ser lite på TV, som er den vanligste virkelighetsflukten, leser jeg svært mye krim. Jeg vil underholdes, oppleve spenning i en (i alle fall på overflaten) begivenhetsløs hverdag.
2. Ny innsikt er også viktig. Enten det er innsikt i menneskesinnet eller fremmede kulturer. I krimlitteraturen møter vi mennesker drevet til sitt ytterste, noe som alltid er interessant. Krim kan også gi meg ny innsikt i det norske samfunnet.
3. Først på tredjeplass vil jeg plassere den estetiske nytelsen som er så viktig i annen litteratur.

Krim (og erotikk) har altså ganske selvstendige formål og jeg vil derfor kalle dem brukslitteratur. Ikke dermed sagt at tekster innen disse sjangrene ikke også kan være god kunst, men deres eksistensberettigelse er ikke begrenset til det estetiske. Som poet synes jeg dessuten at det er litt grådig å ville ha både en stor leserskare (og dermed penger) og litterær kred.

Når jeg planlegger å skrive krim selv, er det formens begrensninger og muligheten til å skape noe nytt i en gammel form, og utvide den, som tiltrekker meg. Litt pussig, siden jeg ikke er det minste tiltrukket av å skrive bundne dikt. Å skrive krim er litt som å pusle puslespill; alt skal gå opp til slutt, og det krever mye konsentrasjon, prøving og feiling. Å få det til gir en helt egen tilfredsstillelse.

I løpet av dagen utviklet jeg også en teori om at hver kriminalroman (eller novelle) har ett av to utgangspunkt: Enten «Hva vil få denne personen til å drepe?» eller «Hvem kunne begå dette drapet?». Altså at man begynner med enten karakter eller plot. Blant dem som hadde skrevet flere bøker med samme hovedperson, var det flere som nevnte at de i den første romanen fant mordet og plottet først og deretter karakterene, mens det senere ble omvendt. Det syntes jeg var interessant, og veldig logisk når jeg tenkte gjennom det.