Mange forfattere bruker den historiske sjangeren til å slippe unna dagens laboratoriebaserte etterforskning. De søker tilbake til den tiden da en logisk hjerne var det beste og bortimot eneste verktøyet for å oppklare forbrytelser. Det gjør ikke Lene Kaaberbøl i Kadaverdoktoren. Leseren trekkes inn i rettsmedisinens barndom, en tid der bakterienes eksistens og beskaffenhet nylig er oppdaget.
Handlingen foregår i Frankrike på grensa mot Tyskland på slutten av 1800-tallet. Gamle forestillinger sloss mot nye vitenskapelige oppdagelser og skaper en konflikt som preger alt fra karakterskildring til miljøbeskrivelser, og ikke minst plottet.
Hovedpersonen er datter av «kadaverdoktoren»Karno, legen som obduserer de døde. Madeleine Karno er forut for sin tid; en ambisiøs kvinne som setter vitenskap foran følelser og kjemper mot datidens oppfatning av kvinners rolle.
Jeg får alltid et inntrykk av å lese gammel tekst når jeg leser dansk. For denne romanens del passer det godt, men det gjør det vanskeligere å analysere romanens språk.
Dette er en roman hvor alle tråder nøstes sammen til slutt. Jeg sitter ikke igjen med et eneste spørsmål. Jeg tror at boka ville tjent på å la noen spørsmål være ubesvarte, men det er en vanskelig balansegang. Det skal ikke mye til før leseren føler seg snytt over ikke å få vite alt. Dersom forfatteren lar et og annet spørssmål forbli ubesvart, er det lettere for at leseren selv lager sine egne svar, bruker fantasien og opplever at romanen ikke forsvinner i massen.
Personlig setter jeg svært stor pris på spenningen mellom Madeleine og professor Dreyfuss, og spesielt avslutningsscenen. Mer røper jeg ikke.
Tarald Stein 
Jeg skjønner at jeg har mye ulest når det gjelder krim! Jeg leser egentlig ikke så mye krim og har holdt meg til de gode gamle som min mor introduserte meg og noen få nye i samme sjanger. Jeg har kjøpt -og lest på nytt- noen av disse gamle klassikerne nå.
Det var morsomt å lese Gerd Nyquist igjen: «Da jeg var gutt, trodde jeg aldri at det var noe blod i den gamle rare søsteren til oberst Lunde. Men jeg tok feil. Det var blod i henne, – og det hadde sprøytet ut over den lille hvite duen, så den skinte som sort marmor i mørket.» Det er nesten poesi!
Jeg må nok ta meg en tur på biblioteket og se hva de har. Ikke den du mente eventuelt kunne passe passe for damer over femti… Jeg tror ikke jeg hører til i målgruppen jeg heller selv om jeg litt beskjemmet innrømmer at jeg kan kose meg med Maria Lang som i høy grad dveler ved klær og frisyrer.
Maria Lang er slett ikke verst, bare måtelig med klær og frisyrer, og resten er stort sett bra (plot, karakterer, miljø). Det utgis generelt for mye krim (mye er dårlig), men innimellom finnes en del perler, og mange av de nyere bøkene som foregår tilbake i tid er gode. Fra Lahlums 60-70-tallsbøker via Kurt Austs 1700-tallsbøker til middelalderkrim (kommer ikke på noen eksempler akkurat nå). Alle disse fokuserer på den intellektuelle oppklaringen og karakterskildring, i motsetning til mange politi- og rettsmedisinromaner som fokuserer for mye på fysiske spor for min smak. Det lønner seg å styre unna amerikanske seriemordere etter min smak (for mange lemlestede kvinnelik, gale mordere og for mye amerikansk konservativisme).