Ett år etter

Etter terroren og rosetoget i fjor tenkte jeg at Norge ville bli et annet land. Et bedre land. Jeg trodde at det ikke lenger ville være mulig for noen å ytre de samme meningene som Anders Behring Breivik. Jeg var overbevist om at fremmedfiendtligheten var diskreditert for lang tid framover.

Slik gikk det ikke. Tvert imot griper rasismen om seg og er mer stueren enn noen gang. Nettdebattene er verre enn noen gang. Romfolk omtales som rotter og undermennesker. For et år siden ville jeg ikke trodd det var mulig. Jeg var naiv.

Ett år etter konkluderer jeg med at det norske folk er fortapt. Selv ikke bomber og politiske drap kan endre den stygge, brune norske folkesjela. Det finnes ikke håp for denne nasjonen.

Norge er som det alltid har vært – et land  med nisselua trukket ned foran øyne og ører. Det som har forandra seg, er at det ikke lenger er mulig å leve lykkelig uvitende om det brune grumset som forpester samfunnet. Den stygge sannheten er avslørt.

Alle klisjeene som brukes i dag får meg til å vri meg av ubehag. Når en god venn av meg proklamerer at terroristen tapte, skulle jeg ønske at det var sant. Jeg tror dessverre at det er stikk motsatt. Terroristen har vunnet den ideologiske kampen, selv om han tapte kampen om sin egen tilregnelighet i samfunnets øyne. Det ville vært veldig fint om ungdommene på Utøya ikke døde forgjeves. Dessverre går Norge videre som om det aldri hadde skjedd.