Oppreisning

I dag fikk jeg kjenne hva oppreisning er, i alle fall en forsmak. Det handler om å bli sett, ikke lenger oversett, feid under teppet. Det er en utrolig god følelse.

De som gjør urett vil ofte bruke mye energi på å benekte, bortforklare, bagatellisere det som har skjedd. Det kan være et like alvorlig overgrep som det som opprinnelig skjedde. Hvis det får pågå lenge nok, begynner den uretten har gått utover, å tvile på sin egen virkelighetsoppfatning. Kanskje var det bare rett og rimelig? Kanskje fortjente jeg det? Kanskje er det meg det er noe galt med? Kanskje dette hører med? Kanskje jeg misforstod? Kanskje jeg husker feil? Kanskje, kanskje – kanskje lever jeg i en parallell virkelighet inni mitt eget hode, kanskje er jeg skikkelig alvorlig gal?

Noen av oss gjør alt vi kan for å forsvare oss mot sånne tanker. Vi skjønner at de kan komme til å ødelegge oss. Vi forsvarer oss med nebb og klør mot sånne antydninger fra andre, men hører dem oftest fra oss selv. Kanskje benekter vi at de finnes. Inntil den dagen noen sier at «ja, det ble gjort urett mot deg». Først da skjønner du at disse tankene har vært der, kanskje i mange år. Det er en skremmende og frigjørende innsikt.

Først etterpå kan du begynne å stable livet ditt på beina igjen. Du har håp om at du ikke er totalt ødelagt for evig og alltid, at  det som ble gjort galt kan gjøres rett.