Fortidens frihet

I flere år har det kommet en bekk av historiske kriminalromaner. Jeg er ikke særlig begeistra for de store komplott-romanene, der ikke-eksisterende religiøse sekter vever et mange hundre år gammelt nett. Derimot har jeg den siste tida lest Kurt Austs romaner om Thomas af Bouberg og Petter Hortten, og likt dem godt.

Jeg har tidligere klaga over alle politiromanene innen  krimsjangeren, samtidig som jeg har sett at dette er den mest realistiske formen for krim. Forbrytelser oppklares av politifolk; det er jobben deres.

Min mor liker ikke krim med for mye blod og gørr, og virker heller ikke overbegeistra for krim som løses av rettsmedisinere. Hun foretrekker Agatha Christie.

En løsning på disse problemene ved å skrive en realistisk, moderne krim, er å vende tilbake til ei tid før politiets oppfinnelse, før fingeravtrykk og DNA-tester. Det gir den tiltrengte friheten til å la mordene oppklares av andre enn politifolk. Det gir mulighet til å la mordet oppklares med tankens kraft, ikke mikroskopets.

Jeg kommer likevel ikke til å skrive historisk krim med det første. Det krever uhorvelige mengder research, noe som ikke er min sterkeste side. I tillegg skal man være forsiktig med å tillegge mennesker fra tidlere tider moderne menneskers tanker, noe som er fort gjort. Kan vi egentlig forestille oss hvordan det var å leve i en tid hvor verden først og fremst var et religiøst sted, og vitenskapen kun for spesielt interesserte?