Dette innlegget har ligget og modna i snart et halvt år. Det begynte med et enkelt spørsmål fra min tante: «Jeg har tenkt på, etter at jeg fikk vite at du er transkjønna, hvordan vi kunne gjort det enklere for deg da du var liten. Hva burde vi gjort for deg?»
Sannheten er at store deler av barndommen min var lykkelig kjønnsløs. Jeg har tenkt mye på hva jeg ville svart hvis noen hadde spurt meg om jeg var gutt, eller om jeg skulle ønske at jeg var det, sånn rett ut, f.eks. da jeg var 7 år. Jeg tror kanskje at jeg ville svart ja, men jeg er ikke sikker. Enda mer tid har jeg brukt på spørsmålet om det ville gjort det lettere for meg. Egentlig tror jeg ikke det, bortsett fra at jeg da ville kommet til Rikshospitalet ti år tidligere og kanskje fått behandling. Men barndommen og ungdsomstida mi ville sannsynligvis blitt vanskeligere. Det er stor forskjell på å møte fordommerog diskriminering som barn og som voksen. Jeg føler meg heldig som var voksen da jeg kom ut for meg selv og andre. Jeg hadde rukket å gjøre noen erfaringer som har gjort meg sterkere (og noen som gjorde meg svakere). Stort sett var jeg i stand til å ta vare på meg selv.
Det jeg sa til min tante, var at jeg skulle ønske at jeg fikk informasjon om at biologisk kjønn ikke alltid samsvarer med en persons egentlige kjønn (kjønnsidentitet). Jeg skulle ønske at slik informasjon var en del av pensum på barneskolen. Da ville jeg ikke føle meg utsatt, som den eneste transpersonen i verden. Jeg tror også at jeg da ville kommet ut i mitt eget tempo, ikke som resultat av intens selvransakelse og plutselig oppdagelse.
Videre skulle jeg ønske at samfunnet ikke knytta kjønnsidentitet så tett til seksualitet. I flere år trodde jeg at jeg måtte være jente fordi jeg var tiltrukket av gutter. Nå ser jeg at det var en feilslutning, å snu det hele på hodet. Heteronormativiteten må altså ta en del av skylda for at jeg brukte så lang tid på å nøste i trådene mine.
Jeg er ikke 100% sikker på at jeg hadde en klar kjønnsidentitet som barn. Jeg reflekterte lite over kjønn før jeg nådde puberteten. Kanskje hadde det vært annerledes hvis jeg hadde brødre og hvis de blei behandla annerledes på grunn av kjønn. Jeg vokste opp som akademikerbarn på 80-tallet. Å snakke om gutteleker og jenteleker, eller påstå at det fantes ting jenter ikke kunne gjøre på grunn av sitt kjønn, var avlegs. Jeg følte svært sjelden at mitt påståtte kjønn begrensa meg.
Ungdomstida var noe helt annet. Den var ille nok som den var, selv uten å møte fordommer eller diskriminering som transperson. I løpet et av ungdomsskolen blei jeg klar over at jeg ikke passa inn i jentebåsen, og heller ikke ønska å passe inn der, men det var så mange båser jeg ikke passa i på den tida og vanskelig å skille dem fra hverandre. For ikke å snakke om hvor vanskelig det var å skille årsak fra virking. Derfor sørger jeg ikke så veldig hardt over at jeg ikke innså at jeg var mann før jeg var voksen. Familien og slekta mi kunne ikke gjort noe bedre, egentlig. Jeg var heldig med dem, om jeg så ellers i livet ikke kan si at jeg har vært spesielt heldig.
Tarald Stein 
Åh… jag känner igen det. Väldigt, väldigt mycket. Fast jag visste om att det fanns mtf ts och tv, men inte att det fanns ftm, och att det fanns de som varken kände sig som någotdera. DET hade jag önskat att jag fått veta som barn.
Jag minns att jag blev så besviken när jag insåg att alla andra såg Simon i «Dårfinkar & dönickar» som «utklädd tjej» typ. Samma med Carl i «Flickan vid stenbänken»/skugg-böckerna (tv-serie/ ungdomsböcker av Maria Gripe från ca 1989-90, vet inte om du känner till dem? Utspelar sig på 1910-talet och det är en massa släkthemligheter och mysterier – och i någon av de sista böckerna börjar en av huvudpersonerna att leva som man för att få jobb som dräng på ett slott). Det var nog då jag började bli mer könsrollsdysforisk, för det var då jag upptäckte könsroller.
Ja, jeg leste også skygge-bøkene av Maria Gripe. Og den om Simon(e) som på norsk heter «Jeg tar sjansen». Den siste gjorde sterkest inntrykk. Jeg var rasende på Simon for å gå tilbake til å leve som jente, og rasende på forfatteren som ikke turde å skrive «sannheten» slik jeg leste den. Hata slutten på den boka!
For oss som jobber med barn tror jeg det er viktig at vi er bevisst på hva vi formidler i ord og handling. I barnehagene skal det satses spesielt på likestilling nå, og jeg føler at det blir lett blir så snevert og kan komme til å handle om at jenter skal snekre og gutter skal bake, mer enn at alle ungene først og fremst er individer.
Jeg opplever ikke at mine kollegaer er fordomsfulle på noen måte, men vi tenker lett i gamle baner. Og så tror jeg at du har helt rett i at det mangler opplysning og dermed kunnskap. Jeg har lært masse jeg ikke visste av å lese bloggen din, og jeg er over femti og har jobbet med unger i snart tredve år!
Det var ingen ting om dette i utdanningen vår i hvertfall og det tror jeg ikke det er nå heller.
Skjønnlitteratur er en fantastisk måte å formidle slik kunnskap på. Spesielt til små barn. Så kan man lese, samtale og reflektere.
Mange fellestrekk her, ja. Jeg har eldre brødre, og kunne bli frustrert over forskjellsbehandling av og til, men siden den meste av forskjellsbehandlingen var aldersrealtert (jeg var endel år yngre), så var det til å svelge. Hadde noen spurt meg om jeg ville være gutt hadde jeg sikkert protestert kraftig, rett og slett fordi jeg hadde et stort ønske om å ikke skille meg ut eller tiltrekke meg oppmerksomhet på noen måte. Dette var jo selvsagt knyttet til det at jeg visste at jeg var annerledes, men jeg visste ikke å sette ord på det. Også jeg kjente til mtf, og husker at jeg var både fascinert og misunnelig på at gutter kunne bli jenter men ikke motsatt (trodde jeg). Og enda tok det noen år før jeg skjønte hva problemet mitt var. *facepalm* Jeg tror nok det at jeg likte gutter og ikke jenter også føkka med hodet mitt.
(Simon(e) skuffet meg også…)