En stor takk til Norsk Kritikerlag!

Jeg har fortsatt å være medlem av Kritikerlaget, selv om jeg ikke har skrevet noen anmeldelse på tre år. Takket være det medlemsskapet har jeg tilgang til skrivesalen på Litteraturhusloftet. Da jeg søkte om medlemsskap i Forfatterforeninga i fjor, hadde jeg planer om å melde meg ut, siden det er skjønnlitteratur jeg skriver for tida, og ikke kritikker. Men siden Forfatterforeninga ikke ville ha meg, beholdt jeg medlemsskapet i Kritikerlaget.

Og i dag overtok jeg dette lagets munkecelle på Litteraturhusloftet! Den er min til nyttår. Det var fantastisk å kunne låse seg inn i sitt eget avlukke! Jeg så ikke et levende vesen, bortsett fra Thorvald Steen som viste meg hvordan jeg måtte bruke nøkkelkortet også for å komme inn i kontorlandskapet.

For en person med ikke ubetydelig sosial angst, var fraværet av mennesker en lettelse. Skrivesalen har føltes altfor likt lesesalen på Universitetet, der jeg aldri klarte å konsentrere meg. På lesesalen var jeg redd for at de mer flittige studentene skulle forstyrres av at jeg skifta stilling på en knirkende stol, åpna ei colaflaske eller hosta. Det samme gjorde seg gjeldende på skrivesalen. I tillegg kom frustrasjonen ved å høre sidemannen knatre i vei på sin lille bærbare, mens jeg ikke fikk skrevet en skit. Når jeg så i stedet surfa på nett og spilte teite spill på facebook, var jeg redd for at noen skulle se hva jeg holdt på med og gjerne tenke at sånne sysler ikke hørte hjemme blant hardt arbeidende forfattere med selvdisiplin til oppover ørene.

Nå er det bare et avlukke, og ikke et lydisolert kontor jeg har, så jeg kan fortsatt komme til å høre sidemannen knatre i vei, men i dag var ikke det noe problem i alle fall. Det føltes faktisk overraskende bra å ha sitt eget kontor. Det eneste som forstyrra skrivefreden, var trykkluftborret i gata utenfor.