Det er sånn de ordentlige transhistoriene slutter. De som fortelles av HBRS og oss andre. Vi vil ikke bli syntes synd på, og de fleste har det tross alt bedre etter behandling enn før.
Som vanlig faller ikke jeg i kategorien «de fleste», men jeg vil heller ikke at noen synes synd på meg. Livet mitt kunne vært mye verre, eller ikke i det hele tatt. Det er egentlig bare tilfeldigheter som gjør at jeg fortsatt puster, men jeg er stort sett glad for de tilfeldighetene. Likevel klarer jeg ikke å leve opp til forventningene om at nå skal alt være greit. Og jeg tror på å sette ord på det, fortelle min historie så andre kan kjenne seg igjen (eller ikke) og kanskje få det bedre.
Jeg tror at jeg nå stort sett oppfattes som mann. Folk antar «plutselig» at jeg har fått den behandlinga jeg trenger, og at alt dermed er i sin skjønneste orden. Det er et langt steg framover, men det løser ikke alle problemer. Jeg vil ikke påstå at jeg hadde det supert i min tilværelse som forsøksvis kvinne. Jeg angrer ikke på det jeg har gjort. Likevel…
Prosessen har ødelagt meg. Jeg skal ikke påstå at jeg hadde verdens beste mentale helse før jeg begynte, men jeg tror den var over gjennomsnittet robust. Jeg var deprimert, men hadde vett til å ta vare på meg selv. Jeg visste ikke hva angst var før jeg begynte på utredninga. Nå vet jeg det så altfor godt.
Det hender jeg plager meg selv med å tenke på hvordan livet mitt ville vært, hvis jeg hadde fått behandling etter tre måneders utredning, slik de internasjonale retningslinjene anbefalte. Jeg er ikke i tvil om at jeg ville vært i stand til å livnære meg selv, hatt en jobb og en stor sosial omgangskrets.
Nå sitter jeg her inne i leiligheten ca 90% av tida. Nei, jeg føler meg ikke isolert. Jeg trives i mitt eget selskap, det har jeg alltid gjort. Men etter utredningen på Rikshospitalet mistrives jeg betydelig mer i andres selskap. Jeg er avhengig av antidepressiva for å fungere på dette ganske lave nivået, piller som gir meg fantasifulle mareritt. Jeg har problemer med sosiale situasjoner. Jeg tenker og analyserer altfor mye.
Utredninga vekka til live innlærte mønstre fra ungdomstida: «Du kan ikke stole på noen», «ingen mener det de sier, oftest det motsatte», «folk venter bare på en mulighet til å baksnakke deg, gjøre narr av deg, trakke på deg» og ikke minst; «hvordan kan du vite at det du føler og opplever stemmer med virkeligheten? Vi er flest og vi bestemmer hva som er virkelig«. Jeg har brukt år på å avlære disse mønstrene, to ganger. Fortsatt bruker jeg enorme krefter på å tilbakevise sånne tanker, samtidig som jeg frykter at de er realiteter. Dette er ikke vrangforestillinger eller misforståelser. Ved to tilfeller har verden jeg hadde rundt meg sett ut akkurat sånn. Møstrene er produkt av erfaring. På et intellektuelt nivå vet jeg nå at ikke alle mennesker er slik, at verden rundt meg nå er ganske annerledes, men av og til blir det bare tomme ord.
Jeg sliter med å skrive denne teksten. Den blir lang fordi jeg er redd for å bli misforstått og føler trang til å putte inn et «men det går bra nå altså» for annenhver linje. Det går ikke direkte bra, men jeg lever og har tenkt å fortsette med det. Jeg innser at livet mitt kunne sett helt annerledes ut, men at jeg må leve med det slik det er nå. Jeg må leve med angsten og depresjonene i uoverskuelig framtid.
Noe av det som gir meg angst er forventninger, så jeg prøver å styre unna dem så godt jeg kan. Alt går lettere hvis ingen forventer noe av meg. Veldig få sosiale settinger inneholder null forventninger. Den forventningen jeg takler dårligst, er den om at nå skal alt være bra. Det er ikke det og kommer mest sannsynlig ikke til å bli det heller. Jeg finnes likevel, jeg skriver, jeg finner ro hos sneglene og katten min og jeg har gode venner, om enn ganske få. Hvis du synes det høres patetisk ut, hvis det får deg til å spørre hvilket liv det er, så vil jeg helst ikke høre det. Sånn ser livet mitt ut, og når jeg får ha det i fred, hender jeg at jeg våger meg ut i den store stygge verden av og til.
Jeg pleier å si, halvveis på spøk, at hvis reinkarnasjon er et faktum (noe jeg egentlig ikke tror), så håper jeg å bli gjenfødt som en snegl. «Men ville du ikke heller bli menneske,» ble jeg spurt en dag. Nei, jeg ville ikke det. Det er altfor anstrengende, altfor mye smerte. I motsetning til tidligere har jeg akseptert å leve dette livet, som et slags menneske. Men det får da for Guds skyld være nok med denne ene gangen.
Tarald Stein 
Hei! Det var fint å ha deg tilbake på bloggen. Jeg er blitt vant med å lese den. Dette innlegget fikk meg til å grine litt. Ikke fordi det er så trist, eller at jeg synes synd på deg eller noe sånt. Det er det at du klarer å sette ord på dette. Og at du deler det.
Jeg er førskolelærer og bestemor. Jeg er vant med å trøste. Jeg har lyst til å si at det går bra, at alt ordner seg.
Men det mest fornuftige jeg kan komme opp med er dette: Kolbein Falkeids dikt «Privat huskeregel» http://home.online.no/~arisol/huskeregel.htm
Det leser jeg når jeg synes verden blir litt krevende.
Diktet ditt henger på veggen min. Jeg skal låne min datters kamera og ta bilde av det. Det blir så dårlig med mobilkameraet mitt.
Går det bra med bøkene?
Forresten; nei det høres ikke patetisk ut.
Takk! Jeg er altfor dårlig til å svare på kommentarer, men setter veldig pris på dem. Og dine kommentarer varmer 🙂
Tilbaketråkk: Ja, jeg tar det personlig « Tarald den Skjeggfagre