(Også lagt ut på Liberal.no)

Jeg regner med at dette spørsmålet blir gjenstand for en grundig debatt i Venstre, og at det ikke er gjort i en fei å komme fram til noen konklusjon. Noe av bakgrunnen for at jeg tok sjansen på å melde meg inn i Venstre, var mine erfaringer som transkjønna mann uten tilgang til behandling. Jeg har kjent konsekvensene av å sette et system foran enkeltmennesker på kroppen. Derfor har jeg veldig sans for slagordet “Folk først”.

Du tror kanskje at tvangssterilisering av minoriteter hører fortida til? Eller at abortkampen ga alle nordmenn rett til å bestemme over sin egen kropp? Les videre!

Bakgrunn

Rikshospitalets seksjon for transsexualisme har i dag monopol (landsfunksjon) på behandling av transfolk, men slipper bare en svært liten andel av oss gjennom nåløyet. Dette fører til enorme lidelser for oss det gjelder – lidelser som får samfunnsøkonomiske konsekvenser som nedsatt arbeidsevne, belastning på psykiatrien og selvmord, for å nevne det vanligste.

Transfolk er mennesker som opplever at kroppens kjønn, kjønnsidentitet og hvordan man ønsker å uttrykke kjønn ikke alltid stemmer overens. De av oss som opplever dette som et vedvarende og stort problem, ønsker ofte å korrigere det kroppslige kjønnet. Langvarige forsøk har vist at det er umulig å endre en persons kjønnsidentitet permanent, og den medisinske ekspertisen fraråder nå å forsøke dette. Ved hjelp av hormoner og kirurgi er det derimot mulig å endre kroppens kjønn.

Selv var jeg opprinnelig en biologisk sett normal kvinne i 27 år. Etter tre års hormonbehandling har jeg nå skjeggvekst, mørkere stemme og blir som oftest oppfattet som den mannen jeg er – endelig! Dette er stikk i strid med hva Rikshospitalets seksjon for transseksualisme bestemte for kroppen min; at den skulle fortsette å være kvinnelig og gjøre meg ute av stand til å leve livet som meg selv. Mer om min historie finnes her.

Transfolk er en liten minoritet. Det er ikke slik at horder av mennesker vil ønske kjønnsbekreftende behandling dersom man blir mindre restriktive. Selv om behandlingen til dels er dyr, vil ikke en reform av behandlingstilbudet som innebærer at flere får hjelp, nødvendigvis medføre økte kostnader. I dag må man si ja til hele behandlingsopplegget for å få den hjelpen man trenger. Ikke alle trenger hele behandlingen. Å få behandling man ikke trenger har også negative konsekvenser.

Hva bør gjøres?

  1. Rikshospitalets seksjon for transseksualisme er gjenstand for en utredning som skulle foreligge før sommeren. Det er på tide at noen etterspør denne rapporten.
  2. Monopolet må oppheves. Dette vil føre til at folk som er nekta behandling slipper å dra til utlandet for privat behandling. Dette kommer selvsagt bare dem til gode som har økonomiske ressurser til å betale for egen behandling. Det finnes kompetanse på de fleste deler av kjønnsbekreftende behandling i Norge utenfor Rikshospitalet allerede i dag, men disse legene hindres i å hjelpe folk på grunn av monopolet.
  3. Endring av juridisk kjønn må ikke være avhengig av sterilisering. Dette er i praksis å anse som tvangsseterilisering og i strid med uttalelser bl.a. fra Europarådets ministerråd og menneskerettighetskommissær.
  4. Det bør være selvsagt at behandlingstilbudet ikke skal være forbeholdt folk med “riktig” identitet; kjønn, hudfarge, seksuell orientering eller ideologi. Dette er dessverre ikke tilfelle i dag.
  5. Transfolk må, i likhet med andre pasientgrupper, få rett til second opinion. En ny, uavhengig vurdering er en forutsetning for pasientenes rettssikkerhet.
  6. Transfolk må få rett til å bestemme over egen kropp. I dag er det lettere å fjerne et foster enn et par pupper. Slik bør det ikke være (og jeg er altså ikke mot selvbestemt abort…). Utredning og behandling må baseres på pasientens informerte samtykke, ikke på hva utenforstående mener er best for deg. Det handler om å få lov til å ta ansvar for eget liv og oppheve formynderiet.
  7. Venstre bør gå inn for kjønnsnøytrale personnummer når et nytt system for dette skal vedtas.

En mer detaljert oversikt over nødvendige endringer finnes her.

En sak for Venstre?

Jeg har inntrykk av at mange politikere lar seg overbevise ganske raskt i møte med Rikshospitalet og deres forbundsfeller om at rettigheter for transfolk handler om medisinsk vurdering og ikke om politikk. Dette må noen våge å stille spørsmål ved, og jeg oppfatter Venstre som uredd og åpent nok til å gjøre det.

Som gammel feminist sitter ideen om at det personlige er politisk i ryggmargen min. Det samme gjør overbevisningen om at ethvert menneske har rett til å bestemme over eget liv og kropp. Dette bør også være liberale verdier som finner gjenklang i Venstre.

Helt til slutt et humoristisk dikt om saken:

Det råder demokrati i mitt indre
Så jeg spør
Vil Høyre tillate at mine eggstokker fjernes?
Støtter Venstre dagens praksis med tvangssterilisering?
Hva er Kristelig Folkepartis holdning til livmoras misjon
ute av misjonærstilling?
Støtter Fremskrittspartiet brystenes status som kjønnsorganer?
Vil Sosialistisk Venstreparti kreve fortsatte løgner
i rubrikken for kjønn?
Kan Arbeiderpartiet håndtere mine kjønnsorganers
ubestemmelighet?
Hva gjør regjeringa i min underbukse?
Hvorfor har departementet invadert mine innvoller?

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s