Mitt urene blod

Fortsatt føles det uvirkelig at ei bombe har gått av i sentrum av Oslo. Bildene kunne vært henta fra en krigssone og ikke noen få kvartaler fra hjemmet mitt. Selv har jeg ikke vært ute av døra i dag (heller), men hvis jeg kommer meg ut i morra vil jeg nok se noen av ødeleggelsene. Jeg kjente at det rista og hørte smellet, så jeg regna med at det var en eksplosjon, men bare en kontrollert riving av bygning el.l.

Følelsen var likevel den samme som 11.september 2001 da jeg skjønte hva som  hadde hendt og så bildene av et utbomba regjeringskvartal. Uvirkelig. Dette kan ikke være sant. Og like etter ble eksplosjonen overskygga av massakren på Utøya, der politisk engasjerte ungdommer blei offer for det som sannsynligvis er samme gjerningsmann. Min største frykt var at det skulle være islamister som stod bak. Norge er innvandrerfiendtlig nok som det er. Og det rapporteres allerede om flere voldshandlinger mot norske muslimer. Heldigvis (!) tyder alt på at terroristen er norsk, en lokal Timothy McVeigh.

Like etter oversvømmes twitter og facebook av meldinger om å gi blod. Jeg sitter og tar innover meg rapportene om døde og skadde – og jeg vil gjøre noe! Det er dette ønsket som driver folk til å overbelaste blodbankens telefonlinje og troppe opp på Ullevål en sen fredagskveld.

Det er i kriser at man ser hvem som står aller lavest i samfunnet. Ved ethvert krigsutbrudd øker vold mot kvinner, barn, homofile og sannsynligvis transpersoner. Hvem er det så det norske samfunnet anser som så urene at vi ikke får gi blod, selv når behovet er kritisk? Jeg tenker ikke på sykdommer eller andre tilstander som rammer enkeltmennesker og gjør dem uegnet til å gi blod, men en gruppe mennesker som det norske samfunnet fortsatt oppfatter som så skitne og smittefarlige at blodet vårt ikke kan brukes: Menn som har sex med menn. Og kvinner som har sex med menn som har sex med menn.

En del heterofile vil si at dette er å spore av og svarer at det å gi blod ikke er en menneskerett. De misforstår. Dette er ikke en rettighetskamp, men handler om det behovet de fleste av oss føler for å hjelpe med det lille vi kan når en krise rammer samfunnet vårt. Vi får ikke lov til å hjelpe, og det føles ekstra vondt.

Selv er jeg neppe noen egna blodgiver, så mye medisiner som jeg tar, og det har jeg ingen problemer med å akseptere. Men at den sunne homsen jeg kjenner som lever i et langvarig, monogamt forhold med en annen frisk homse heller ikke får lov til å hjelpe, opprører meg.

Derfor er min solidaritet og stolthet bundet til LHBT-folk og ikke til nasjonen Norge. Heller ikke dagens hendelser gjør meg til nasjonalist.