I dag var jeg på debatt om kjønnsmangfold og heteronormativitet i barnebøker. For alle dem som ikke var der vil jeg gjerne oppsummere litt:

Alle vet jo at det er utrolig mye vanskeligere å være heterofil enn homofil i dagens samfunn, så det er bare rett og rimelig at de fleste bøker fokuserer på dette samfunnsproblemet. Både det å selv være tiltrukket av motsatt kjønn og å ha foreldre som er det, må være fryktelig traumatisk for barn og unge.

Dette tidlige traumet ved å være heterofil eller ha heterofile foreldre er noe mange barnebokforfattere bruker mange bøker, kanskje hele sin karriere, på å bearbeide. Det ville være ufølsomt å be dem bearbeide traumene sine hos en psykoanalytiker i stedet. Og hele tiden produseres det nye barn med de samme traumene, som kanskje kan få hjelp av å lese disse barnebøkene. Her har forlagene helt klart et samfunnsansvar!

Dessuten er det en kjent sak at bøker om personer som overskrider kjønn eller er homofile, har betydelig dårligere kvalitet enn alle andre bøker. Ingen vet hvorfor, men slik er virkeligheten. Med det samme du endrer en pappa til en mamma nummer to i en tekst, synker kvaliteten automatisk. Det samme skjer om du lar lille Ida leke med biler i stedet for dukker.

Ja, denne kjønnskonformiteten er selvsagt også opphav til store traumer. Dette snakkes det altfor lite om. Det er for eksempel grunn til å tvile på at barn som har lekt med dukker er i stand til å bli særlig gode foreldre, ettersom en levende baby ikke tåler den samme behandlingen som en dukke. Videre vil disse barna vokse opp og bli foreldre som blir skremt hvis deres egne barn ikke er like kjønnskonforme, men heller oppfører seg slik det er naturlig for et barn. Dette kan føre til fysisk avstraffelse eller sykeliggjøring av egne barn.

Det er altså svært viktig at kjønnskonforme, heterofile barn og barn av heterofile får mulighet gjennom litteraturen til å se at de ikke er de eneste som sliter med dette. Da får det heller våge seg at barn med et naturlig forhold til kropp og seksualitet kommer i andre rekke. Som vi alle vet har de nok av muligheter til å finne gjenkjennelse i andre medier som ikke tar sitt samfunnsansvar like alvorlig, slik som TV, internett, musikk og billedkunst. En ulempe ved dette er selvsagt at svært få av disse barna blir forfattere, eller opparbeider den fjerneste interesse for litteratur, ettersom den som oftest ikke angår dem. Det er likevel en liten pris å betale for bedre psykisk helse hos de heterofile og kjønnskonforme stakkarne.

(Det var selvsagt overhode ikke dette som ble sagt. Det ovenstående er i sin helhet produkt av min provoserte fantasi.)

Kommentarer
  1. annebloggen sier:

    Huff, da! Hva ble sagt?

    Som pedagog, mamma, bestemor og leser mener jeg at barn trenger tilgang til et mangfold av bøker, og bøker de kan relatere seg til enten de handler om gutter med arr i panna, mummitroll, mektige og kloke løver, eller mer realistisk skildrede hverdagsmennesker som Albert Åberg.

    MEN: det skal være litteratur! Spesielt da min eldste var liten (han er litt yngre enn deg), syntes jeg det kom ut veldig mange bøker som skulle ta for seg ett eller annet viktig tema. Og så formidlet de et tema/problem/budskap uten å gi ungene noe som helst utover det. Man skal ta barn på alvor som lesere og ikke pjatte.

    Nå har jeg – som du sikkert har forstått- stor tillit til dine evner som dikter/forfatter🙂

    PS. Jeg jobber fremdeles med Aragorn-skjegget. Det ser lovende ut.

  2. Børge sier:

    Å guriland, jeg er så enig med deg. Barnebøker er altfor ofte kjedelige og speiler en underlig, konform virkelighet. Nå er jeg ikke barn lenger, men jeg tror barn synes det også. At bøkene er dølle. Mor, far, bla, bla. Den norske barnebokfloraen er noe av det med konservative vi har i dette landet. Veldig trist hvis vi vil legge et godt grunnlag for et mangfoldig og tolerant Norge i framtiden.

  3. Trine sier:

    Jo eldre jeg blir jo mer gleder jeg meg over billedbøkene. De har hatt en helt sinnsyk utvikling. Der er det de villeste og mest ekspressive uttrykk og aller gladest er jeg i mye av de nye hvor tegningene ikke er «pene», men med farger uten for streken og streker som ser mer ut som kruseduller og går utenfor det meste. Masse rom for at ting skal skje i hodet til leseren. Jeg er ungdomsskolelærer, men tar inn billedbøker i pensum der også. De er ikke bare for barn, men også for ungdom og voksne. Sist så vi på Sinna mann og Snill pike bøkene av Gro Dahle. En god del av undomslitteraturen derimot tar liksom i alt for hardt og skal liksom snakke ungdommens språk og pøser på med banning og sexprat, men det blir liksom en voksens versjon mer enn slik ungdom virkelig snakker. Sånne krampaktig tøffe ungdomsbøker er noe av det verste jeg vet. Blir liksom et billig knep mer enn å ta ungdommen på alvor. Forfattere kan jo lære av Rawlings og Tolkien og andre populære fantasyforfattere. Stor spenning og lange bøker trenger et interessant språk – ikke bare krydring med såkalt ungdomsspråk med banning i nesten hver setning. Nå må jeg presisere at selv som stilretter har jeg ikke noe i mot eller forbyr banning i tekster, men som alle andre språklige virkemidler så må det ha en funksjon og være brukt passende.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s