Skoleflink

Posted: søndag 12 juni, 2011 by Tarald in Foreldreskapet, Min fortelling
Tags: , , , , , ,

Kristine Tofte (Avil) skreiv for ei stund sia om Smarte ungar, et innlegg jeg kjente meg en del igjen i. Så her er min historie:

Jeg gjorde lite lekser på skolen. Det eneste faget jeg brukte tid på, var matte. Ellers gikk det unna i en fei. Jeg blei vant til at det ikke krevdes noe av meg, jeg møtte svært sjelden utfordringer. Alt kunne gjøres i siste liten uten at det fikk konsekvenser. Jeg lærte fort, huska det jeg leste og hørte, og forstod det også. Jeg husker en opplevelse på ungdomsskolen da noen sa at de leste en tekst mer enn en gang. Jeg kunne ikke skjønne hvorfor.

Nei, jeg var ikke genial eller helt ekstremt intelligent, jeg hadde bare lett for å lære. Og det jeg lærte hele veien, var at jeg ikke trengte å anstrenge meg for å gjøre det litt over middels. Unntaket var som nevnt matte, som jeg åpenbart ikke hadde de samme anlegga for, men anstrenge meg gjorde jeg sjelden der heller.

Det samme gjentok seg fra barnskolen og langt opp på universitetet. Hele tida venta jeg på at det skulle dukke opp noe jeg ikke forstod eller noe jeg fant det verdt å anstrenge meg for. I meldingsboka fra barneskolen stod det gang på gang at jeg prata med sidemannen i timene. Ingen spurte hvorfor. Svaret ville vært at jeg kjeda meg.

Jeg lærte også at de fleste lærere likte meg. På ungdomsskolen (etter at vi flytta fra Bergen) ble jeg med i Sogn og Fjordane Skrivelag, via to av lærerne mine. Der slapp jeg å forholde meg til mine jevnaldrende og lærte å utfordre meg selv gjennom skriving.

I motsetning til Kristine hadde jeg ikke skamvett nok til å skjule at jeg var flink. Jeg tok plass, jeg snakka i timene (ofte uten å bli spurt, til og med uten å rekke opp hånda), jeg oppførte meg kort sagt på en måte som ofte kalles maskulin. Jeg skjønte at jeg brøt sosiale koder, men så ikke grensene før jeg hadde tråkka grundig over, og jeg forstod dem aldri.

Jeg kunne ha det morsomt i timene. Det fantes et  lite rom for intellektuelle dueller,hovedsakelig med med lærere. Jeg er sikker på at mange så på meg som en blærete besservisser. I motsetning til Kristine ble jeg sett, men ikke alltid på en positiv måte. Noen ganger provoserte jeg lærere med vilje, i håp om å provosere fram større utfordringer. Jeg ble sett av lærerne, og mange ganger var de de eneste jeg hadde noen sosial relasjon til.

Først på hovedfaget på universitetet innså jeg at jeg kunne komme til å få bruk for å anstrenge meg. Men jeg visste ikke hvordan, og kom meg gjennom det også på et vis. Før det hadde jeg tatt grunnfag i sosiologi uten å åpne pensumbøkene. Jeg er nok den personen med hovedfag i litteraturvitenskap som har lest minst av den litterære kanon på pensum.

Og mønsteret fortsetter. Når jeg ikke får utfordringer, eller hvis jeg blir usikker, tyr jeg til provokasjoner. Overfor autoritetspersoner som leger, psykologer og NAV-ansatte går jeg inn i den gamle rollen som «den flinke, reflekterte eleven», og ender opp med å bli sett som velfungerende i beste fall (noe som langt fra gir et korrekt bilde av situasjonen), barnslig trassig i verste fall. Det de ikke ser, er at det ikke handler om manglende vilje, men evne. Jeg kan mange fine ord som dekker godt over alt som det uansett ikke finnes ord for, eller de orda som det gjør for vondt å si, de brysomme orda som ingen egentlig vil ha, som ingen vet hvor de skal gjøre av.

Delvis er jeg bortskjemt, selvsagt. Og selvsagt er jeg heldig som lærer fort. Men jeg savner evnen til å anstrenge meg. Jeg prøver å øve den opp på egenhånd, men er helt ute av stand til å anstrenge meg etter å nå mål satt av andre, for eksempel i jobbsammenheng.

Jeg tror også at jeg gikk glipp av viktig sosialisering i ungdomstida, delvis på grunn av at jeg ikke hadde skamvett til å skjule at jeg var flink, noe som i sin tur kanskje har sammenheng med kjønnsidentitet. Jeg led aldri av noe «flink pike»-syndrom. Jeg vet ikke hva som er verst.

Når jeg aner at dattera mi har arva denne flinkheten, men samtidig har sosiale evner til å skjule det for de jevnaldrende, blir jeg så trist. Det burde ikke være sånn at det å lære raskt er et handikap på skolen! Jeg ønsker og håper at dattera mi får lære hvordan man anstrenger seg, at hun skal bli sett av lærerne og få utfordringer. Og skam er virkelig ikke noe hun trenger å lære på skolen.

Kommentarer
  1. annebloggen sier:

    Dette kjenner jeg meg litt igjen i. Bare at jeg var dønn sjenert, manglet selvtillit og stort sett gjorde det jeg fikk beskjed om. Men med unntak av leseverket vårt (som jeg har skrevet om i bloggen min i dag) elsket jeg skolen.

    Jeg snakker ofte med foreldre om dette når jeg sender barn barnehagen til skolen. Rundt de barna som sliter med ett eller annet finnes det gode systemer. Og det er bra! Men poenget er at alle barn skal ha et tilbud på skolen som er tilpasset dem.

    For mange år siden kjente jeg ei jente som kan ha vært litt sånn som deg. (Jeg må skrive dette litt om så det ikke blir gjenkjennelig). Hun var usedvanlig intelligent, reflektert og kreativ og hadde en sterk rettferdighetsans. Og hun mente noe om det meste. Jeg husker henne med armene i siden, eller en pekefinger: » Det der er skikkelig urettferdig, Anne! » Og så hadde hun andre ting hun ikke var så god på. Og en stor evne til å le av seg selv i de situasjonene der hun kom til kort. En fantastisk unge! Jeg hadde jo kjent henne fra hun var lita, og vi hadde stor sans for hverandre. Hun tålte godt når jeg av og til måtte si: «Dette bestemmer faktisk ikke du», eller «dette kan vi diskutere en annen gang, nå må andre også få si noe». (Hun visste at jeg da ville gi henne muligheten til å komme tilbake til temaet, og det er litt av poenget. Jeg prøvde å lære henne at ikke alt hører hjemme i plenum, og at hvis flere skulle komme til orde kunne ikke hun snakke hele tiden, men at jeg var interessert i det hun hadde å si.)

    Hun flyttet og begynte på skole et annet sted. Etter et par år ble jeg kontaktet av foreldrene. Da hadde jenta fått store problemer og var dypt deprimert. Skolen mente hun tok for mye plass, provoserte lærerne ved å stille spørsmål ved det de sa osv. Jeg tror de løste det ved å bytte skole og flytte henne opp et klassetrinn. Og jeg vet at det har gått bra med henne i ettertid. Nå er hun for lengst voksen og godt i gang med sin utdanning.

    Men denne historien har skremt meg litt. Jeg tror virkelig ikke at skolen er talentløs og at lærere generelt ikke takler sterke elever. Jeg tror de fleste lærere vet hva de holder på med og har stor respekt for elevene sine. Men det er ikke alltid lett å være lærer heller. Mange er alene med for mange elever. Flere elever i klassen kan ha behov for oppfølging på ulike områder, og de som er «flinke» kan bli ovelatt litt til seg selv med for lite utfordrende oppgaver, eller til selvstudium. De som snakker for mye kan bli hysjet på. Det er forståelig. Det må fungere for klassen som helhet også. Derfor er det viktig at dere som er foreldre til de «flinke og sterke» også er på banen og har forventninger til skolen.

  2. plastbaronen sier:

    Jag var som du, Tarald. Jag lärde mig kvickt och behövde aldrig anstränga mig. Jag gjorde vad jag skulle på lektionerna, för att lärarna sa till mig, men jag behövde inte läsa hemma, för jag kom ihåg allt som lärarna sagt ändå. Jag trodde att eftersom jag är så intelligent kan jag bli vad jag vill… Och bestämde att jag ville bli författare och serietecknare. Problemet är att eftersom jag aldrig behövt läsa hemma, har jag ingen självdisciplin. Jag kan bara arbeta när jag tycker det är kul, eller när någon beordrar mig att göra det. Och en opublicerad författare har ingen som kräver att hen ska bli färdig! Därför har jag aldrig blivit färdig med någonting! Jag har gått många utbildningar men hoppat av dem, för när man börjar skriva långa uppsatser och göra projekt på egen hand, hänger jag inte med. För jag MÅSTE ha någon som hela tiden säger till mig vad jag ska göra, om något alls ska bli gjort! Annars sätter jag mig och spelar dataspel istället. Jag har försökt att sätta upp regler för mig själv, men det går inte, för jag gör det jag har lust med för tillfället ändå. Det är inte som jag är lat, det är som jag aldrig lärt mig att vara flitig, för det har inte behövts förrän nu när jag är vuxen.

  3. Trine sier:

    Du er inne på noe når du midt i innlegget ditt tar opp det at det å være storkjefta/språkmektig og tilsynelatende velfungerende så kan det ligge mye veldig vanskelig og tungt under der. Vi har en god del steroetyper der som for eksempel det at å slite med en del sosiale ting det er det liksom noe som de stille jentene sliter med. Jeg har møtt mange kjempetøffe sosialt sterke men stille jenter og mye mindre tøffe jenter og gutter men som ikke er redd for å åpne munnen i forsamlinger. Angst og depresjon kan like ofte finnes hos den tilsynelatende utadvendte skravlekoppen og godt selvbilde hos den tilsynelatende supersjenerte snille jenta i kroken. Personlig tror jeg at det du kaller mer «maskulin» eller mer «feminin» måte å være på blant ungdom bare er variasjoner over det skallet vi må ha over våre særbare sider, de maskuline bråkebøttene får uten tvil mer oppmerksomhet, men kanskje de feminine mer får støtte på å kunne slite lettere. . . . . . Mange ting å filosofere over der knyttet til roller og kjønnsroller.

  4. Anonym sier:

    Interessant lesning, som vanlig fra din blogg. Jeg hadde ry på meg for å være intelligent, men var ikke spesielt flink på skolen, heller middels. Det plager meg ikke, jeg er som jeg er, og har stor tro på min evne til å resonnere, orientere meg i informasjonsjungelen og vet jeg har god evne til å ordlegge meg. Samtidig har jeg møtt «sekser-elever» som nok har vært dyktige på skolen, men som mangler kunnskap om elementære ting utenfor lærestedene. Det er interessant hvor forskjellig vi mennesker er, og hvordan situasjonen gjør sitt for resultatene en oppnår. Jeg ser nå at det er ulike grunner til at mine skoleresultater ikke ble så gode som forventet. Men da jeg tok videregående som voksen, viste jeg meg skoleflink, bortsett fra i realfag.

  5. Tarald sier:

    Takk for flotte kommentarer!
    Jeg tror det er håp. Jeg kjenner meg veldig igjen i Plastbaronens kommentar, men lærer meg sakte, men sikkert selvdisiplin. Da jeg i vinter klarte å skrive ferdig et prosamanus for første gang, gikk det opp for meg at det er håp. Sinne og ambisjoner er det som sparker meg bak og lærer meg å anstrenge meg i alle fall litt.
    Jeg fungerer sånn at jeg enten må ha full kontroll og bestemme alt jeg skal gjøre eller detaljinstruksjoner. Det er utrolig frustrerende!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s