Oppdragelse – en evaluering

Posted: lørdag 11 juni, 2011 by Tarald in Foreldreskapet
Tags: , , , ,

Jeg tror at jeg har gjort noe riktig i oppdragelsen av dattera mi. Hun fungerer godt i alle relasjoner, er reflektert, trives på skolen og «har knekt koden» som noen uttrykte det. Derfor våger jeg meg til en aldri så liten foreløpig evaluering av oppdragelsen. Jeg vil fokusere på de aspektene som er litt kontroversielle, siden jeg føler at det er en del ting som sjelden blir sagt.

Foreldre er også mennesker

Da hun ble født bestemte jeg meg for å ikke skjule at foreldre også er mennesker. Vi har følelser og behov som barn godt kan lære seg å ta hensyn til. Samtidig er det selvsagt viktig å vise at voksne har ansvar for sine egne følelser og ikke gi barna skyldfølelse hvis den voksne er lei seg.

Jeg er ikke den fødte forelder, for å si det sånn. Jeg er bl.a. utålmodig og har lav toleranse for støy. Å være forelder 24/7 gjorde meg ekstremt sliten. Heldigvis røykte jeg, og kjente det på kroppen når det var på tide å ta fem minutter utendørs i fullstendig ro og fred. Man må ikke røyke for å ta slike pauser, men jeg hadde neppe gjort det så konsekvent over så lang tid hvis jeg ikke var nikotinavhengig. Aldri så galt at det ikke er godt for noe.

De fleste bortskjemte barn mangler etter mitt syn denne forståelsen for at også voksne er mennesker. For mange kommer det som et sjokk når de til slutt oppdager at foreldrene er mer enn bare foreldre. Jeg ville dempe dette sjokket og unngå et bortskjemt barn. Så langt ser det ut til å ha lyktes.

Mennesker er forskjellige

Min datters far og jeg er svært forskjellige. Siden vi ikke bodde sammen etter at hun ble født, lærte hun tidlig å forholde seg til to sett med regler. Hos meg var det få regler, barnet fikk bestemme mye, vi gjorde stort sett det vi følte for. Hos ham var det mer fokus på leggetid, faste måltider og folkeskikk. Hvis hun bare hadde hatt meg, ville hun nok slitt med en del helt vanlige konvensjoner i samfunnet.

Hun ble også tidlig presentert for andre aspekter av menneskelig variasjon. Dette er mye lettere i en by enn på landet. Fra min egen oppvekst mener jeg at årene i Loddefjord (en drabantby i Bergen) lærte meg noe viktig om hvor forskjellige mennesker kan være, både på godt og ondt.

Beskyttelse

En del foreldre ønsker å beskytte barna sine mot mennesker med en annen kulturell bakgrunn eller sosial status. Det kan være helt rasjonelle grunner som at narkomane kan være voldelige eller at menn kan være overgripere. Beskytterinstinktet er sterkt hos de fleste foreldre, også hos meg.

Jeg tror det er ganske begrenset hvor mye man kan beskytte sine barn mot farer. Det er lett å ende opp som engstelig og overbeskyttende, noe som igjen kan føre til et engstelig barn. Jeg hadde ikke krefter til sånt, så jeg valgte i stedet å gi henne verktøy for å håndtere farer selv. Jeg lærte henne å reagere på tegn til fare, samtidig som jeg lærte henne respekt for andre mennesker, uansett status eller kultur.

Egne grenser

Det er viktig at barn setter grenser og opparbeider seg kroppslig integritet. Dette kan hindre overgrep eller være det som får dem til å melde fra om noe galt skulle skje. Du vil ha vanskeligheter med å forklare at noen har overskredet dine grenser, hvis du ikke vet at disse grensene eksisterer.

Her brukte jeg meg selv som eksempel. Hun ville leke med protesen min, men jeg sa nei, og forklarte det med at den var en del av min kropp selv om den ikke satt fast. Med det utgangspunktet hadde vi en lang samtale om hva som er greit, hva som er privat, hvem som får se og gjøre hva. Jeg tror ikke hun var fylt tre år første gangen vi hadde denne samtalen.

Et naturlig forhold til kropp

At jeg var så opptatt av at hun skulle få et naturlig og avslappet forhold til kroppen sin, skyldtes kanskje at jeg selv har problemer med min kropp. Jeg fryktet at hun skulle bli spesielt sårbar for skjønnhetsyranni og kroppshysteri.

Å forklare et barn hva det vil si å være transkjønnet uten å vise til bilder av ulike typer kropper er vanskelig, om ikke umulig. Hun har fått grundige svar på alt hun har spurt om, og det ser virkelig ut til at jeg har klart å gi henne en kroppslig trygghet slik jeg ville. En historie som illustrerer dette har jeg omtalt tidligere.

En del vil være kritiske til å informere barn «for mye» om seksualitet. Det bør skje på en «need to know»-basis, ikke presses på dem og ikke gå i detaljer. En gang fikk hun øye på et lektøy jeg hadde, og var nysgjerrig på det. Jeg forklarte at det var et lektøy for voksne og at det var mitt. Når hun ble voksen kunne hun kjøpe seg et sånt hvis hun ville. Jeg sa ingenting om hva det ble brukt til (det framgikk ikke logisk av formen), men hun var fornøyd med forklaringen.

På barnets premisser

Nå høres det ut som min datters barndom har bestått av en endeløs rekke av forelesninger, med innlagte røykepauser, men det stemmer ikke. Jeg har formidlet alt dette som del av lek, som svar på spørsmål eller som del av en samtale om ting hun har vært opptatt av. Alt har blitt forsøkt forklart i et enklest mulig språk, men hun har nok et større ordforråd enn de fleste andre sjuåringer.

Skille mellom barn og voksen

Jeg er ikke flink til å leke, og har egentlig aldri vært det. Da jeg var liten var jeg stort sett den som bestemte hva de andre skulle leke. Jeg tok meg av planleggingen, men selve leken var jeg ikke så engasjert i. Dette mønsteret gjentok seg da jeg fikk barn. Jeg oppdaget at jeg endte med å bestemme hva hun skulle leke, i stedet for å leke sammen med henne. Derfor var det heller ikke noe problem da jeg raskt ga opp og overlot leken til henne. Hun har derfor blitt vant til å leke alene og ikke avhengig av at voksne deltar i leken.

Også på andre områder har jeg etablert et tydelig skille mellom barn og voksen. Jeg tror det er en nødvendig motvekt til å lære barnet at voksne også er mennesker. Voksne er mennesker som skal ha mer ansvar enn barn og som har ansvar for barn. Det er mange ting et barn ikke kan klare eller gjøre på egenhånd, og det er meningen at voksne skal hjelpe barn med disse tingene.

Problemer

Jeg har ikke lagt skjul på at jeg har dårlig råd, men slått tydelig fast at det er mitt problem og at det ikke er farlig. Når hun tilbyr seg å tømme sparegrisen for at jeg skal få råd til mat, sier jeg klart i fra om at det ikke er aktuelt. Hvis jeg trenger penger, ringer jeg til min mamma og ber om penger, slik min datter forhåpentligvis kan ringe til meg når hun blir større. Foreldre har ansvar for barn, barn har ikke ansvar for foreldre.

Når jeg forteller henne om problemer jeg har, er det alltid som forklaring på noe hun har spurt om. Jeg gjør det klart at voksne har problemer som barn slipper. Det er faktaopplysninger, ikke klagesanger eller bønner om hjelp. Dette er viktig. Forutsatt at man passer på dette, tror jeg ikke det skader barn å få kjennskap til problemer som de selv kan møte på senere.

Ikke press

Selvsagt ville det være veldig praktisk for meg hvis min datter bestemte seg for å ta en praktisk utdannelse der man kommer fort ut i arbeidslivet og tjener godt, men jeg velger å ikke legge press på henne i noen retning. Hun kunne alfabetet lenge før hun begynte på skolen, men det skyldtes at hun viste interesse og ba om å få lære, ikke at jeg presset henne til det.

Helt fra begynnelsen har jeg lest for henne hver kveld og ofte ellers. Bøkene har vært utgangspunkt for mange av de viktige samtalene vi har hatt. Det er kanskje ikke så rart at hun har villet lære å lese med en forelder som er forfatter.

Følelser

Vi har snakket mye om følelser. Jeg begynte tidlig å forklare henne at det var naturlig og vanlig å bli lei seg eller sint, og å gi uttrykk for det. Både for voksne og barn. Samtidig sa jeg klart ifra om at sutring ikke var akseptabel kommunikasjon. Ofte kommer følelsene i veien for evnen til å uttrykke seg (og det gjelder i overrsakende stor grad også for voksne). Men hvis det er noe man vil ha, hjelper det ikke å grine. Man må fortelle hva man vil ha og gjerne argumentere for det også.

Konsekvenser

Innimellom har jeg engstet meg for at hun skulle bli en kverulerende besservisser. Heldigvis har hun for mye sosial intelligens til at det har skjedd. De sosiale evnene tror jeg ikke hun har fra meg, men kanskje fra vekslingen mellom meg og faren, i tillegg til naturlige anlegg.

Nå engster jeg meg i stedet for om hun er «for flink«. Rapporter om at hun ofte sitter og tenker på andre ting i timene skremmer meg, som det speilbildet det er av min egen skolegang. For eksempel nektet hun hardnakket for at hun kunne lese, til tross for at det var helt åpenbart, siden de ikke hadde lært alle bokstavene på skolen ennå…

Å være barn er skumle greier, og enda skumlere er det å være foreldre. Det er ikke mulig å oppdra et barn ute å gjøre feil. Ingen vokser opp uten å ha tatt skade på sin sjel på en eller annen måte. Og vi som foreldre er ansvarlige for det, og kommer sannsynligvis til å få det slengt i ansiktet i løpet av ungdomsopprøret.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s