Når noen ønsker å avslutte livet

Arne Thorvik disputerte i april for sin doktorgrad Suicid som etisk fenomen ved Universitetet i Oslo.Dette er viktig og banebrytende forskning, ettersom det er gjort få kvalitative studier rundt selvmord. Jeg har lest intervjuet på forskning.no.

En del lesere har sikkert fått med seg at jeg har hatt selvmordstanker, og jeg vil kommentere intervjuet med utgangspunkt i mine erfaringer. Jeg ønsker å bidra til at folk får bedre hjelp.

– Disse samtalene har gitt noen nyttige innsikter som terapeuten kan bruke i møte med pasientene. For eksempel det at noen, når de kommer langt nok ned, snur konsekvensetikken på hodet og mener andre vil ha godt av at han eller hun dør.

Thorvik mener pasienten i slike tilfeller kan være mottagelig for en realitetsorientering, altså at terapeuten sier seg uenig i pasientens vurdering, og understreker at han eller hun betyr noe.

Jeg har liten tro på den «realitetstorienteringen» man kan være mottakelig for. For min egen del hjelper det lite hva andre (som har en klar agenda: å holde meg i live) påstår, hvis jeg først er overbevist om det motsatte. Jeg tror fokuset på familie og venner ofte kan føre til økt skyldfølelse, og dermed bare bidra til den generelle håpløsheten.

Jeg tror ikke skyldfølelse overfor familie og venner er nok til å hold noen i live. I alle fall er det ikke nok til å holde meg i live. Å dø vil også være å slutte å ha skyldfølelse, noe som kan virker forlokkende befriende. Det er også et faktum at depresjon og andre mentale lidelser er en prøvelse for dem rundt en, og tanken at det ville være bedre om man var borte er ikke nødvendigvis helt irrasjonell. Den er bare veldig skremmende for friske mennesker.

Det jeg derimot tror hjelper, er å gi håp. Det er alltid, uansett hvor håpløst alt ser ut, en liten mulighet for at det skal bli bedre. Håp kan være irrasjonelt, statistisk usannsynlig, men til syvende og sist er det det som holder liv i oss.

Hjelperne må våge å snakke om døden på en rasjonell måte. Den som alvorlig vurderer å ta livet av seg er ikke lenger redd for døden, og jeg tror det er viktig at de profesjonelle hjelperne kan skjule sin sunne frykt for døden. Den er såvidt vi vet en endelig avslutning, et opphør av muligheter. Også muligheten for en gang å bli lykkelig. Det som hjalp meg sist var innsikten om at det å ta livet av seg betyr å frivillig gi fra seg alle muligheter til å protestere, si sin mening. Mer om det kan leses her.

Jeg tror det er begrenset hvor mottakelig man er for andres overbevisning om at det finnes håp. Da handler all hjelp om å utsette selvmordet lenge nok til at pasienten finner håp selv.

For meg hjelper det å bli sint. Eller en smule paranoid. Det gjelder å mobilisere siste rest av krefter i en vilje til protest, å ikke gi seg. Døden er å gi seg, la «de andre» vinne. Dette er selvsagt ingen varig løsning, bare et middel til å utsette selvmordet. Dette sinnet og de svakt paranoide forestillingene må i alle fall ikke motarbeides av psykologer og psykiatere, selv om det er en fordel at pasienten ikke blir fullstendig psykotisk. I en usunn situasjon av håpløshet, må man ty til usunne løsninger som medisiner og en smule vrangforestillinger. Avverger man selvmordet, kan vrangforestillingene bearbeides senere.