Når mamma ikke får lov til å finnes

Posted: fredag 10 juni, 2011 by Tarald in Foreldreskapet, Min fortelling, Trans
Tags: , , , , , ,

Litt tilfeldig kom jeg over et tre år gammelt innlegg her på bloggen. Det ga meg frysninger, så jeg ville trekke det opp fra glemselen. Det avsluttes slik:

Hva gjør det med et barn på fire år å ha en mamma som ikke får lov til å finnes? Jeg tør ikke tenke på det, men jeg håper psykologen på GID-klinikken tenker over det, at hun får mareritt av det.

Det ser ut til at det har gått bra med min datter. Hun er nå sju år, trives på skolen, har venner og virker moden for alderen (i følge venner av meg). Jeg tror at det var helt nødvendig at jeg flytta. Jeg tror det beskytta henne mot de verste konsekvensene av Rikshospitalets uetiske praksis, som min bitterhet og depresjon i etterkant.

Jeg skulle ønske at det ikke var nødvendig å flytte til den andre enden av landet. Jeg skulle ønske at jeg kunne beskytte henne mot alt som har skada meg uten å måtte beskytte henne mot meg selv. Det er sånt jeg fortsatt prøver å ikke tenke på.

Heldigvis har jeg fortsatt god kontakt med henne, og jeg gleder meg til hun kommer på besøk nå i sommer. Vi skal være sammen i tre uker og gjøre spennende og morsomme ting sammen. Etter at hun fikk egen mobiltelefon har vi enda bedre kontakt når hun ikke er her.

Jeg tror at jeg har gjort mye riktig i forhold til henne. Det er ikke sikkert det samme ville vært riktig oppdragelse for et annet barn, men for henne har det fungert. Jeg har vært og er en god forelder når jeg er sammen med henne. Samtidig er det en stor lettelse at hun har en forelder til som fungerer bedre til daglig enn det jeg gjør.

Nå føler jeg meg ganske sikker på at når hun en dag oppdager at jeg ikke får lov til å finnes, er hun stor nok og trygg nok på seg selv til å se urettferdigheten i det uten å bli overvelda av den maktesløsheten og håpløsheten jeg ofte kjenner. For en toåring (som hun var da jeg begynte utredning på Rikshospitalet) er to år en evighet. Det var det for meg også – en evighet av usikkerhet om framtida. Jeg håper inderlig at hun ikke får varige men av det.

Ved å dele dette, som kanskje er vel privat, håper jeg at folk tenker seg om to ganger før de hevder at lang utredningstid og stor andel avvisninger ved Rikshospitalet er et gode. Jeg håper at de tenker på dattera mi før de sier sånt høyt. Urett rammer ikke bare det enkeltmennesket som utsettes for den, men også menneskene rundt og relasjonene til dem. Vi er ikke eremitter, selv om noen av oss ligner til forveksling og periodevis prøver.

Kommentarer
  1. Anonym sier:

    Har som sagt en lignende erfaring med å ha barn midt oppi alt. Min datter er eldre enn din. Hun har tatt det fint, fordi jeg er såpass åpen om det hele, og ikke legger skyld på henne på noe vis. Ei heller rakker jeg ned på kvinneligheten hennes. Hun har venner og fungerer fint. Alderen har vært en prøvelse i blant, men det er det som forventes ved å gjennomgå puberteten.
    Jeg innrømmer overfor henne at det er lov av henne å føle dette vanskelig, å ha tanker om svik. Uten at jeg blir sint eller viser meg såret overfor henne. Kort sagt prøver jeg å se saken fra begge sider, noe som krever mye energi. Hun må få lov til å undre, sortere og sørge.

  2. nornoir sier:

    Så sårt, så vakkert.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s