De siste åra har jeg slutta å kalle meg sosialist. Jeg er en sosialist som har mista trua på Folket (de stemmer jo FrP) og sloss for å ikke bli fascist. Sannsynligvis kommer jeg til å stemme Venstre ved valget. Jeg liker Venstre, men skulle virkelig ønske at de ville slutte å samarbeide med reaksjonære parti som KrF.

Men sosialisten i meg er ikke helt død. Jeg mener fortsatt at staten bør ta ansvar for innbyggernes basisbehov: mat, rein luft, reint vann, tak over hodet og en viss sikkerhet og stabilitet. Den norske staten forsøker per i dag å hindre forurensning, kontrollerer vann- og matsikkerhet, og har påtatt seg ansvar for sikkerhet og stabilitet.

Mat til Folket

Når det gjelder mat og tak over hodet svikter den norske staten. Disse områda er overlatt til markedskreftene på bekostning av økonomisk ressurssvake mennesker. All mat er riktignok ikke basisbehov. Delikatessebutikker kan etter mitt syn gjerne være privatisert, men dagligvarekjedene bør overtas av staten. Dersom regjeringa f.eks. mener at vi skal spise sunnere, slik at staten sparer helseutgifter, vil de også ha mulighet til å fjerne usunn mat fra butikkene eller gjøre den sunne maten gratis.

Da vil det også bli naturlig at Norge produserer mest mulig av maten selv. Vi har store jordbruksområder som ligger brakk her i landet fordi det ikke lønner seg å drive dem under markedsliberalismen. Samtidig finnes det ufattelig mange mennesker i verden som har behov for et nytt land å leve i. Jeg synes det vil være rimelig å utstyre innvandrere med noen mål jord og subsidier til de evt. klarer seg selv. Det vil ikke fungere for alle, men for en del vil det være en glimrende løsning.

Bolig

Norge trenger en sosial boligpolitikk. Tilløp til gettodannelse virker negativt på holdningene våre. Hvis regjeringa bestemte seg for å regulere boligprisene og sørga for at det blei bygga boliger i offentlig regi, ville man kunne redusere problemet drastisk.

I mange land er det unntak heller enn regelen at folk eier sine egne boliger. Prester har i dag boplikt i statlig bolig knytta til stillingen. Jeg er derfor vokst opp med at man ikke eier egen bolig og ser ikke problemet med det. Det ville imidlertid bli behov for nye og mer fleksible løsninger på oppussing og vedlikehold.

Borgerlønn

Det er ganske pussig at dette er en Venstre-sak og en ikke-sak i rødere partier. Dette er hovedgrunnen til at jeg stemmer Venstre. Borgerlønn vil erstatte sosiale ordninger som forsøker å bøte på de verste konsekvensene av markedsliberalisme. De sosiale ordningene skaper klienter i stedet for kreativ nyskaping. Borgerlønn vil mest sannsynlig fungere motsatt. Den vil også erstatte offentlige kunstnerstipend, slik jeg har skrevet om før. Jeg tror at det vil lønne seg på sikt. Dessuten vil det være naturlig å øke arbeidsgiveravgiften tilsvarende det bedriftenes lønnsutgifter reduseres.

Levestandard

For at dette skal fungere må den generelle levestandarden reduseres. Samtidig vil innføring av disse ordningene sannsynligvis føre til at en del jobber mindre og reduserer inntekten. Norge er et av verdens rikeste land, og det virker ganske urimelig å forvente økonomisk vekst i det uendelige. De fleste i Norge har det godt økonomisk. De som setter penger høyt vil kunne fortsette å tjene penger ved å jobbe mye. Vi som er mest opptatt av å overleve, vil få mulighet til det.

Norge er geografisk ganske beskytta fra de store flyktningestrømmene. I framtida er det likevel sannsynlig at presset vil øke, med mindre folk mirakuløst blir pasifister hele gjengen og miljøendringene like mirakuløst reverseres. Jeg mener at vi som land har et etisk ansvar overfor folk som lider. Jo høyere normene for akseptabel levestandard er, dess dyrere blir det å ta dette ansvaret. Samtidig er ingen tjent med at mennesker på flukt får opphold her uten mulighet for å få en akseptabel levestandard.

Problemet med Folket

Jeg mener at dette ikke er utopisk. Alt som trengs er politikere med vilje til å gjennomføre det på en god måte. Og et folk som stemmer på disse politikerne. Og det er her jeg innser at ressonnementet svikter. Folket vil ikke ha slike løsninger, de vil ha FrP. Jeg forstår ikke hvorfor, men prøver å akseptere at det er slik.

Hvorfor jeg neppe stemmer rødt

Min drømmeregjering er en flertallsregjering bestående av Venstre, SV, Rødt og muligens Sp. Hver for seg har de noen gode enkeltsaker, men sammen ville de være i stand til å skape framtidas Norge.

Som kunstner, selvstendig næringsdrivende og kjønnsanarkist er det vanskelig for meg å stemme både Rødt og SV. Jeg synes at man burde opprette statlige bordeller, gi sex-arbeidere rettigheter på linje med andre mennesker og tillate andre kjønn enn kvinne og mann.  Jeg skriver porno og drømmer om å kunne invitere Buck Angel til å holde et usensurert show under Skeive Dager.

Det virker som om Rødt og SV (og Ap) har tatt vare på den mindre hyggelige delen av arven fra kommunismen, og gitt de positive sidene på båten. Det private initiativ er det som driver mennesker og samfunn fremover, og en del av politikken i disse partiene er svært godt egnet til å begrense nettopp dette. SV har dessuten nesten slutta å opponere mot markedsliberalismen.

Som kveker og pasifist har jeg heller ikke tro på væpna revolusjon, selv om det hadde vært befriende å bli kvitt dette reaksjonære Folket og skaffe et nytt. Den antikke ideen om landsforvisning som den verste straffen burde derimot gjenopptas. Kanskje kunne Norge bli en trygg havn for sosialister og kunstnere fra hele verden? Så kunne det gamle Folket få flytte til Spania for godt (forutsatt at Spania vil ha dem).

Konklusjon

Nei, jeg er ingen politiker. Jeg er for utålmodig og har for liten overbærenhet med idioti og bagateller. Etter mitt syn har norske politikere privatisert hele demokratiet, slik at de viktigste avgjørelsene tas i store aksjeselskaper uten demokratisk styring, og med profitt som eneste mål. Mye av det som foregår på Stortinget nå, dreier seg derfor om bagateller og skadebegrensning av markedskreftenes herjinger.

Det politiske engasjementet mitt er dermed generelt lavt. Mine kampsaker er tapt for lengst, solgt unna som skrap til høystbydende destrueringsfirma. Man skal velge sine kamper, og den overordna politiske kampen har jeg gitt opp. I stedet forsøker jeg å stenge ute informasjon om den retninga utviklinga har tatt og kjemper for de små, men viktige tinga for transfolk og kunstnere.

Kommentarer
  1. annebloggen sier:

    Det høres ikke ut som engasjementet ditt er helt dødt, da! Jeg er nok ganske rød selv. Men kanskje litt naiv også. Sannsynligvis mye naiv. Jeg er oppvokst med Donovan og universial soldier og har en idealistisk datter som er i gang med å sy fredsflagg til guttungen til 17. mai-toget, og nekter meg å kjøpe annet enn fairtradekaffe. Jeg er stolt av henne!

    Min gode venninne som jeg spiller spill med hver helg, stemmer Venstre. Men Venstre er veldig utydelige synes jeg. Drømmeregjeringa di kan jeg nok godta. «Væpna revlusjon» (som det het en gang) vil vi ikke ha. Ikke våpen i det hele tatt bortsett fra til elgjakta, spør du meg. Å flytte (Frp)- Folket til Spania hørtes ut som en vinn-vinn situasjon (men som du er inne på, kanskje ikke for spanjolene?)

    Politikk er ikke så enkelt.

    Jeg prøver så godt jeg kan å gjøre mine små ting riktig. Det er ikke så lett bestandig det heller!

  2. […] sent som i mai konkluderte jeg her på bloggen med at sosialisten i meg ikke var død. Ved nærmere gjennomgang av Venstres program fant jeg ut at […]

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s