Jeg har fått med meg at et heteropar i Storbritannia gifter seg, selv om jeg lar være å følge med. Svært mange andre ser derimot ut til å følge med på dette. Så jeg tenkte jeg skulle benytte anledningen til å lage et innlegg om bryllup.
Jeg var aldri av den typen som drømte om det storslagne bryllupet da jeg var liten. Jeg så egentlig aldri for meg at jeg skulle gifte meg, og det har jeg heller ikke gjort. Men jeg har vurdert det alvorlig ved i alle fall en anledning.
Hvis man er glad i noen på den måten at man har lyst til å leve sammen lenge, tenker jeg at det er en sak mellom disse personene (to eller flere) og evt. Gud for dem av oss som tror på hin. Det virker på meg ganske unødvendig å bruke masse penger på klær og fest. Ikke slik å forstå at jeg ikke liker fest eller fine klær, for det gjør jeg. En av hindringene som inntraff da jeg planla bryllup, var mangel på penger. Mine foreldre ville betale, men bare dersom det ikke ble servert alkohol. Det var en stor kamel å svelge, både for meg og den tiltenkte brudgommen.
Det er blitt meg fortalt at noen ser på bryllup som en slags erklæring om eierskap. I gamle dager var dette også lovfestet. Kvinnen hadde ingen selvstendige juridiske rettigheter når hun var gift, og svært få når hun ikke var det. Nå har en del en oppfatning om at dette eierskapet skal være gjensidig. Hele ideen om å eie mennesker byr meg imot. I tillegg tror jeg det er litt naivt å love å ha de samme følelsene for en person resten av livet. I alle fall tror jeg ikke at jeg fungerer på den måten. Følelser forandrer seg, både til det bedre og verre.
I utgangspunktet er dessuten ekteskapet skremmende heteronormativt. Det hjelper litt at vi har fått en felles ekteskapslov, men ikke mye. Jeg forstår egentlig ikke hvorfor homser og lesber er så ivrige etter å overta heteroenes (dårlige) ritualer. Den gangen jeg planla bryllup (flere år før den nye ekteskapsloven kom) foreslo jeg at vi skulle søke om å inngå partnerskap i stedet. Det hadde vi ikke fått lov til, men det hadde vært morsomt å prøve. Dessverre uttrykte ikke den tiltenkte brudgommen særlig entusiasme for forslaget, heller det motsatte.
Bryllup gjenoppliver foreldede tradisjoner og strikte kjønnsroller. Det finnes imidlertid en liten sjanse for at jeg skal gifte meg en gang i framtida. Hvis jeg mot formodning skulle finne meg en fyr jeg blir glad i og som absolutt vil gifte seg med meg, så lar jeg meg sikkert overtale.
Det andre scenarioet har jeg for tiden mer tro på. Jeg vurderer å aktivt lete etter ei transdame med mannlig personnummer. Det er bare en fordel om hun ikke har norsk statsborgerskap. Selve vielsen skal foregå i kirka, med meg i dress og henne i brudekjole. Siden vi ikke har samme kjønn i personnummeret, vil vi formelt være kvalifiserte til å gifte oss i kirka.
På denne måten får vi protestert både mot statlig diskriminering av transfolk (som ikke får endre juridisk kjønn uten operasjon) og mot den norske kirkes diskriminering av homofile. Og eventuelt mot den altfor strenge norske innvandringspolitikken. To (3) spyfluer i en smekk! Nå gjelder det bare å finne denne transdama, og en prest med humoristisk sans.
Tarald Stein 
Bare så det er sagt: Det er ikke alle i den Norske Kirke som diskriminerer homofile, heldigvis. Ikke de prestene jeg kjenner i hvertfall. Det er bare det at Ting Tar Tid… Det er en stor og gammel organisasjon, vet du. Ingen lett skute å snu.
Jeg har heller ikke sett bryllup. Jeg er ingen royalist og ingen romantiker, men velger å tro på kjærligheten tross alt og ønsker de unge alt godt 🙂
Å gifte seg handler vel om å forplikte seg og om juss og økonomi. Det handler om å si at nå er det oss, og dette satser vi på! Men det kan man selvfølgelig gjøre uten festivtas og seremonier.
Hvordan går det med boka? Jeg venter i spenning på å bli overbevist om at ny , norsk krim kan overgå gammel britisk 🙂
Enig i mye av det du skriver.
I dag er situasjonen slik at mange prester hindres i å utøve det kallet de har fått til å vie mennesker uavhengig av kjønn. Når noen likevel gjør det, risikerer de både den jobben de har og sine framtidsmuligheter innenfor den konservative organisasjonen kirka dessverre er.
Jeg har selvsagt ikke noe imot at folk gifter seg hvis de føler for det. Yngstesøstera mi skal gifte seg i august og jeg kommer jo til å delta i feiringen. For mange handler det om juss og økonomi og det har jeg respekt for, selv om jeg mener jussen burde vært annerledes.
Det går sakte men sikkert framover med krimmen. Nå dukka det opp noen dikt som jeg måtte skrive innimellom. Konsentrasjonen min er visst noe laber, men det fungerer bra med mange baller i lufta. 🙂
En ting prester alltid kan gjøre, er å velsigne par som ønsker det. Da er det en forbønnshandling og det kan ingen blande seg opp i. Her hos oss har vi heldigvis i mange år hatt prester og øvrige ansatte som er vidsynte og romslige og opptatt av menneskeverd.
Jeg er statskirkemedlem og jeg tror nok på mitt litt forsiktige og ikke alltid like skråsikre vis på en god Gud som ser i nåde til oss uasett hva vi bakser med. Jeg vil så gjerne at kirka skal være der for de som søker den, uansett. Og sånn føler jeg at det er her hos oss heldigvis.
Mennesker er mennesker. Da jeg var aktiv som leder i Ungdommens Røde Kors (som det het den gangen), gikk vi med jakkemerker der det sto: All different. All equal. Vanskeligere er det egentlig ikke.
Jeg er ingen barrikadestormer selv. Og jeg har voldsom respekt for sånne som deg som snakker med litt større bokstaver for å bekjempe fordommer og diskriminering. Men jeg prøver i hvertfall å være tydelig på hva jeg står for. Jeg jobber mye med ungdommer og jeg blir glad for å se at mange av dem er mye mer reflekterte enn vi vi var i min ungdom. Derfor har jeg håp for framtida!