Når man er innrullert i NAV-systemet er det lett å glemme at man har kunnskaper, ferdigheter og erfaringer som andre kan ha bruk for. Jeg er sannsynligvis blant de som rammes ganske lett av dette. Hvis man derimot knytter selvfølelsen sin til lønnsarbeid, slik mange gjør, rammes man hardere.
I forrige innlegg skreiv jeg om «Don’t do it yourself»-erfaringa mi. Det som slo meg var at NAV burde arrangere noe lignende. De sitter på en enorm menneskelig ressurs og gjør alt de kan for å gjøre den mindre. Og da tenker jeg ikke på at de NAV-ansatte gjør alt de kan for å få færre klienter, ved å få folk ut i jobb.
Nei, NAV-systemet utarmer de ressursene folk i utgangspunktet har. Folk ender opp uten tro på seg selv, uten tro på framtida og ute av stand til å se egne muligheter. Triste greier.
Hvis NAV satte av en dag (uten oppmøteplikt) til at brukerne kunne bli kjent med hverandre, hjelpe hverandre og bygge nettverk, kunne det fått store positive konsekvenser. De kunne også gjerne lokka med gratis lunsj med drikke til maten. Det er bare å se det i øynene; om troen på seg selv ligner bunnslam etter en runde i NAV-kverna, er tiltroen til andre NAVbrukere om mulig enda lavere.
All forskning tilsier at folk på bunnen av samfunnet har dårlige sosiale nettverk, og at dette sørger for at folk ikke kommer seg opp av grøfta, men siger lengre og lengre ned. Likevel er det ingen som arrangerer noe som en gang ligner nettverksbygging for denne gruppa. Nettverksbygging er sånt man holder seg med i næringslivet, det.
Risikoen ved å legge til rette for slik nettverksbygging blant NAVbrukere ville selvsagt være store: Folk kunne få det for seg at de var verdt noe. De kunne begynne å nekte å bli tråkka på. De kunne til og med kommet på den vannvittige ideen å starte egen bedrift.
Tarald Stein 