Jeg har bodd i Nord-Norge i over 12 år, altså mesteparten av mitt voksne liv. Men det hele begynte med norsklæreren min på ungdomsskolen som tidligere hadde vært lærer i Masi. Det gikk opp for meg hvor uhørt det er at vi har et offisielt språk i Norge som de fleste ikke får mulighet til å lære.

Altså argumenterte jeg hardt for å få samisk som valgfag. Men i ei lita bygd på Vestlandet på begynnelsen av 90-tallet var det langt mellom de samiskspråklige. Jeg mener å ha sett ei kofte eller to i 17.mai-toget, men det er slett ikke sikkert at de kunne samisk eller hadde interesse av å lære meg det.

Jeg hadde kanskje hatt en sterkere sak hvis jeg hadde spor av samisk blod i årene. Dessverre er et par italienere det eneste jeg kan skryte på meg i tillegg til bergenske bryggeriarbeidere, fiskere og bønder. Jeg mener at etnisitet og gener ikke burde hindre at barn får skikkelig språkopplæring.

På jakt etter en folkehøgskole med skrivelinje endte jeg etter videregående opp på Finnsnes i Troms. Der fikk vi en slags innføring i samisk kultur, og det begynte å gå opp for meg hvor mye jeg ikke hadde lært på skolen. Vi dro på tur hvor vi overnatta i gamme på Senja, og på vei til Russland på klassetur reiste vi om Karasjok og Kautokeino.

Det var også på folkehøgskolen at den kollektive skammen og mindreverdet over å være norsk ble vekka. Jeg husker spesielt et foredrag om det sunne, samiske urfolket som ble offer for usunn norsk imperialisme. 14 år etterpå tør jeg påstå at vi fikk et romantisert syn på «det samiske». Det er slett ikke rart at folk som finner røttene sine i voksen alder føler tap over det som kunne vært. Det forstår jeg godt, siden jeg en gang i blant savner den gutte-barndommen jeg aldri hadde. Hovedproblemet med foredraget var essensialismen som gjennomsyra det. Samer var gode naturfolk, nordmenn var onde kulturimperialister.

Det burde ikke være i noens interesse å legge skjul på de forbrytelsene som har blitt begått mot det samiske folket opp gjennom historien. Det burde vært barnelærdom. Skolebøkene burde inneholde mer om fornorsking av samer enn om slaveriet i USA (og nordmenns delaktighet i det burde også få større plass).

Da jeg flytta til Tromsø var det altså med en sterk følelse av å ikke være god nok i forhold til samer. Og de aller fleste jeg møtte der hadde samisk blod i årene. Jeg klarte aldri å forstå hvorfor en del ikke ville vedkjenne seg sine samiske røtter, ettersom jeg gladelig skulle bytta ut min norske skam med samisk stolthet. Var folk totalt historieløse?

Selvsagt er folk historieløse. Hvis mennesket ikke hadde evne til å glemme, ville vi vært nedtynga i generasjoners skam og skyld. Likevel mener jeg at en smule kunnskap om historie er en fin ting. Men hvor skal folk få denne kunnskapen fra hvis de ikke lærer det på skolen? Og da er vi tilbake der vi begynte, med mangelen på samisklærere, spesielt i Sør-Norge.

Et skritt i riktig retning vil være å inkludere ikke bare Tromsø, men hele Nord-Norge og Oslo i samisk språkområde. Jeg kunne argumentert mye bedre for saken hvis det var mulig å finne fakta om hva det ville innebære, men jeg klarte ikke å finne det i jungelen av norsk skyttergravsjournalistikk. Det kan også hende at vi har noe å lære av andre land med urfolk. Å ha samme hudfarge som majoriteten fører lett til usynliggjøring.

Og så kan vi godt ha i bakhodet at imperialismen har medført at mange samer, i likhet med mange afrikanere, er homofobe. Kanskje er det her vi skal ta på oss den kollektive skylda og sørge for at kunnskap om kjønnenes mangfoldighet pre-imperialisme blir allmenn?

P.S. Man skal ikke snakke stygt om de døde, men det må gå an å innse at tipp-tipp-oldefaren din var en imperialist og at du kanskje skal telle både til ti og tjue før du snakker så veldig høyt om at samene tar seg til rette i «ditt» land…

Oppdatering

Nå har jeg blitt opplyst, ved hjelp av dette pdf-dokumentet (takk til Siri for link), om minimumskravene for å innlemmes i samisk språkområde:

Sammenfatning av minimumskravene ved en eventuell innlemmelse:

  • De statlige tospråklighetsmidlene skal kompensere for de merkostnader som oppstår hos kommunen for å tilby publikum et tospråklig tilbud på offentlige tjenester.
  • Kommunen skal arbeide for å styrke samiske språk og lage strategiplaner med konkrete tiltak.
  • Kommunestyret kan bestemme hvilke deler av den kommunale forvaltningen der samisk skal være likestilt med norsk.
  • En innlemmelse i forvaltningsområdet for samisk språk innbærer at kommunen forplikter seg til å følge samelovens språkdel § 3 og annen lovgivning som spesielt gjelder for samiske distrikt. Dette medfører at kunngjøringer og lovtekster og forskrifter som er av særlig inntresse for den samiske befolkingen, samt skjema til bruk overfor et lokalt eller regionalt offentlig organ, skal oversettes til samisk.
  • Den som henvender seg til det offentlige, inklusive helsevesenet, på samisk, muntlig eller skriftlig, skal får svar på sin henvendelse på samisk. Dette gjelder ikke for tjenestemenn på oppdrag utenfor sitt kontor.
  • Alle har rett til å lære samisk, og offentlig ansatte har rett til permisjon med lønn for å lære samisk når avdelingen der den ansatte arbeider trenger det.
  • Ved en innlemmelse må det samiske læreverket brukes i grunnskolen, og kommunen må tilby samiske barn barnehageplasser som bygger på samisk språk og kultur.
  • Det samiske navnet skal stå først på de skilt som kommunestyret ønsker å gjøre tospråklige.

(Min utheving)

Ut fra dette virker det lurt å styrke opplæring i samisk språk i grunnskolen over hele Norge. Alle bør få mulighet til å lære seg samisk i løpet av obligatorisk skolegang. Med dagens teknologi bør det ikke være noe i veien for at en enslig ungdomsskoleelev i Sogn og Fjordane skal kunne ha samisk valgfag over internett. Før dette skjer vil det være praktisk vanskelig å utvide det samiske språkområdet så drastisk som jeg mener det bør. Det er rett og slett ikke mange nok som kan samisk.

Koblingen mellom samisk identitet og samisk språk er problematisk av både prinsipielle og praktiske grunner. Mange samer kan ikke samisk, og det må være ønskelig at også ikke-samer lærer seg språket. I dag tas det for gitt at alle som kan samisk er samer, og det hindrer sikkert en del i å lære seg det. Når tidlig samiskopplæring forbeholdes dem som har foreldre med samisk identitet, hindrer det spredning av språket. Det kan også skape unødige konflikter og bygge opp under motsetninger som allerede finnes mellom ulike etniske grupperinger.

Jeg har ei datter som har kyst-samiske røtter, men jeg har ikke inntrykk av at noen i den delen av slekta presser på for at hun skal lære samisk. Ingen av dem er såvidt jeg vet innmeldt i samemanntallet, og dattera mi er akkurat for lite same til å kunne gjøre det selv av slektskapsårsaker. Det synes jeg er synd og jeg prøver å formidle det lille jeg vet om samisk kultur til henne. Samtidig har jeg ikke lyst til å trakke på noen ømme tær i den delen av familien. Et større fokus på samisk språk og kultur i skolen generelt ville derfor være en lettelse.

Kommentarer
  1. anonym sier:

    Veldig interessante tanker du har her Tarald! Jeg driver og forbereder masteroppgave om akkurat denne tematikken – og fikk litt å spinne videre på her – takk!

  2. […] har tidligere kommet ut av skapet som “wannabe-same”. Jeg lærte altfor lite om samisk kultur på skolen og ville gjerne lære samisk på ungdomsskolen. […]

  3. […] kolonimakten. Tidligere har jeg skrevet en del om det samiske; i Kulturkrasj innad i Norge og i Ut av skapet: Wannabe-same, og jeg har også gjort halvhjertede forsøk på å lære meg […]

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s