«Når nakken er bøyd er navlen veldig nær»

Posted: tirsdag 22 mars, 2011 by Tarald in Depresjon
Tags: , , , , , , , , , , ,

Det var en utrolig treffende formulering. Jeg fant den i denne kronikken av Karin Yrvin om bipolar lidelse. Selv er jeg jo «bare» deprimert, men den formuleringen handler nettopp om det.

 

Idet jeg skrev at jeg er deprimert, innså jeg at det ikke lenger er sant. Medisinene gjør at jeg nå fungerer tilnærmet normalt, eller så normalt som jeg kan håpe på å fungere. Jeg har energi og planer, tiltakslyst og inspirasjon. Det hadde jeg svært sjelden da jeg var deprimert.

Jeg må regne med å bli deprimert igjen. Jeg har hatt såpass mange perioder med depresjon at jeg ikke gidder å håpe på at det aldri skal skje igjen. Sykdommen kan skyldes alt fra arv til Rikshospitalet, sannsynligvis en dårlig kombinasjon.

Noe av det verste med å være deprimert, er å bli utrolig selvopptatt, og være fullt klar over det. De som bare kjenner meg gjennom bloggen vil sannsynligvis tro at jeg alltid er utrolig selvopptatt, men jeg tror ikke bloggen gjenspeiler hele meg. Her skriver jeg om meg selv fordi jeg ikke vil utlevere noen andre og fordi jeg ofte tror at mine erfaringer kan være nyttige å lese om.

Når jeg blir deprimert mister jeg oversikten. Jeg fokuserer på alt jeg gjør galt, eller alt jeg burde gjøre, og proporsjonene forsvinner. At jeg ikke har penger til å betale en regning betyr at jeg aldri kommer til å få orden på økonomien min. At jeg ikke klarer å fullføre en oppgave betyr at jeg er totalt udugelig og at ingen bør stole på meg. Og så videre.

Når jeg er deprimert, blir hver tanke på andre mennesker preget av skyldfølelse over alt jeg burde gjort. Gleden forsvinner. Jeg isolerer meg fordi jeg selv ville hatet å tilbringe tid med en som er så negativ og bare tenker på seg selv.

Når jeg likevel tilbringer tid sammen med venner eller familie, bruker jeg alle kreftene mine på å ikke være negativ og selvopptatt. Depresjonen suger energi ut av meg, så disse kreftene tar fort slutt. Det resulterer i at jeg blir enda mer utålelig enn jeg ville vært hvis jeg ikke anstrengte meg i første omgang.

Det er altså utallige onde sirkler i funksjon samtidig, og de påvirker hverandre negativt. Det eneste som får meg ut og opp igjen er medisiner. Det finnes også grader av depresjon. Hvis jeg er i stand til å skrive hjelper det, men å ikke få til å skrive sender meg lett rett til bunns.

I tillegg til medisiner er selvtillit, raseri, skriving og selvironi ting som hjelper til å holde meg flytende. Erfaring har også lært meg at isolasjon kan virke som en omsorgsfull ting å gjøre, men det løser ikke problemet. Derfor har jeg lært meg å be om hjelp når jeg blir for ille.

I fjor sommer gikk jeg til legevakten og ba om å bli innlagt fordi jeg ville ta livet av meg. Først da jeg likevel fikk beskjed om å gå hjem, skjønte jeg hvorfor selvmordsforsøk kan være rop om hjelp. Det nyttet nemlig ikke med ord og tårer. Skal det være sånn at man ikke blir tatt på alvor før man har skada seg alvorlig?

Heldigvis gjorde jeg ikke det. Episoden på legevakten gjorde meg heldigvis så sint at jeg holdt meg i live. Depresjon er sinne vendt innover i stedet for utover. Så lenge jeg er sint er det håp. Det var derfor jeg ble så redd da jeg ikke orka å være sint lenger.

Det er litt rart å skrive om det. Det virker veldig fjernt fra slik jeg har det nå, heldigvis. Jeg har lova meg selv å gjøre alt jeg kan for å unngå en ny alvorlig depresjon. Jeg skal ta pillene mine. Jeg skal passe på meg selv. Jeg skal skrive og leve og legge planer.

På et tidspunkt gikk det nemlig opp for meg at døden er den ultimate taushet. Det har hendt at jeg har tenkt på døden som en passende hevn, min død altså. Nå vet jeg at det ikke fungerer sånn. Døden er å forbli taus i all evighet, mens andre lever videre uimotsagt.

Det er den ene tingen jeg skal tenke på hvis dødstrangen melder seg igjen. Den andre er at døden alltid kan utsettes. Jeg er veldig flink til å utsette ting, så dette burde ikke være noe unntak.

Og nå skal jeg gå ut i den herlige vårsola og bare leve!

Advertisements
Kommentarer
  1. doktordaniel sier:

    «I fjor sommer gikk jeg til legevakten og ba om å bli innlagt fordi jeg ville ta livet av meg. Først da jeg likevel fikk beskjed om å gå hjem, skjønte jeg hvorfor selvmordsforsøk kan være rop om hjelp. Det nyttet nemlig ikke med ord og tårer. Skal det være sånn at man ikke blir tatt på alvor før man har skada seg alvorlig?»

    Utruleg godt poeng. Eg har tenkt på det sjølv mange gongar. Eg har fått høyra ting som «ein treng ikkje gjera slike drastiske ting, ein bør heller fortelja nokon at ein treng hjelp!», men det trur eg kjem frå menneske som aldri har vore verkeleg redde for at dei skal koma til å ta livet av seg, og som aldri har bedt om hjelp i ein slik situasjon.

    Òg:

    «På et tidspunkt gikk det nemlig opp for meg at døden er den ultimate taushet. Det har hendt at jeg har tenkt på døden som en passende hevn, min død altså. Nå vet jeg at det ikke fungerer sånn. Døden er å forbli taus i all evighet, mens andre lever videre uimotsagt.»

    Wow! Det har eg faktisk aldri tenkt over før. Det skal eg ta med meg vidare.

    No er det ganske lengjesidan du har skrive dette innlegget, eg vonar du har gjort masse bra skriving sidan sist. Det er noko skikkeleg herk når det stoppar opp.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s