Altså: Ikke bare er kjønnskategoriene våre for snevre, de beskriver idealtyper, modellmennesker, grove skisser som ikke kan sammenlignes med levende folk. Det mangfoldet av egenskaper mange av oss bærer på, blir liggende utenfor det vi kaller mann eller kvinne. Og derfor: om jeg beskriver meg selv som mann, vil mesteparten av min eksistens, mitt indre liv, men også det ytre, den jeg er sammen med andre, bli liggende i mørke.

Slik skriver Geir Gulliksen i et fantastisk essay med tittelen «Se min kjole». Der uttrykker han sånt som gjør meg forelska. På mange måter nærmer han seg kjønn fra en motsatt siden i forhold til meg. Det er få ting som gjør meg så mo i knærne som menn som tør å uttrykke femininitet.

Men det var en digresjon. Jeg skal ikke skrive om hvor sexy tanker Gulliksen har. Derimot vil jeg skrive om at alle menn er ulike og at vi har sider ved oss som er viktigere for oss enn kjønnstilhørigheten. Min identitet som skrivende er viktigere for meg enn det at jeg er mann. På mange måter driver jeg fortsatt å orienterer meg i det mannlige landskapet for å finne ut hvem jeg er som mann.

Da jeg prøvde å være kvinne passa jeg aldri helt inn. Måten jeg tenker på kan sikkert kalles mannlig, måten jeg oppførte  meg på var i hvert fall sjelden feminin o.s.v. Og dette fikk jeg positiv tilbakemelding på, noe jeg tar meg i å savne av og til, nå når jeg fortsatt oppfører meg og tenker ganske likt.

Uten erfaringa av å være transkjønna ville jeg ganske lett sklidd inn i en skikkelig traurig mannsrolle. Nå stritter jeg imot av alle krefter. Jeg er mann, men ikke en sånn mann. Sånn sett kan jeg både speile meg og gjenkjenne meg i Gulliksens tekst.

Å si at menn er ditt og kvinner er datt reduserer folk til pappfigurer. Jeg omgir meg ikke med pappfigurer. Folk jeg kjenner er levende mennsker, mangefasetterte diamanter, men i stadig endring. Det er det som er spennende ved mennesker.

Så når Rikshospitalets seksjon for transseksualisme tror de vet hva som er en kvinne og hva som er en mann, klarer jeg ikke å la være å le av dem. Og synes litt synd på dem. Og når HBRS (de ortodokse transseksuelle) ikke vil være annet enn kvinner og menn, synes jeg veldig synd på dem (ja, jeg vet at jeg misforstår med vilje).

For meg er «transmann» en variant av mannlighet på linje med «mannlig akademiker» (som jeg jo også er) eller «machomann» (som jeg håper at jeg ikke er). Menn kommer i alle mulige varianter, med eller uten kjole, med eller uten utovertiss, unge, gamle, rike, fattige og alt i mellom. Er det ikke fantastisk?

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s