Det hender jeg møter argumenter om at samfunnet ikke har noe ansvar for at transfolk får behandling. En del vil ha seg frabedt at deres skattepenger går til dyr behandling av freaks som meg. Det påstås gjerne at hormoner og kirurgi er personlige valg og ikke er nødvendig behandling man har krav på. I tillegg til å være i strid med all medisinsk ekspertise på feltet, har manglende behandling av oss som trenger det også samfunnsøkonomiske konsekvenser.
Jeg har møtt en del som ikke har fått behandling på statens regning i Norge. Mange av oss er ute av stand til å jobbe på grunn av alvorlig angst og/eller depresjon. Med behandling er sjansen mye større for at vi også ville bli nyttige samfunnsborgere som betalte skatt. I stedet må vi tigge NAV om penger til å overleve fra dag til dag.
Mange ønsker å dra til utlandet for å få den behandlinga vi trenger. Dette betyr store summer som forsvinner ut av Norge og altså ikke kommer samfunnet her til gode.
Jeg har hørt om det første tilfellet der en transperson selger sex for å få råd til operasjon i utlandet. De samfunnsøkonomiske konsekvensene av prostitusjon bør være velkjente. Prostituerte har større risiko for vold, rusmisbruk og HIV-smitte. Sjangsen er derfor relativt stor for at dette vil påføre samfunnet kostnader, samtidig som det styrker den illegale økonomien.
En del tar livet av seg. Dette er kanskje det mest kostnadsbesparende for alle parter, men har store konsekvenser for omgivelsenes produktivitet. Selvmord i nær familie eller vennekrets kan ha en utløsende effekt på mentale lidelser som trenger behandling. I tillegg sanksjoneres selvmord negativt av samfunnet og en politikk som øker selvmordsfrekvensen er neppe noen populær politisk strategi.
Derfor er det også i storsamfunnets interesse at forholdene på Rikshospitalet bedres. Transfolk utgjør en relativt liten minoritet, og andelen av oss som trenger behandling er igjen liten. De aller fleste transfolk trenger ingen behandling og ønsker det heller ikke. Selv om behandlingen er dyr, vil samfunnet tjene på å dekke den utgiften for de få som trenger det.
Et mindre rigid system vil også åpne for at ikke alle trenger all behandling, i stedet for at man må si ja til alt for å få den delen av behandlinga man ønsker. Samfunnet er heller ikke tjent med den lange utredningstiden Rikshospitalet opererer med i dag. Det er snakk om 1-5 år hvor pasientens arbeidsevne raskt reduseres grunnet stress.
Transfolk er en ressurs for samfunnet. Mange er kreative, mange har god trening i stressmestring, mange ønsker å starte egne foretak og dermed tilføre samfunnet nyskapning. Det er en skam at samfunnet ikke utnytter de mulighetene transfolk har på mer konstruktive måter.
Tarald Stein 