Begrepet gir meg en vond smak i munnen, men det har hendt at jeg har brukt det selv. Det beskriver langt på vei erfaringen av å ha en kropp som lyver om deg. Det er lett å ty til når man skal forklare transerfaring for ikke-transpersoner. Likevel er ideen om å bli født i feil kropp problematisk.
«Født i feil kropp»-ideen medfører at hele kroppen blir feil, ikke bare de kjønna delene av den. Den fører til at vi fokuserer for mye på (fysisk) kjønn, i stedet for å engasjere oss i andre ting.
Jeg sier ikke at kroppens løgner om kjønn er uviktige. For oss som rammes er det dessverre en veldig stor del av vår væren i verden. Det jeg mener er at vi trenger å tenke på noe annet. I alle fall når vi selv har svært liten autonomi over våre egne kropper og deres kjønnethet. Vi trenger å distraheres fra den deprimerende realiteten våre kropper ofte er.
Ideen om å være født i feil kropp påvirker hvordan vi tenker om kropp. Vi lærer oss å hate det meste ved den. Vi lærer å slukke lyset når vi har sex med kjæresten, orker ikke se oss i speilet. Mange bedriver selvskading for å straffe kroppen og få utløp for den mentale smerten. Vi lærer å gjemme den fryktelige, skamfulle kroppen vår under lag på lag med klær og frykter temperaturer over 20 grader.
Det er sikkert med god grunn at et av skjemaene som benyttes ved Rikshospitalet ber oss oppgi hvor misfornøyd vi er med hver minste kroppslige detalj, fra hår på hodet til tærne. På en skala fra en til ti; hvor misfornøyd er du med ørene dine?
Hvis man er heldig får man så behandling med hormoner og kirurgi. Dette skaper ganske store forandringer i kroppen; synlige, følbare forandringer. Plutselig står man der med en kropp som har sluttet å lyve. Hva skjer da? Slutter vi å hate kroppene våre? Får de heldige hjelp fra Rikshospitalet til å lære å leve med de sanne kroppene sine, kanskje til og med elske dem?
Nei. Det forventes at vi, idet vi setter oss opp i sykehussenga etter den siste operasjonen, glemmer alt vi har lært om at kroppen er feil. Som ved et trylleslag skal vi begynne å ta vare på kroppene våre, gjerne dyrke dem. Vi skal slå på lyset når vi har sex, eller føle oss komfortable nok til å faktisk ha sex.
Mennesker fungerer sjelden slik. Transfolk er faktisk også mennesker; verken ailiens eller roboter (selv om det hadde gjort jobben lettere for Rikshospitalet). Det tar tid å avlære noe som har vært en stor del av livene våre, og for å klare det trenger vi hjelp. Det vi ikke trenger er å terpe på ideen om å være født i feil kropp. Det hindrer nemlig utviklinga.
Det beste ville være om vi ikke trengte å være så misfornøyde i utgangspunktet. Ørene mine er helt ok, faktisk. Jeg er glad jeg har dem, slik at jeg kan høre hva dere sier (selv om det har hendt at jeg skulle ønske jeg ikke kunne høre enkelte setninger). Vi burde få hjelp til å få et sunt forhold til kroppene våre, uten at vi dermed risikerte å bli nekta behandling.
Jeg har et ganske avslappa forhold til kroppen min, men det er verken HBRS eller Rikshospitalets fortjeneste, tvert imot. For hvert lille skritt kroppen min tar i mannlig retning, føler jeg meg mer hjemme i den. Jeg merker at jeg begynner å få de samme tankene om kroppen min som det andre menn har. Magen min er for stor, jeg har hår i nesa, ei kvise på haka o.s.v.
Hvis jeg hadde blitt født i såkalt riktig kropp ville jeg sannsynligvis vært 10 cm høyere, men jeg ville fortsatt hatt mage, kviser og dobbelthake. Hendene mine ville kanskje vært kraftigere, men fingrene ville fortsatt ligna pølser. Det er bare å ta en titt på min far for å se hvor jeg har genene mine fra.
Konklusjonen må være at jeg slett ikke er sikker på at jeg ble født i feil kropp. Og jeg tror ikke det skyldes at jeg ikke er «ekte transseksuell» (diagnosen F 64.0 – transseksualisme fra det «riktige» stedet; Rikshospitalet). Kroppen min hadde uten tvil en sammensetning og et kjønnsuttrykk som ikke passa meg, men kroppen som helhet er ikke dermed feil. Selv om vårt samfunn legger skremmende stor vekt på kjønn, betyr ikke det at kjønn er den viktigste egenskapen ved en menneskekropp! Ved å nekte å omtale kroppen min som feil, ønsker jeg å avvise samfunnets ekstreme fokus på kjønn og forsone meg med den kroppen jeg har opparbeida meg.
Tarald Stein 
Jeg tenker ikke at jeg har feil kropp, bare at den jeg har ble levert med betydelige produksjonsfeil.
Jeg trodde forøvrig aldri at jeg skulle være fornøyd med hårete skuldre. Enn det. 🙂
Jeg er enig med deg, som vanlig 🙂
Så mye du setter ord på, og samtidig røper en solid skriveførhet :)Tenker ikke på det der med riktig eller feil kropp., jeg heller. Min kropp fungerer. Jeg kan gå, høre, se, snakke og løpe ganske fort dersom farer truer. Det er alltid noe en i hvertfall i perioder er misfornøyd med.
Jeg synes dessuten jeg er passe slank og passe høy, og alt det der. Jo, alt fungerer. Det er bare det med de kjønnede delene som godt kunne vært annerledes fra starten.
Her er vi enige!
Ja, jag gillar inte heller uttrycket «att vara född i fel kropp». Man mår inte bra av att hata sin kropp.
Jag ser det som att jag har rätt kropp – men den är i fel tillstånd. Ungefär som när man är sjuk. Jag har inte fel näsa bara för att jag snorar och nyser, och jag har inte fel hals bara för att jag hostar. Jag hatar att vara sjuk, men min sjuka kropp hatar jag inte. Det är ju synd om den! Den skulle vara mycket gladare om den inte var sjuk.
Om min kropp mår bra, mår jag bra. Om min kropp mår dåligt, mår jag dåligt.
Om jag mår bra, mår kroppen bra. Om jag mår dåligt, mår kroppen dåligt.
Därför finns det egentligen ingen motsättning mellan att vara transsexuell och att vilja att kroppen ska må bra. Om min kropp hade haft rätt kön från början, hade jag mått bättre, och då hade kroppen också mått bättre.
Tilbaketråkk: Svette « Bestmedbart
Jeg er enig med deg. Transkjønnede har ikke mer feil kropp enn folk født med noe annerledes. Uansett om en mangler en tå eller har annerledes organer og lemmer, så er en ikke født i noe feil kropp. En er født i riktig kropp, men ting gikk annerledes enn det egentlig skulle.