Jeg får av og til henvendelser som er direkte hjerteskjærende. Her på bloggen har jeg klaga en del over å bli nekta behandling på Rikshospitalet og hvordan de oppførte seg mot meg. Det er ingenting i forhold til mange av historiene jeg får høre, men de fleste har ikke ressurser til å klage i offentligheten. De fleste har nok med å overleve fra dag til dag. Her vil jeg dele en sammenfatning av de problemene jeg får høre om, med forbehold om at historier alltid har flere sider. De sidene jeg blir presentert er likevel de som vanligvis blir fortiet.For noen år sia fikk jeg telefon fra ei fortvila transdame som opplevde at barnevernet henta barna fordi hun hadde fått en alvorlig psykiatrisk diagnose på Rikshospitalets GID-klinikk. En diagnose som seinere blei tilbakevist av flere fagfolk uten at barnevernet brydde seg. Hun fikk også høre av dem at hennes kjønnsidentitet var skadelig for barna.
Ei anna transdame blei også nekta behandling på Rikshospitalet. Etter noen år fikk hun testikkelkreft. Hvis hun hadde fått behandling, ville hun ikke hatt testikler å få kreft i.
Mens jeg jobba i LLH fikk jeg besøk av ei fortvila jente som hadde fått beskjed om at ADHD var uforenelig med kjønnsbekreftende behandling. Derfor turde hun ikke å gå til utredning for ADHD. På møtet med meg klarte hun ikke å sitte i ro. Hun gråt. Arrene oppover armene hennes fortalte egentlig det meste.
Jeg har fått høre om mennesker som allerede sliter på grunn av alvorlige fysiske eller psykiske plager og får disse kasta i fjeset som begrunnelse for avvisning, uten medisinsk begrunnelse.
Ei transdame hadde fått inntrykk av at man måtte være etnisk norsk for å passere Rikshospitalets nåløye. Ei anna sulter seg i håp om å redusere muskler og beinmasse, men helsevesenet tar ikke anoreksien/bulimien hennes på alvor fordi hun tilsynelatende er mann. Ei i Trondheim tok bokstavelig talt kniven i egne hender og skar av seg testiklene hjemme etter å ha fått avslag fra Rikshospitalet. Jeg har hørt om det første tilfellet der ei transdame tyr til prostitusjon for å få råd til privat kirurgi i utlandet.
Dette er bare toppen av isfjellet. Jeg tror ikke at alle transfolk som sliter kontakter meg. Det slår meg at alle de mest ekstreme historiene handler om transdamer (mtf). Jeg vet at det ikke skyldes at alle transmenn behandles skikkelig. Det hadde vært interessant å få vite hvorfor transmenn (tilsynelatende) er mindre ekstreme.
Det gjør vondt å høre sånne historier. Og det er viktig for at jeg skal huske hva som er mitt folk, hvor jeg kommer fra. Jeg synes det er riktig å dele dem sånn, i anonymisert form her, for å balansere min egen historie og bildet av transfolk som når ut i offentligheten.
At transfolk blir nekta behandling tærer livet langsomt bort. Heldigvis jobber nå flere gode krefter for å bedre behandlingstilbudet, deriblant LLH og Esben Esther Pirelli Benestad.
Tarald Stein 