I går blei jeg minna om ei kortnovelle jeg skreiv mens jeg gikk på Forfatterskolen – Heimly folkehøgskole på Finnsnes 96/97. Novella har den fengende tittelen «Den sosialrealistiske kjærlighetshistoria – en tragedie og noen akter» og kom på trykk i skolens antologi Minuskler.
Den sosialrealistiske kjærlighetshistoria
– en tragedie og noen akter
Hun våkner av at han dusjer. Så får hun frokost på senga. Han sier at han elsker henne. Så elsker de.
Den dagen går hun ikke på universitetet, men blir hjemme med ham. Hun vil ha det slik resten av livet. Han har flammer i øynene når han sier han elsker henne og fingertuppene hans gjør henne til damp.
Om kvelden går de ut og drikker øl. Hun blir litt pussa. Han blir flytende i blikket og vil ha mer. Hun gråter så han ser det. Han blir lei seg og sier at han angrer på at han er som han er. Hun sier det er derfor, men også på tross av det, at hun elsker ham.
Om natta elsker de uten hud. Om morgenen er han borte.
Hun går på universitetet, men kan bare tenke på ham. Derfor går hun hjem, men han er ikke der. Hun går på alle stedene hans. Noen ser på henne som om de vil si “stakkars deg”. Hun spør om de har sett ham, vet at de vet hvor han er. De sier de tør ikke si det. Hun får nåler i hodet, går hjem for å ta en tablett, for å slippe å tenke. Medisinskapet er tomt. Hun banner, går og legger seg, drømmer blod og død og politi.
Hun eksploderer ut av søvnen. Han står i stua og banner mens han kaster ting rundt seg. Det har han ikke gjort før. Øynene hans er svarte med noe hun ikke har sett der før, et myrhull som har slukt alt hun trodde hun kjente. Han roer seg da han ser henne. Han gråter og elsker henne høyere enn alt.
Den natta ligger de i senga med ryggene mot hverandre. Han lukter ikke av henne og ikke bare av seg selv heller. Han lukter av en annen. Hun sovner ikke og går ikke på universitetet. Istedet blir hun hjemme, får tak i en sovetablett og drømmer at hun knuses mot bunnen av ei sjakt. Han er der hele tida, foran TV-skjermen. Da hun våkner utpå ettermiddagen går han uten å si hvor han skal.
Hun teller timer, minutter, men kommer utav det. Hun driver i gatene, håper å se ham. Til slutt går hun til en lege og får noe beroligende. Hun blir så rolig at hun klarer å innbille seg at hun ikke elsker ham.
Da pillene tar slutt, kommer han og spyr på dømiatta. Han består av tynne teltstenger og gul papirhud. Hun klarer ikke snakke til ham. Han er utslitt og sover i tre dager. I tre dager sitter hun og ser på ham, borer fingrene ned i det lyse, myke håret hans.
Den fjerde dagen våkner han og er sulten. Hun har glemt å kjøpe mat. Han er liten, klamrer seg til henne og grine. Hun orker ikke mer, men holder så hardt rundt ham at hun er redd han skal gå i knas.
Hun går og handler og skaffer nye sovepiller. Han spiser og spiser. Så får han to tabletter og går og legger seg. Hun går ut på byen, drikker mer enn hun noengang har gjort.
Etterpå blir hun med en legestudent hjem. Han har et velordnet hjem der ingen spyr på dørmatta eller tømmer medisinskapet. Hun elsker ham ikke.
Utpå morgenen kommer hun hjem. Han sover fremdeles. Hun legger seg inntil ham. Han åpner øynene. Hun trekker seg bort. Han ser på henne med lysebrune øyne og kysser henne. De elsker med sorgen mellom seg.
Hun går på lesesalen for å ta igjen alt hun ikke har fått gjort. Da hun kommer hjem har han gått. I senga har han skrevet med sprittusj at han elsker henne for høyt til at han kan overleve og at han drar. Tingene hans er borte.
Hun har utdødd skog i øynene. Om nettene går hun fram og tilbake i gatene hans. Om dagene vasker hun lakenet.
Jeg har forandra meg en del sia jeg var 18, men noen ting forandrer seg kanskje aldri. Jeg er fortsatt en bohem som bor i et luftslott. Fortsatt skriver jeg om ting jeg er fornuftig nok til ikke å gjøre IRL.
Tarald Stein 