Mine sosiale medier

Posted: lørdag 12 mars, 2011 by Tarald in Blogging, Politikk
Tags: , , , , , , , , , , ,

Jeg leste dette kåseriet om twitter og det fikk meg til å tenke litt. I begynnelsen var twitter del av en strategi, mens jeg nå bruker det mer somsosial arena.Jeg registrerte meg på twitter i 2009 etter press fra min daværende arbeidsgiver, LLH – landsforeningen for lesbiske, homofile, bifile og transpersoner. Tanken var at jeg skulle følge politikere og internasjonale transaktivister for å få vite hva som rørte seg. I tillegg skulle jeg tvitre om LLHs nye kjønnsmangfoldsprosjekt og transfolks rettigheter.

Jobben min var bare et tre måneders engasjement. Men jeg slutta ikke å bruke twitter selv om jeg slutta i jobben. Først og fremst slutta jeg ikke å interessere meg for transspørsmål selv om jeg ikke lenger fikk betalt for det. I tillegg hadde jeg begynt å følge noen interessante og morsomme mennesker som jeg ikke uten videre ville miste kontakt med.

Jeg tenkte jo også på at jeg er forfatter. Navnet mitt er en slags merkevare, så jo mer aktiv jeg er sosialt, dess bedre kjent blir merkevaren. Og jeg hadde allerede blogga i mange år. Twitter er en fin måte å gjøre folk oppmerksomme på nye blogginnlegg.

Så langt skulle man altså tro at mitt liv på twitter er voldsomt konstruktivt og fornuftig. Det er det ikke. I alle fall ikke hele tida. #ffnor er stort sett noe jeg ikke ser poenget i. Det er gjennom hva som retweetes at jeg finner nye folk å følge.

På den måten har jeg bygd opp ei liste av dem jeg følger som består av forfattere, samfunnsengasjerte og ganske enkelt morsomme mennesker. Stadig oftere tar jeg meg selv i å følge folk fordi de tvitrer morsomme ting og ikke fordi de tvitrer faglig relevante ting eller kan settes inn i en strategiplan.

Det beste med twitter er at det ikke er så strenge sosiale koder der som ellers. På facebook må folk godkjenne at du legger dem til, og tar det lett personlig hvis man ekskluderer dem. Mange bruker facebook til å vise hvor flinke de selv eller barna er. Det blir fort litt slitsomt.

Noen har sagt noe sånt som at på facebook er man venner med folk man helst ikke vil kjenne, mens på twitter følger man folk man skulle ønske at man kjente. Det er selvsagt en overdrivelse, men det er en del sant i det. Og jeg tror årsaken nettopp er rekkefølgen av personlig og upersonlig. Facebook skal være personlig først og fremst. Noe som paradoksalt nok gjør stedet upersonlig. Twitter er derimot upersonlig i bunnen, noe som like paradoksalt nok gjør det mer personlig. Jeg opplever twitter som ærligere og morsommere.

Mine sosiale medier i tall

Jeg har 742 «venner» på facebook (hvorav en god del utenlandske transaktivister som jeg aldri har møtt). Forfatterskapet mitt har egen side der, som 342 personer liker.

Jeg har publisert 2596 tweets, følger 338 personer og blir fulgt av 386.

Denne bloggen har hatt 72 598 treff siden den blei flytta hit i 2008. Dette blir det 599. innlegget. 754 kommentarer er mottatt. Jeg er svært fornøyd med at mange havner her etter å ha søkt etter meg, bøkene mine eller annet relevant. De fleste kommer hit via linker på facebook og twitter, eller via mitt eget domene taraldstein.no

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s