En av psykologene jeg har gått til formulerte seg omtrent sånn. Det han mente var noe sånt som at mentale lidelser er ekstreme eller unormale reaksjoner på vanlige situasjoner. Et eksempel på dette er den voldsomme frykten som personer med fobier føler for ganske ufarlige ting som edderkopper.
De samme reaksjonene vil i ekstreme eller unormale situasjoner være normale. Henger du etter den ene armen fra et tau over Grand Canyon er det normalt å få hjertebank, bli svett og tro at livet er slutt.Siden har jeg brukt det som en rettesnor i forhold til hva som er mentale lidelser og hva som ikke er det. Å ha en kropp som motsier hvem du er, må karakteriseres som en unormal situasjon i denne sammenhengen. De få gangene jeg har hyperventilert og vist andre tegn på panikkangst faller i denne kategorien. Når mange stiller seg tvilende til din eksistens er det ikke unormalt å bli en smule paranoid.
Det psykologen ikke sa noe om den gangen (det var ikke et tema), er hvordan vedvarende psykisk stress fra unormale situasjoner kan prege ens personlighet og føre til psykiske lidelser. En konstant, dyptgripende usikkerhet om framtida som den jeg opplevde de to årene jeg gikk på Rikshospitalet og venta på diagnose, er en sånn.
Kroppene og hjernene våre er ikke laga for den typen påkjenninger og sjansen er stor for at det ødelegger balansen. Jeg vet ikke om den noen gang kan gjenopprettes.
Tarald Stein 
Det er jo forska ein del på kva det gjer med kropp og hjerne å stå i kronisk stressberedskap.