Identitet: Avviker

Posted: søndag 27 februar, 2011 by Tarald in frigjøring, homsesaker, Min fortelling, Politisk Ukorrekt, Psykiatri
Tags: , , , , , ,

Jeg har aldri forstått normaliteten eller drømmen om å være vanlig. Innimellom har jeg forsøkt å forstå ved å late som jeg er normal, men det er anstrengende og nytteløst.

Å identifisere seg som avviker er en lettelse. Man unngår en rekke krav og forventninger ved å være avviker. Jeg er ikke særlig begeistra for krav og forventninger, så dette passer meg bra.

Jeg er sikker på at man kunne fylle en fotballbane av folk som gladelig vil kalle meg avviker, på opptil flere ulike områder. De fleste anser avviker som et negativt ord, så jeg har påtatt meg å ta det tilbake fra de uvitende massene.

For meg innebærer det å være avviker en enorm frihet. Jeg kan være meg selv, trenger ikke skjule noe og bidrar i tillegg til å synliggjøre mangfold. Det overrasker meg alltid når noen blir såra over å bli kalt avviker eller unormal. Se på de normale; er virkelig det noe å hige etter? Hvis noen kaller deg unormal eller avviker skal du ta det som et kompliment.

Avviker er rett og slett kulturelitisme for viderekomne. Samtidig skal vi alle være takknemlig for alle som setter normaliteten høyt og lever såkalt vanlige liv (hvis de finnes). Uten dem hadde ikke samfunnet gått rundt.

Kommentarer
  1. Børge sier:

    Jeg tenker som så at ingen er som alle andre. Alle er sitt eget menneske og alle er en avviker, enten det synes godt eller ikke. Og finnes det noen normale der ute, er det så få av dem at det nærmest er for et avvik å regne.

    • Tarald sier:

      Takk for kommentar! Jeg er tilbøyelig til å være enig. Jeg har så langt i livet aldri møtt noen jeg vil karakterisere som 100% normale, og det er ikke fordi jeg har levd i noen rosa boble. Derimot har jeg møtt en god del mennesker som synes det er viktig å framstå og oppføre seg som om de var normale. Kanskje kommer jeg aldri til å forstå at noen kan ha normalitet som sin sterkeste drivkraft i livet. Nå prøver jeg hardt å ikke synes synd på dem i stedet for å prøve å forstå.
      For ei stund sia etterlyste jeg et normalt menneske som ville la seg intervjue om normalitet her på bloggen. Etterlysninga gikk bare ut til mine facebook-venner, og ingen normale meldte seg. Jeg er nysgjerrig på hvordan slike mennesker fungerer. Kanskje burde jeg heller fokusere på deler av normalitet hver for seg. Hm.

      • Raymond Olsen sier:

        Jeg opplever at dette «normal» er en søkt konstruksjon, og jeg har snakket med noen kollegaer og venner hvor ingen av dem vil karakterisere seg selv som særlig normal.
        Skulle gjerne likt å møte disse som «har normalitet som sin sterkeste drivkraft i livet».

        Noe annet er avvikeres behov for å rettferdiggjøre at de ikke ønsker å følge normer og regler i samfunnet, de reglene som de menneskene som karakteriseres som «normale» har akseptert. De samme reglene og normene som holder samfunnet sammen, og som gjør det lettere å leve ut sin særegenhet og ulikhet. Det å gå på jobb 37,5 timer i uka gjør «oss» i stand til å freake ut i helger og ferier. Det er kanskje umulig å leve på en evig bølge av rockenroll, selv om man kanskje drømmer om det når hverdagen blir for lang.

        Det er i nærheten av latskap å klistre på seg en avvikermerkelapp for å frita seg selv ansvar for det man sier og gjør som går på tvers av det man oppfatter som normalt.
        Og denne kampen mot/jakten på det normale virker bare påtatt, jeg har til dags dato aldri opplevd noe krav om å være normal eller vanlig. Jeg har derimot funnet ut at det i lengden er mest praktisk å følge visse standardnormer, jeg har ikke energi til å stå på absolutt alle barikader og fighte hele tiden. Dermed får jeg faktisk energi til å ta de kampene som faktisk betyr noe:

        Og her er noen utsagn som beskriver den jevne nordmann, og som setter dette «normale» litt i perspektiv:
        Hjelpepleier i 40 prosent stilling, 60 prosent ufør vinner 15 mill i lotto: Skal fortsatt leve som før, kanskje unne meg en konjakk til kvelds.
        Far rygger på fire år gammel sønn: Livet må gå videre, men skammen og sorgen vil alltid være der.
        36 år gammel kvinne etter tre uker på loffen: Det ska bli godt å komme tilbake til hverdagen.
        Homofil mann, 40: Jeg prøver å ha et normalt liv.
        Bestemor 65 år: Jeg har lært barna mine vanlig folkeskikk.
        Foreldre til dødfødt barn: Det skjedde, vi kunne ikke noe for det. Vi prøver å kom tilbake til dagliglivets rutiner.
        Leukemipasient: Skulle ønske dette var over snart, og livet var normalt.

        Velg det livet du vil, og det beste livet får du hvis du også lar andre benytte seg av den friheten.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s