Det som gjør vondt

Posted: lørdag 26 februar, 2011 by Tarald in Avreagering, Depresjon, Frikar
Tags: , , , , , ,

Det går stadig lengre tid mellom hver gang jeg tenker på ham. Jeg forsøker å glemme, og som oftest lykkes jeg. Nå går det omtrent en måned mellom hver gang jeg tenker på ham – han som jeg ville bli gammel sammen med. Snart er jeg klar for å gjøre alle de samme feila på nytt.

Det gjør nok alltid vondt å bli dumpa. Jeg påstår ikke at jeg har det verre enn andre. Selv om jeg begynner å lure når folk forteller meg at det tar like lang tid å komme over et forhold som forholdet varte. I såfall nærmer jeg meg ett år på overtid. Jeg har forsøkt å regne ut halveringstida på kjærligheten min uten å få det til. Matte er ikke min greie, og jeg håper på uforutsette hendelser som kan akselerere prosessen.

Kanskje er det mest såra stolthet igjen nå. Hvis han hadde dumpa meg til fordel for en annen mann, en velutstyrt, veltrimma utgave av mr. Perfect, hadde jeg takla det bedre. Å høre at han hadde det bedre uten meg, at det å være sammen med meg var verre enn å være alene… Jeg er vel egentlig heldig som ikke får høre sånt så ofte.

Jeg visste at han var annerledes enn meg, det var del av det jeg likte  ved ham. Men annerledes hadde jeg ikke forestilt meg at han var. Jeg trodde på det han sa, stolte på det han gjorde.

Jeg forsøkte å bli sint, men klarte det ikke. Tross alt tror jeg ikke at han mente å være slem. Og jeg hoppa uti med begge beina mens han så på, før han snudde seg og gikk. Jeg var naiv, men vet jeg ville gjort det samme om igjen.

Å innse at han ikke elska meg var relativt lett. Det tok bare et par måneder. Å innse at han overhodet ikke brydde seg det aller minste om meg… Det tok lengre tid. Jeg har klart det nå tror jeg. I det siste har jeg til og med klart å lytte til musikk nesten uten å tenker på ham.

Da han gjorde det slutt forsvant fargene fra livet mitt, musikk gjorde vondt. Jeg forsøkte å ikke tenke. Så gikk jeg på en smell. Alt var svart. Ingenting av dette var hans feil. Jeg lot ham få for stor plass i meg. Jeg valgte å følge rådet hans om å senke forsvarsverkene.

Dikta jeg skrev til ham utgjør den tredje delen av Frikar. Et typisk eksempel på faren ved å knytte diktning for tett opp til livet. Jeg orker fortsatt ikke lese høyt fra den delen av boka. Samtidig hører de til der, og jeg er glad for å ha skrevet dem. Prøver å tenke at det i alle fall kom noe godt utav det.

Jeg har forsøkt å være sint. Jeg har prøvd å glemme, slette ham fra minnet. Nå er tida kommet for å drive ham ut av kroppen med ord og handling.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s