Gode grunner til å være singel

Valentinsdag er noe dritt. Den har som eneste mål at butikkene skal tjene penger på at folk føler seg pressa til å være romantiske. Jeg har som vanlig ikke noe særlig penger å bruke på tull og tøys, så da er det jo bra at jeg ikke har kjæreste heller.

Jeg er dessuten ikke særlig romantisk. Det har hendt at jeg har følt for å late som eller anstrengt meg for å bli mer romantisk, men det funker sjelden. Ærlighet og kjærlighet varer lengre enn romantikk, mener jeg.

Av og til, gjerne i fylla, får jeg anfall av desperasjon, men de går heldigvis fort over. Sånn som på nachspielet på lørdags morgen. Noen nevnte en homofil kompis og jeg ba dem sende ham til meg. Men da venninna forklarte at han var romantisk og ville ha noen å komme hjem til, steila jeg selvsagt.

Problemet med kjærester er at en del vil bo sammen. Det er selvsagt økonomisk praktisk, men jeg har lova meg selv å aldri gjøre den tabben igjen. Hvis jeg fikk meg kjæreste, veit jeg at jeg ville følt meg frista til å flytte sammen, så det er like greit med null kjæreste.

Et annet problem er at de aller fleste er monogame. De vil ha bare en kjæreste som ikke har sex med andre enn dem. Og dette vil de gjerne at skal vare resten av livet. Sorry, men jeg tror ikke det kan fungere. Ikke fordi jeg absolutt vil pule rundt. Det gjør jeg visst ikke uansett. Men jeg er ikke sjalu av meg og deler gjerne en kjæreste med flere. Jeg tror det er en egenskap som kan få et forhold til å vare.

Jeg har vanskelig for å få folk til å forstå dette, men jeg er faktisk en overfladisk fyr. Jeg er altfor kresen på hvem jeg drar med meg hjem, og enda mer kresen på hvem jeg forelsker meg i.  Og såpass realistisk anlagt at jeg i de fleste tilfeller veit at jeg ikke har sjangs.

I likhet med Magnhild føler jeg ikke for å feire fruktbarheten, heller tvert imot. Jeg trives også i mitt eget selskap, liker alt jeg lager til middag og gidder ikke anstrenge meg så veldig.