Atter en gang engasjeres offentligheten mot mobbing. Det er så fint med saker som alle kan være enige om, som at mobbing må utryddes. Og som vanlig fylles jeg av ambivalente følelser.

Realitysjekk

Altså. Hvor sannsynlig er det at et slikt prosjekt vil lykkes? Svært lite sannsynlig. Jeg tror mobbing er noe som alltid kommer til å finnes, men hvis det iverksettes konkrete tiltak for å begrense mobbing er det selvsagt bra. Dessverre handler det mest om fine ord. Jeg mistenker en del for å bruke mobbesaken for å framstå som mer sympatiske. Men ærlig talt; når hørte du sist noen si at de er for mobbing? Selv mange av mobberne vil være enige i at mobbing er en uting. Jeg blir alltid skeptisk når «alle» er enige om noe. Ofte med god grunn.

Hva er mobbing?

Arbeistilsynet definerer mobbing slik:

Det er mobbing når en person gjentatte ganger og over tid utsettes for negative handlinger. Dette kan dreie seg om trakassering, plaging, utfrysing, sårende erting o.l. Det er typisk for situasjonen at offeret ikke er i stand til å forsvare seg.

Da jeg gikk på ungdomsskolen var ikke utfrysing en del av mobbedefinisjonen, derfor definerte heller ikke jeg det som mobbing den gangen. Hvis jeg hadde blitt banka opp ville det vært tydeligere og lettere å si i fra. Faktisk ville jeg foretrukket slike mobbemetoder. Men å klage til læreren over at de andre i klassen snudde ryggen til meg i friminuttene, ikke svarte når jeg spurte om ting, delte tyggis med alle unntatt meg – det var jo bare småting. Men i løpet av noen år gjorde det noe med meg og preger sannsynligvis personligheten min den dag i dag.

Selvinnsikt

Her om dagen snakka jeg med en annen overlever som følte seg krenka når de tidligere mobberne ville legge henne til som venn på facebook. Som om ingenting var skjedd. Hun hadde snakka med noen av mobberne noen år etterpå, og de hadde benekta at hun hadde blitt mobba. Og nettopp det er grunnen til at jeg ikke vil ha noe å gjøre med noen fra ungdomsskolen. De benekta at det de gjorde var mobbing den gangen, og jeg har ingen tro på at det vil være annerledes i dag.

Dette oppleves som et overgrep og gjør den overlevende utrygg. Virkelighetsoppfatningen betviles og det er lett å begynne å lure på om man er skikkelig gal og innbiller seg ting som ikke har noen rot i virkeligheten. Etter å ha gått hos psykolog og psykiatere i åresvis, er jeg nå helt sikker på at jeg har det som kan kalles en ganske normal virkelighetsoppfatning. Jeg innbiller meg sjelden ting. Faktisk har jeg måttet jobbe en god del for å kunne stole på min egen magefølelse (f.eks. i forbindelse med kjønnsidentitet). Generelt tror jeg bare på ting jeg kan lese meg til. Jeg har beskjært mine sosiale antenner ned til beinet for å kunne overleve.

Jeg tror mye mobbing skyldes mangel på selvinnsikt hos mobbere. De skjønner ikke at det de driver med er mobbing. Mobbere har også selvoppholdelsesdrift. Det å innrømme at man er en mobber kan ødelegge selvbildet ditt. Ingen vil være en mobber, og mange går langt for å definere seg ut av det. Hvis vi skal komme mobbing til livs, må vi utfordre folk til å skaffe seg selvinnsikt.

Mobbing innebærer negative handlinger over lengre tid og av en gruppe mennesker. Men det er slett ikke sikkert at individene i gruppen opplever at de tilhører denne gruppen. Her er det offerets opplevelse som må tas på alvor. Mobberne er ofte ikke i stand til å se sine enkelthandlinger som en del av et mønster, men det er den som blir mobbet.

Mangfold og åpenhet

Vi må også kjempe for et samfunn med større åpenhet for mangfold. I går blogga Immanuel om en seksåring som ble mobba, der det gikk så langt at han blei angrepet med kniv. Skolen bagatelliserte det hele.

Fra mobbesaker som LLH har fått kjenneskap til, er det ganske vanlig at skolene bagatelliserer mobbing mot elever som bryter kjønnsnormene. Ofrene får beskjed om at de må forandre klesstil og oppførsel for å ikke tiltrekke seg mobbernes oppmerksomhet. Mobbing handler ofte om å opprettholde samfunnets tokjønnssystem og de normene som følger med. Mobbing er rett og slett et redskap for å opprettholde det bestående. Hvordan skal samfunnet ellers sørge for at folk ikke bryter kjønnsnormene, hvis man ikke kan sette i verk negative sosiale sanksjoner?

Så når statsministeren engasjerer seg mot mobbing uten å ta standpunkt for større åpenhet i samme slengen, og i ytterste konsekvens er den som står ansvarlig for statlig diskriminering av transpersoner, gir det meg en emmen smak i munnen.

Da har jeg faktisk mer sympati med Siv Jensens uttalelser om at man i Norge må be om lov fra det offentlige for å få behandling ved et privat sykehus. Sånn fungerer det jo faktisk for transfolk. Men ingen er vant til at vi gjøres til norm og representanter for den norske befolkning. Jeg synes det er søtt at Jensen åpenbart har fått med seg poenget og engasjerer seg så sterkt for en gruppe som oss. Sjelden kost. Stå på!

Kommentarer
  1. […] har skrevet litt generelt om mobbing, skyldfølelse, distriktspolitikk, og kulturkrasj innad i Norge relatert til dette. Poenget med […]

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s