Litteratur for barn

Denne uka har det vært barnebokkonferanse i Stavanger, «Maktens pluttifikasjon», og NRKs Anne Cathrine Straume blogger om den under overskrifta «Hva vil vi med barnelitteraturen?». Anbefales! Jeg skulle gjerne vært på konferansen selv.

Jeg har lest en av de omtalte bøkene, Det første barnet på månen, for min datter som da var fem år. Hun fant den på biblioteket og likte den. Jeg tror kanskje hun var for liten til å skjønne hvor skremmende den kunne være. Generelt blir hun mer skremt av bøker som omhandler en kjent virkelighet med skremmende, realistiske elementer. Kanskje var ikke denne boka realistisk nok til at hun lot seg skremme?

Nå er neppe dattera mi representativ for litteratur-konsumenter på hennes alder. Hun har flere ganger overraska meg ved å like bøker som beskyldes for å være problematiske eller for vanskelige for barn. Det FrP-politiker Inge Håvard Aarskog kalte søppel. Mange ganger har hun for eksempel fått meg til å lese barnebøker om døden. Og selv velger jeg ofte bøker som utgangspunkt for samtaler om viktige tema.

Straume stiller et viktig spørsmål: Vil vi sementere, eller vil vi provosere? Jeg mener at altfor mange barnebøker forsterker samfunnets normer i forhold til kjønn. For et par år siden sendte jeg inn mitt barnebokmanus om Pappa Pernille til flere forlag. Felles for tilbakemeldingene var at den seks år gamle hovedpersonen som prøver å ta ansvar for sin far, var problematisk og måtte balanseres tydelig med en bekreftelse på at faren kunne ta ansvar for seg selv. Det var ikke mitt mål å sette fokus på barn som tar/får for mye ansvar, så jeg var enig i at boka må omarbeides hvis den skal utgis.

Er det mindre problematisk med en seksåring som sendes til månen av sin mor? Jeg synes ikke det. Jeg mener at litteratur for barn skal ta dem og deres virkelighetsoppfatning på alvor. Å føle ansvar for dem man er glad i er naturlig. Jeg mener også at bøker for barn godt kan være utgangspunkt for samtaler mellom barn og foreldre om viktige ting. Vi må tåle at bøker for barn er åpne for ulike tolkninger. Det er ikke litteraturens oppgave å ta tydelig stilling til etiske problemer. Det må det være mulig å stole på at foreldre og lærere kan gjøre.

Det finnes en oppfatning om at barnebøker skal ha barn som hovedpersoner, og at de må være aktive i handlingen, gjerne helter. Da blir det vanskelig å skrive om foreldre som er annerledes, slik jeg forsøkte å gjøre, uten at barnet får for mye ansvar.

Når jeg tenker tilbake på hvilke bøker jeg likte, dukker Fru Pigalopp opp. Jeg har ikke lest noen av bøkene etter at jeg blei voksen, men mener å huske at hun var en kjerringa-mot-stømmen-karakter og sånn passe gal. Jeg var vel heller ikke representativ, ettersom jeg foretrakk sosial-realistiske barnebøker og aldri fikk sansen for fantasy. Det finnes flere barnebøker som handler om voksne, og som barn liker. Denne jula oppdaga jeg forresten en del mødre med det jeg tolker som psykiske problemer, både hos Anne-Cath. Vestly og Astrid Lindgren (mora til Marikken).

En vakker dag skal jeg skrive ei barnebok som blir utgitt. Jeg tar ikke mål av meg å skrive en bestselger, for det er det konvensjonelle barnebøker som gjør. I mellomtida anbefaler jeg alle bøkene fra Sagolikt Bokförlag, selv om de er på svensk. Norske barnebøker er skremmende kjønnsstereotype.