Lykkepiller

Det heter selvsagt anti-depressiva. Jeg har ikke hørt om noen som har blitt lykkeligere av dem, men mange som blei mindre deprimerte. En del mener at alle piller er skumle, unaturlige greier som hindrer at folk tar ansvar for sitt eget liv. For min del har det virka motsatt.Det som virker på meg, virker veldig godt, med minimale bivirkninger. Jeg har gått på anti-depressiva i lange perioder siden 2005.

Først prøvde jeg Cipralex. Jeg har forstått at dette ofte er legenes førstevalg. På meg virka det ikke. Ingen bivirkninger, ingen virkning. Etter noen måneder slutta jeg med dem.

Så fikk jeg det som viste seg å være pilla i mitt liv; Effexor. Plutselig følte jeg ikke lenger behov for å sove 24 timer i døgnet. Jeg våkna uthvilt etter 7-8-timers søvn. Det skjedde ganske umiddelbart og opplevdes som et mirakel. Langsomt fikk jeg tilbake tiltakslyst og livslyst. Jeg fikk igjen tro på at jeg kunne få livet mitt på beina, at jeg ikke bare var dødvekt. Jeg gikk til psykolog for samtaleterapi og ble fulgt godt opp av fastlegen.

Over de neste åra merka jeg at Effexor ikke lenger funka som det hadde gjort i begynnelsen. Langsomt ble jeg trøttere på dagen, men fikk også problemer med å sovne om kvelden. Det endte med at jeg slutta med dem våren 2010. Til da hadde jeg gått på den laveste dosen (75mg).

Høsten 2010, etter å ha gått på en skikkelig smell, fikk jeg til slutt snakke med en psykiater. Hun ga meg en høyere dose Effexor og plussa på med Remeron så jeg skulle få sove. Remeron er også et anti-depressiva, men der Efexor virker oppkvikkende, blir du søvnig av Remeron. Denne kombinasjonen har gjort meg i stand til å skrive en hel ungdomsroman og igjen føle at jeg har mål og mening.

Remeron er det første anteidepressiva jeg har fått plagsomme bivirkninger av. Jeg har gått opp i vekt og har slitsomme drømmer. Ofte våkner jeg klissvåt av kaldsvette og fryser, mens jeg prøver å få igjen pusten etter alt jeg har «opplevd». Drømmene handler ofte om ubehagelige sosiale situasjoner og er svært troverdige. Innimellom har de sci-fi-preg, selv om jeg aldri har vært noen tilhenger av sjangeren. Jeg tror disse drømmene kan sammenlignes med bad-trips på hallusinogener (uten at jeg har forsøkt sistnevnte). Stressnivået er ekstremt høyt. Omtrent som på en vanlig arbeidsplass. Det tar en del timer før jeg føler meg i stand til å møte andre mennesker etter en sånn drøm.

Drømmene gjentar seg eller fortsetter ofte flere netter på rad. En av de rareste drømmene hadde jeg helt i begynnelsen: Jeg hadde vært hemmelig agent i etterretningstjenesten, men hadde blitt skada og var nå redusert til menneskelig datalagring. Man hadde utvikla en metode for å holde folk i live samtidig som hjernen kunne lagre enorme mengder data. All egenvilje skulle være satt ut av spill. Dette hadde åpenbart ikke fungert 100% på meg, siden jeg fortsatt hadde en følelse av hvem jeg var. Denne settinga gjentok seg i flere drømmer. Handlinga gikk ut på at jeg måtte hindre noe i å skje uten å kunne bruke annet enn hjernen min. Det handla om infiltrasjon fra en fremmed makt, dobbeltspionasje og raketter på vei mot datalagringssenteret der jeg var plassert.

Selv om sånne drømmer er veldig ubehagelige, bidro de til at jeg fikk tilbake troen på min egen kreativitet. Hvis hjernen min kunne dikte opp sånt når jeg sov; hva kunne jeg ikke finne på å skrive i våken tilstand? Uante muligheter. Jeg oppfatta drømmene som uttrykk for en ubrukt kreativitet. De utprega sosiale marerittene handler ofte om situasjoner jeg sannsynligvis aldri ville satt meg selv i. På noen områder er jeg en feiging. Å kunne oppleve dem i drømme er slitsomt, men ufarlig. Jeg tror at for å kunne fortsette å skrive god litteratur gjennom hele livet, må man hele tida lære mer om seg selv, utvikle seg og aldri gro fast. Så selv om disse bivirkningene er plagsomme, mener jeg at de er verdt det.

På et tidspunkt var jeg redd for at tablettene skulle kvele kreativiteten min og hindre meg i å skrive. Det kan se ut til at det motsatte har skjedd. I dagliglivet betyr de at jeg kan ha en tilnærma normal døgnrytme, har overskudd til folk rundt meg og klarer enkle oppgaver som virka helt uoverkommelige for et halvt år siden.

Likevel tror jeg ikke at tabletter er løsninga på alle problemer. Jeg tror at man må løse problemene sine parallellt med evt. medisinering. Uten tablettene ga jeg opp å finne løsninger, alt virka håpløst. Med dem kan jeg kanskje lære meg å leve.