Barnevern=Foreldrekontroll?

Posted: fredag 4 februar, 2011 by Tarald in Politikk
Tags: , ,

Jeg stusser over flere ting i Sunnørspostens artikkel om at det er vanskeligere å være foreldre nå enn før. Det er uansett bra at det tas opp. Det hadde vært fint med en konstruktiv debatt om hvilke krav vi skal sette til foreldre. Resultatet av en slik debatt kan bli at barnevernet får klarere retningslinjer og ikke kan styres av enkeltpersoners personlige moral.

Bør det for eksempel være forbudt for deprimerte mennesker å ha omsorg for barn? Må mødre være kvinner, fedre være menn og alle andre ute av barns liv? Hva mener du diskvalifiserer en forelder?

De seinere åra har vi sett kampanjer som oppfordrer flere til å sende bekymringsmeldinger til barnevernet, og antall bekymringsmeldinger har økt. Er dette en god ting, så lenge vi ikke har noen felles oppfatning av hva en god forelder er? Er barnevernet blitt en instans som straffer foreldre for å være annerledes, i stedet for å fokusere på barnets beste?

Kommentarer
  1. GuroS sier:

    Når ble det et motsetningsforhold mellom å kontrollere foreldre og å tenke på barns beste?

    Når foreldre blir så deprimerte at barna deres lever i konstant frykt for å finne dem hengt på badet når de kommer hjem fra skolen, når de slutter å spise og å kjøpe mat og å vaske klær og aldri noen sinne kan gi barna sine en følelse av at de er verdifulle (ikke en gang mamma er glad nok i meg til at hun vil leve for min skyld. Ikke en gang mamma blir glad av å se meg.) ja da hadde det vært fint om barnevernet grep inn.

    Hvis kjønnsoverskridende foreldre blir så opptatte av om noen kalte dem hun eller han eller stirret på puppene eller hendene deres at de glemmer ikke orker å følge ungen i barnehagen, ikke klarer å gå i butikken, glemmer at ungen trenger søvn, ikke har mat i kjøleskapet til frokost, ja da hadde det vært greit om barnevernet grep inn.

    Hvis foreldre har sånn angst at de ikke kommer seg ut av senga om morgenen, ikke får pusset barnas tenner, ikke får sjekket om de har lekseboka med, ikke får passet på at underbuksa er rein og ikke lukter, bare kan klamre seg fast i barnet i noen som skulle vært en hadetklem som som barnet vet betyr at mamma kommer til å ligge under dyna livredd og sjelvende til barnmet kommer hjem igjen hvis ikke barnet plutselig får veldig vondt i hodet og ikke kan gå på skolen, ja da hadde det vært greit om barnevernet greip inn.

    Det gjør de jo som oftest ikke.

  2. Tarald sier:

    Jeg har inntrykk av at en del ansatte i barnevernet bruker sin maktposisjon for å kontrollere foreldre og ikke nødvendigvis for barnets beste.
    De fleste deprimerte foreldre lar det ikke gå ut over barna på den måten du beskriver.
    De fleste kjønnsoverskrdende foreldre oppfører seg ikke slik du beskriver.
    De fleste foreldre med angst gjør alt de kan for at det ikke skal gå utover barna slik du beskriver.
    Likevel gjør diagnoser at terskelen for å gripe inn blir lavere. Av og til får jeg inntrykk av at alle deprimerte foreldre bør meldes til barnevernet av sin fastlege, uansett alvorlighetsgrad, uansett om de klarer å beskytte barnet eller ikke. Jeg tror at en diagnose eller å være annerledes ikke i seg selv avgjør om en forelder er en god eller dårlig omsorgsperson. Men i det siste har jeg fått følelsen av at de fleste er ueninge med meg.

    I de eksemplene du bruker tror jeg ikke at en omsorgsovertakelse er det beste. En forelder som er suicidal fra før, vil sannsynligvis oppleve en omsorgsovertakelse som dråpen som får begeret til å flyte over. Personen trenger hjelp til å se at sykdommen går ut over barnet, behandling, og hjelp til å ta seg av barnet.
    Jeg har aldri hørt om kjønnsoverskridende foreldre som har slike problemer du beskriver i det andre eksemplet. Hvorfor kjønnsoverskridelse skulle resultere i at man glemmer at barnet trenger søvn, klarer jeg ikke helt å se.
    En forelder med så kraftig angst trenger behandling og hjelp, og jeg tror ikke omsorgsovertakelse er det rette. Heller besøkshjem og hjemmehjelp. Den eneste gangen jeg har opplevd skikkelig invalidiserende angst, var da jeg fikk brev fra barnevernet om at det var kommet bekymringsmelding om meg og min datter. (Hun var heldigvis hos sin far den helga jeg lå i fosterstilling.) Hvis jeg hadde vært plaget av angst fra før, vet jeg ærlig talt ikke hva som hadde skjedd.

    Ofte virker det ikke som om barnevernsansatte forstår at deres vurdering og eventuelt fordømmelse virker inn på foreldres psyke på en ofte uheldig måte. I de mer ekstreme tilfellene kan barnevernet for eksempel bekrefte en allerede paranoid forestilling om å være overvåket, og dermed være det som framkaller en psykose.

    Jeg tror fokuset uansett må være barnets beste. Barn vil føle omsorg og ansvar for sine foreldre, en impuls de fleste foreldre klarer å begrense ved å gjøre det klart at de kan ta ansvar for seg selv. De som ikke klarer det trenger hjelp. Å hindre barnets kontakt med forelderen tror jeg kan føre til skyldfølelse og unødvendig engstelse hos barnet.

    • Raymond Olsen sier:

      Hvorfor er hindring av kontakt med foreldrene en naturlig følge av en bekymringsmelding til barnevernet, i dine blogginnlegg?
      Ditt eget tilfelle er jo beviset på det motsatte

      • Tarald sier:

        Mitt tilfelle er ikke beviset på det motsatte. Det er heller en indikasjon på at du kan sende en totalt grunnløs bekymringsmelding full av fordomsfullt språk og bli tatt på blodig alvor. Det synes jeg er skremmende!
        Saken ble henlagt etter at jeg krevde å få svar på hva som var årsaken til at det ble opprettet sak.

        Jeg er overbevist om at hvis jeg hadde vært mindre ressurssterk, hatt et dårlig forhold til barnefaren og protestert heftig fra første møte, ville saken fått mye mer alvorlige konsekvenser for meg og barnet.

  3. GuroS sier:

    De fleste diagnostiserte lar det ikke gå utover barnet som jeg beskriver, men noen gjør det. Barnevernet griper oftest ikke inn. Kanskje fordi de er redde for å gjøre ting verre. Kanskje fordi de ikke veit hva de skal gjøre, Kanskje fordi de har en kaffekopp å drikke og så er det tross alt helg.

    Barn skal ikke være voksnes trøstedokker. Hvis voksne tar livet av seg fordi barnevernet lurer på hvorfor ungen ikke har hatt mat med seg på skolen de siste ukene, er det ingen tvil om at ungen trenger nye omsorgspersoner. Vhis de går i psykose når barnevernet lurer på hvorfor ungen aldri kommer på skolen, likeså.

    Det er vondt å få foreldrekompetansen sin trukket i tvil, å måtte bevise at man er god nok. Jeg har også opplevd det, Tarald, med like vanvittig begrunnelse som deg. Men jeg har sett de ungene som ikke kommer på skolen fordi de må holde livredd mamma i hånda, jeg har kjent de ungene som ikke får mat fordi mamma ikke orker gå på sosialkontoret, de som slutter å snakke fordi ingen hører dem, som slutter å spise fordi ingen ser dem, og jeg mener at alle bekymringsmeldinger, uansett fordomsfulllt språk og idiotiske begrunnelser, må tas på alvor. Vi må alle tåle å forsvare vår foreldrekompetanse. Unger dør når barnevernet ikke tar bekymringsmeldinger på alvor. Det er et mye større problem enn at voksne går i psykose når de gjør det.

  4. Raymond Olsen sier:

    Det ironiske er jo at du og «bekymringsmelder» til slutt kom fram til samme konklusjon.
    Jeg spør meg selv om din stolthet har stått i veien for å kunne se at melderen gjorde barnet en tjeneste, eller om du har hengt deg opp i de språklige formuleringene og tatt deg nær av det. Og/eller at du ble forbanna for at noen andre kom deg i forkjøpet.
    Som en av dine trofaste lesere husker jeg litt av innholdet i meldinga til barnevernet, og ser ikke den store motsetningen mellom den og ditt eget utsagn «Det jeg ikke sier til henne er at jeg trenger å gjøre noe annet enn å være mamma. Når ferien er ferdig er jeg sliten langt inn i sjela og må bruke tid på å finne igjen meg selv»
    Jeg savner en erkjennelse fra din side om at han eller hun som sendte bekymringsmeldinga ikke var ute etter å ta deg, men hadde en reell bekymring for både deg og barnet.
    Dess mer du angriper barnevernet, og dess mer du hevder din «uskyld» – dess mer påfallende blir det at man til syvende og sist faktisk endte opp med at du innså at du ikke hadde det som skulle til for å gi barnet det som trengs.
    Å være mamma er ikke noe man er litt eller delvis, det er en livsvarig tilstand. Du er vel den eneste jeg vet om som mener at resten av verden sine krav og forventninger er for harde, jeg vil absolutt si at en hver mamma er det på sin individuelle måte.
    Og da må det vel være lov for «andre» å synes det er spesielt at en mor er mann?
    Og som du selv sier «Det blei litt lettere da jeg innså at jeg var mann. Det åpna muligheten for å være annerledes som mor på gløtt. Likevel blei det for vanskelig» – var det ikke det som var tematikken i bekymringsmeldinga?
    Ro ned, slapp av, jeg tror ungen din har det bra, og er det ikke det alle sammen ønsker?

  5. Tarald sier:

    Jeg ville gjerne, for en gangs skyld, ha en prinsipiell debatt. Men det er åpenbart ikke mulig.
    Bekymringsmeldinga var noe jeg ikke ville oppleve en gang til, og derfor noe av grunnen til at jeg valgte å flytte. Man må kanskje tåle å få sine foredre-evner trukket i tvil. Det var ingen som fortalte meg at man burde ta abort dersom man ikke var i stand til å takle den påkjenningen. Jeg hadde blitt en bedre mor hvis jeg ikke måtte forsvare hvert minste skritt overfor alle andre. Det er ikke alle som blir foreldre etter grundig planlegging og analyse. Men vi elsker ungene vår og gjør så godt vi kan likevel.
    Dersom samtlige foreldre skal få sine foreldre-evner trukket i tvil, vil Norge få enda større mangel på fosterhjem. Dersom jeg hadde vært overbevist om at min datter ville få det bedre uten kontakt med meg, ville jeg selvsagt for lengst tatt livet av meg. Jeg skal huske på å be henne om unnskyldning for det når hun blir voksen.

  6. Tarald sier:

    Jeg må legge til at det ikke bare var av hensyn til min egen helse at jeg ikke ville oppleve bekymringsmeldinga en gang til. Først og fremst var det av hensyn til min datter. Hun trenger omsorgspersoner som føler seg trygge, og hun selv trenger å føle seg trygg. Barnevernet, slik jeg opplevde det, truet denne tryggheten.

  7. Tarald sier:

    Nå har jeg fått tenkt meg om og kommet fram til at mennesker generelt er for sårbare til å ha omsorg for barn. Vi bør snarest utvikle roboter som er i stand til å gi kjærlighet, smøre brødskiver og sette på plaster. Først da vil barn være så trygge som vi vil at de skal være.

    I mellomtiden foreslår jeg at vi sørger for å hjelpe flest mulig foreldre til å bli bedre omsorgspersoner. Dette kan oppnås hvis forutsetningen er at foreldre er mennesker og at mennesker er forskjellige. Hvis vi i tillegg går ut fra at folk i vanskelige livssituasjoner ofte har større selvinnsikt enn de som surfer gjennom livet, kommer vi sannsynligvis et stort steg nærmere. Å motarbeide fordommer vil også få en positiv innvirkning.

    Ja, det er helt uhørt. Ja, jeg er sikkert utopisk anlagt. Kanskje er jeg ikke bare uskikket som forelder, men som levende organisme. Og hva har du tenkt å gjøre med det?

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s