Jeg føler meg ofte veldig heldig. For eksempel når jeg leser på Magnhilds antiblogg om venner. Riktignok kan jeg ikke kalle meg vellykka; jeg har verken kjernefamilie eller (fancy) jobb. Jeg opplever det som en enorm frihet. Jeg er fri til å være ærlig, til å bruke tid på det som interesserer meg og de menneskene jeg bryr meg om.
Min mildt sagt elendige økonomi setter noen begrensninger, men som jeg sa til venner her om dagen: «Enten er jeg helt blakk eller så føler jeg meg rik». Forpliktelser medfører tap av frihet til å være ærlig med seg selv og andre. Jeg lever alene og har ingen jobb.
Det virker som om min ærlighet tiltrekker seg andre ærlige mennesker, mennesker som lett blir veldig gode venner man kan stole på. Det er sånt som kan gi deg troen på menneskeheten tilbake. Kanskje er ikke alle mine venner like ærlige mot alle. Ofte opplever jeg at min ærlighet får fram ærlighet i andre. Ting man vanligvis ikke snakker om, kan man snakke med meg om.
Ærlighet henger sammen med forpliktelser og hvilke mål du har med livet ditt. Jeg syns alltid synd på mennesker som tror at de må være normale. Normalitet blir et mål i seg selv, et uoppnåelig mål. Normalitet er dessuten en overflateverdi. Hovedpoenget er at du framstår som normal, ikke at du virkelig er det.
Normalitet er en av de verdiene jeg for lengst har kasta ut av livet mitt, sammen med kjernefamilien og penger. En god del mennesker synes det er skremmende. De føler min avvisning av disse verdiene som et angrep på dem. Noe det ikke trenger å være. Jeg tror grunnen til at de oppfatter det som angrep er at de er fulle av mindreverdighetsfølelse. De føler seg ikke normale, men prøver av alle krefter å framstå som det.
Jeg tror ikke noen mennesker er normale. Vi har alle ett eller annet sårt punkt, en erfaring som ikke er vanlig, en følelse av å være annerledes. Tenk tilbake på da du gikk på ungdomsskolen. Sannsynligvis oppfatta du alle de andre som naturlig normale, mens du hadde en nagende følelse av å være annerledes. De aller fleste opplevde det faktisk sånn, har jeg skjønt. Men ingen turde å si det. Alle prøvde for harde livet å oppnå den normaliteten som virka så naturlig for alle andre.
Nei, ikke alle. Det var på den tida jeg bestemte meg for å være unormal, en avviker. Jeg er ikke aleine om det heller, men de fleste vokser det av seg i møte med forventninger om å være voksne og ansvarlige. Det har ikke jeg gjort, og derfor sitter jeg med arbeidsavklaringspenger fra NAV og ei datter som bor over 100 mil unna.
Jeg har helt klart tapt en del på å være en ærlig avviker. Men jeg har også vunnet en god del. Jeg har et nærmere forhold til foreldra mine enn de fleste jeg kjenner. Og jeg har fantastiske venner som jeg veit at jeg kan stole på. Dessuten har jeg en slags fred med meg selv, en følelse av at jeg kan stole på meg selv fordi jeg veit hvem jeg er. Dette er verdier jeg setter så høyt at jeg håper å overføre dem til min datter, sjøl om hun bor langt borte.
Jeg føler egentlig ikke at jeg har hatt noe reelt valg, det må sies. De gangene jeg har besøkt normaliteten har jeg innsett at jeg ikke fungerer på den måten. Jeg er ikke i stand til å være normal. Kanskje kunne jeg anstrengt meg for å i det minste framstå som litt normal, men jeg er redd for at det ville vært skadelig. Og jeg er ikke villig til å oppgi friheten og de gode vennene mine.
Idealet bør kanskje være en kombinasjon. Jeg er glad for at noen prioriterer det å ha en jobb og en stabil familie høyt. Ellers ville det blitt enda lengre køer hos NAV. Samfunnet ville slutta å fungere. Men kanskje alle kan bli bare litt ærligere med seg selv og de rundt seg?
Tarald Stein 