100 mil borte

Posted: torsdag 3 februar, 2011 by Tarald in Foreldreskapet

For to år sia flytta jeg fra dattera mi. Det er sånt man ikke skal gjøre. Det er ikke uvanlig at menn gjør det, men kvinner kan forvente unison fordømmelse fra både venner og fremmede dersom de gjør det samme. Derfor er det ikke så mange som snakker om det.Ideen om mor og barn som en udelelig enhet er så sterk at den ofte kommer foran hensynet til barns beste. Det jeg syntes var vanskeligst med å få barn, var de harde krava som stilles til mødre. Det blei litt lettere da jeg innså at jeg var mann. Det åpna muligheten for å være annerledes som mor på gløtt. Likevel blei det for vanskelig.

Derfor tror jeg at det er litt lettere for meg å snakke om dette enn det er for kvinner. Jeg har møtt flere som har gjort samme vanskelige valg som meg; å forlate barna sine, for en kortere eller lengre periode. Felles for alle var at det ikke var noe enkelt valg, og savnet kan til tider være ødeleggende for dem.

Jeg blir mer og mer glad i dattera mi etter hvert som hun blir eldre og tar form som selvstendig menneske. Baby-tida var vanskelig, men jeg gjorde mitt beste og jeg tror det var godt nok. Jeg hadde hovedansvaret de tre første åra. Det vanskeligste var alle forventningene. Mange av ideene om hva god oppdragelse og en god forelder innebar, virka fremmede for meg. Det var ingen plass til meg som person i disse normene. Jeg hadde ingen andre ambisjoner som forelder enn å gi henne trygghet og gjøre henne rusta til å bli et selvstendig menneske. I den grad man kan evaluere et slikt prosjekt etter seks år, ser det ut til å være vellykka.

Jeg og min datter var heldige. Hun har en far som passer bedre inn i forventningene til en god forelder enn meg. Når han også gjerne ville ha mer omsorg for henne, ga det meg frihet til å ta egne valg. Når min datter spør hvorfor jeg flytta og hvorfor jeg ikke tok henne med, prøver jeg å forklare at noen fungerer bedre enn andre til å passe på rutiner og det praktiske som et barn trenger; leggetid, mat, penger, å rekke skolen o.s.v. Og at hennes far er like glad i henne som jeg er.

Håpet er at hun vil få både fornuft og kjærlighet av oss begge. Vi er veldig forskjellige. Det er sikkert spennende og godt for henne å være sammen med meg i feriene. Da bruker jeg all min energi på at hun skal ha det bra og at vi skal gjøre hyggelige ting sammen. Jeg legger vekt på å gi henne selvtillit og følelsesmessig trygghet på seg selv. Jeg sier ofte at jeg er glad i henne og roser det hun gjør. Jeg forteller henne om mine verdien av å være annerledes og stole på seg selv, selv om jeg vet at dette synet ikke deles av hennes far. Jeg liker å være sammen med henne, og forteller henne det. Det blir mye prating og opplevelser, og ganske lite rutiner. Vi spiser når vi blir sultne, sovner når vi er trøtte og står opp når vi våkner. Jeg prøver å forklare henne at et sånt liv ikke lar seg kombinere med skolegang.

Det jeg ikke sier til henne er at jeg trenger å gjøre noe annet enn å være mamma. Når ferien er ferdig er jeg sliten langt inn i sjela og må bruke tid på å finne igjen meg selv. Jeg tror jeg er en veldig god forelder, i korte perioder. Jeg har aldri klart å finne den gyldne middelvei på noe område i livet, og må rett og slett godta at det er sånn jeg er. Når jeg godtar det, kan jeg legge opp livet mitt på en måte som blir mest mulig positivt for meg og de som er rundt.

Det er klart det gjør vondt, både for henne og meg. Jeg skulle ønske jeg kunne se henne litt oftere, som da hun gikk i barnehagen og kunne komme på besøk ei uke eller to også utenom feriene. Samtidig er det veldig godt å vite at hun har noen som kan gi henne alt det jeg ikke kan (i alle fall ikke akkurat nå); økonomisk trygghet, hverdagslig forutsigbarhet og rutiner.

Å reise fra barnet sitt bør aldri være et enkelt valg, og er det svært sjelden. Det er ikke alle som er villige til å dele sine kriser og nederlag med både venner og ukjente. Så tro meg; bak enhver forelder som forlater sitt barn finnes det ei sår fortelling med mange sider.

Jeg håper at kravene og forventningene til mødre kan bli litt lavere og tillate individuell tilpasning. Da vil kanskje færre måtte ta det vanskelige valget.

(Dette innlegget sperres for kommentarer, sia tematikken ser ut til å tiltrekke seg troll.)

Kommentarer er stengt.