En gang for lenge sia, året før jeg fylte atten, blei det holdt en folkeavstemning i Norge. Jeg var rasende fordi jeg ikke hadde stemmerett. Jeg skreiv til og med innlegg som gløda av nei-engasjement i lokalavisa.
Årsaken til mitt engasjement var hovedsakelig asyl- og flyktningepolitikk. Det var den gangen Norge hadde en slik politikk som nesten var forsvarlig, nesten menneskelig. Et viktig premiss for mitt nei til EU var dessuten at vi meldte oss ut av EØS. I solidaritet med resten av verden.
I åra etter avstemminga innså jeg at det ikke fantes politisk vilje til å si opp EØS-avtalen, til tross for at det innebar at vi fikk tredd EU-politikken nedover hodet uten reell medbestemmelsesrett. Jeg skjønte også at det ikke fantes politisk vilje i Norge til å protestere mot EUs påfunn.
Og så kom Schengen-avtalen. Det var dødsstøtet for mitt «Nei til EU»-engasjement. Nå hadde Norge ikke lenger lov til å være bedre enn EU. I årene etterpå var jeg heller ikke for EU, jeg syntes det hele var blitt meningsløst.
Bit for bit har jeg oppdaga sider ved EU som er bra. For eksempel har EU en klar holdning mot tvangssterilisering av transpersoner og bedre antidiskrimineringslover. De har også en del støtteordninger på kulturfeltet som jeg har sansen for.
Når det så blir klart at Maria Amelie hadde fått bli i et flertall av EU-land, er det dråpen som får begeret til å flyte over. Det er på tide at jeg kommer ut av skapet og melder offisiell overgang til ja-folket. Jeg har ikke lenger tro på at norske politikere tar hensyn til menneskerettighetene.
Vær så snill: Få Norge inn i EU før jeg blir nødt til å søke om politisk asyl i EU!
Tarald Stein 
EU-spørsmålet handlar i all hovudsak om demokrati. Eg stemmer (førebels) nei til EU fordi dei viktigaste politiske prossesane i EU i liten grad er demokratiske.
Å vera EU-tilhengjar fordi EU har nokre enkeltlovar og -reglar som er betre enn Noreg sine, høyrer mildt sagt ut som ein risikofylt seilas.
Kva vil du sei den dagen EU innfører lovar som du djupt foraktar? Ein treng ikkje vera spåmann for å sjå at middelhavslanda i framtida kjem til å innføra lover i innvandringspolitikken som både du og eg foraktar. Kjem til å bli EU-motstandar den dagen det skjer?
Jeg er ikke utprega demokratisk anlagt. Hvis det fantes en pålitelig, fordomsfri måte å begrense stemmerett til folk som er i stand til å tenke en smule logisk, ville jeg foretrukket det. Demokratiet i Norge har jeg mista troa på. Det er godt mulig at demokratiet i EU er elendig, men de siste åra har jeg faktisk fått mer tiltro til det enn det norske.
Jeg antar at den totale desillusjon bare er et tidsspørsmål.
Eg kjenner faktisk knapt nokon akademikarar som er demokratisk anlagt etter din definisjon, alle akademikarar synes jo at folk flest er tullingar som ikkje skjønar seg på politikk (eg er ikkje mindre arrogant på dette punktet enn andre akademikarar) Likefullt står dei fleste av oss fast på at demokrati er den minst dårlige av alle dårlige styreformer. Slik sett er me alle motvillige demokratitilhengjarar.
Uansett står hovudargumentasjonen min fast, og den er at EU-argumentasjonen din ikkje er god nok: Dersom du er for EU fordi EU tilfeldigvis (og mellombels) har nokre lover og ordningar som er betre enn dei norske, står du framfor eit stort nederlag den dagen lovene og ordningane du likar vert endra i Brussel.
Som nemnt: Kva vil du sei den dagen EU innfører lovar og ordningar som du djupt foraktar? Vil du at Noreg skal melda deg ut av EU, eller kva?
Jeg er så (u)heldig at ansvaret for Norges tilknytning til EU ikke hviler på mine skuldre mer enn andres. Likevel:
Noen må bli de første til å melde seg ut, og jeg har ingenting imot det hvis Norge skulle gå foran med et slikt (godt) eksempel.
Nei-sida er veldig opptatt av at EU er et tungrodd system. Noe de har helt rett i. Det betyr at det tar ei stund før lover og forskrifter endres. Såvidt jeg har registrert er ikke noen brudd med menneskerettighetene planlagt innført med det første i EU – tendensen er heller motsatt.
Samtidig har vi i Norge ikke en gang skikkelig debatt om de bruddene på menneskerettighetene som den norske stat står for, langt mindre noe politisk forslag om at disse skal opphøre.
Konklusjonen blir at jeg har null tro på det norske folket, men en liten smule mer på det europeiske. Norge har eksistert ved siden av EU ei stund, så nå vet vi hvordan det går… Å være medlem har vi ikke forsøkt og jeg syns det er på tide at vi prøver det. Sjansen er selvsagt svært stor for at verden går til helvete helt uavhengig av norsk EU-medlemsskap.