Det er et uttalt statlig mål at offentlige bygninger skal være tilgjengelige for alle, uansett funksjonsgrad. Her mener jeg at trans-organisasjonene bør begynne å samarbeide med f.eks. handikapforbundet. Universell utforming og økt tilgjengelighet angår nemlig også transpersoner.
Først og fremst handler det om toaletter og garderober. Mange transpersoner kvir seg for å bruke offentlige toalett fordi vi vet at vi ikke passer 100% inn i noen av de to tilgjengelige båsene.
Selv har jeg slutta å være nervøs for at det høres annerledes ut når jeg tisser enn når andre menn gjør det, at føttene mine vender feil vei eller for at buksefyllet skal falle ut og trille under døra. Når folk går på do er de heldigvis mest opptatt av å få gjort det de er kommet dit for. Likevel var denne nervøsiteten på et tidspunkt så sterk at jeg ikke turde å gå på do andre steder enn hjemme.
Når man oppfatter toaletter i offentlige bygninger (fra kirker og rådhus til kjøpesentre) som utilgjengelige, har det lett for å prege hverdagen. Man begrenser hvor lenge man er hjemmefra, unngår sosiale settinger, unngår bestemte steder og har lett for å isolere seg.
Mange bygninger har handikaptoalett, men altfor mange av disse er avlåst slik at man må be om nøkkel. Det er en høy terskel for å spørre etter nøkkel når man ikke ser funksjonshemma ut. Jeg har selv vært ute for å bli avkrevd forklaring i slike tilfeller.
Problemet kan løses med ganske enkle midler. Det beste vil være å ikke dele inn toaletter etter kjønn i det hele tatt. Man kan ha et eget rom for dem som er i stand til/ønsker å tisse stående, og et annet med tilstrekkelig mange båser for folk som må/vil sitte.
Eventuelt kan rullestolskiltet få et trans-skilt i tillegg. Trans-tegnet ser slik ut:
Det samme prinsippet kan anvendes på garderober i treningssentre og svømmehaller. Jeg skrev en del om dette i mitt forrige innlegg; Herregarderoben – rommet med terskel i brysthøyde.
Tilgjengelighet for transpersoner handler om å skape et samfunn med rom for mangfold. De tiltakene jeg har beskrevet vil ikke bare komme transpersoner til gode, men også familier med barn av ulike kjønn og mennesker med behov for ekstra privatliv. I en garderobe-setting inkluderer det for eksempel alle med et anstrengt forhold til egen kropp eller dårlige erfaringer med andres reaksjoner på den.
Tarald Stein 
Veldig viktig poeng! Mange kvier seg for å orientere seg rundt i det sosiale rom i hverdagen, nettopp av slike grunner som du nevner over, som egentlig hadde vært lett å gjøre noe med.
Jeg næøler selv med å gå på toaletter i mange sammenhenger, og har vel knapt vært på et offentlig bad siden jeg sto frem med min kjønnsproblematikk. Enkelte ganger når det ikke bør være tvil om hvilket kjønn jeg står frem som går jeg inn på dametoalettet, men som oftest velger jeg handicapp-toalett såfremt det er mulig for å slippe spørrende blikk.
Som en av de mer offentlige transpersonene i Oslo så er mange klar over og aksepterer at jeg benytter dame-toalettet, men med en gang jeg går inn med jeans og t-skjorte eller andre mer skjønnsnøytrale plagg blir terskelen og aksepten for at jeg bruker det toalettet jeg føler jeg bør benytte høyere.
Når jeg selv skal ut på byen blir det derfor ofte til at jeg går til steder med unisex toaletter, noe det er en del av i Oslo, men kanskje færre av utenfor tigerstaden.