Ut av skapet: Kulturelite

I Klassekampen skrives det om hvordan ordet «kulturelite» brukes for å kneble sunn kulturdebatt. Dette er noe som har irritert meg ganske lenge. Så når Susanne Christensen foreslår på twitter å ta ordet tilbake på samme måte som homser har tatt «homse» tilbake, tar jeg utfordringa.

Jeg kommer herved, som den første i Norge, ut av skapet som del av kultureliten.

Nå føler jeg meg ikke egentlig som en del av noe som helst, men det er mulig at nettopp ekstrem individualisme er del av det å tilhøre kultureliten. Det sies også at kultureliten har makt, og jeg håper at noen tar utfordringa og viser meg hvordan jeg har makt.

Bakgrunnen for å bekjenne tilhørighet til kultureliten er at jeg i hvert fall ikke vil settes i bås med FrP-velgerne «folk flest». Og i den norske kulturdebatten finnes det ingen mellomposisjon. Jeg har dessuten noen trekk som ofte tilskrives kultureliten: Jeg er forfatter og jeg har hovedfag i litteraturvitenskap.

Den makten jeg evt. har, springer ut av evnen til å formulere tanker i ord. To ganger har jeg dessuten sittet i jury for kulturelle priser: Havmannprisen og prisen for årets kritiker. De helt store kulturpolitiske konsekvensene har disse to prisene ikke.

I masteroppgaven som er opphavet til Klassekampens artikkel, identifiseres 7 hoveddiskurser:

• Smaks- og livsstilsdiskurs
• Makt- og nettverksdiskurs
• Diskursen om kulturelitens forakt og arroganse
• Fordelings- og prioriteringsdiskurs
• Demokratisk diskurs
• Avsløringsdiskurs
• Nasjonal diskurs

Når det gjelder smak- og livsstil hører jeg i tillegg til kategorien homser og skal derfor ha bedre smak enn andre menn. I følge fordommene hører jeg definitivt til kultureliten innenfor denne diskursen. Problemet er bare at fordommene ikke stemmer med fakta. Jeg er ganske konservativ og svært lite innovativ i matveien. For eksempel har jeg ikke tenkt å smake sushi noen gang, og jeg liker ikke caffe latte (smaker for mye kaffe). Jeg drikker ikke rødvin annet enn i nødsfall, men spiser heller ikke Grandiosa. Når det gjelder folagsfester hadde det vært interessant å kvotere inn grandiosaspisere i grilldress.

Etter hvert har jeg et greit nettverk innenfor litteraturfeltet. Men hele ideen med nettverksbygging, å bli kjent med folk fordi de ha innflytelse, byr meg imot. Tross dette kjenner jeg en del folk med samme interesse som meg; skriving og litteratur. Men makt?

Så var det forakt og arroganse, og der skårer jeg sikkert skyhøyt. Jeg er vant til å tenke at fordi jeg har høyere utdannelse og innerst inne tror at jeg er noe, utviser jeg automatisk forakt. Men stemmer det egentlig? Jeg har ofte større respekt for folk som kan praktiske ting enn for folk som kan noe om litteratur. Ikke fordi praktiske ting er bedre, men fordi jeg ikke forstår meg på det. På samme måte har jeg enorm respekt for alle som ønsker å bli sykepleiere, frisører og snekrere. Jeg forstår ikke hvorfor noen vil ønske seg slike yrker, og har enorm respekt for alt jeg ikke forstår meg på.

Det jeg har forakt for er dumhet, mangel på selvinnsikt og motvilje mot ting man ikke forstår. Evne til logisk tenkning står nok høyt i kurs hos meg, men dette er heldigvis ikke synonymt med høy utdannelse. En lavtlønna fyr som er opptatt av penger og likevel stemmer FrP har jeg ingen respekt for. FrP vil kanskje senke skatten for de rikeste, men på bekostning av sosiale goder. Det vil i siste instans si at du kan kjøre rundt billigere, men havner du i en kollisjon m du selv betale for sykehusopphold og medisinsk ekspertise.

I praksis har jeg skjønt at jeg kan ha gode samtaler med folk uavhengig av deres sosiale bakgrunn. Det hjelper nok å være transmann og utenfor arbeidslivet. Jeg unngår stort sett å snakke parti-politikk, for jeg ønsker som oftest ikke å miste respekten for dem jeg snakker med.

Kultureliten står visstnok også i motsetning til «det norske». Det føler jeg meg helt hjemme i, ettersom jeg er anti-nasjonalist på min hals. En sånn som får akutt allergianfall på 17.mai og gjerne skulle meldt meg ut av nasjonen. Jeg foretrekker indisk mat foran norsk, men har gitt opp å prøve å bli indisk. På den andre siden ville det ikke finnes noe vi kunne kalle norsk hvis det ikke hadde vært for tidligere tiders kulturelite.

Særlig demokratisk anlagt er jeg strengt tatt ikke, og også dette plasserer meg i kultureliten. Nå tror jeg at de fleste andre i denne eliten er mer demokratisk anlagt enn meg. Jeg drømmer om et system der stemmerett var forbeholdt folk med vett, men jeg har ingen tro på at det vil bli oppfunnet et objektivt mål for vett.

Jeg liker ikke flertallsavgjørelser, ettersom jeg er vant til at ingen er enige med meg. Majoritetsprinsippet går ofte på bekostning av en minoritet og det kaller jeg flertallsdiktatur.

Jeg er en åndssnobb. Delvis fordi jeg prioriterer ikke-materialistiske sider ved tilværelsen, delvis fordi jeg har innsett at jeg aldri vil oppnå materialistisk velstand. Jeg skjønner ikke hva som er så bra med å ha masse penger. Selvsagt ville jeg ikke sagt neitakk hvis noen sendte meg et par millioner, og jeg håper stadig at jeg skal få nok penger til å overleve, men å bruke hele livet for å skaffe meg mer penger virker meningsløst. Her er jeg helt klart direkte utviklingshemma og en stor utfordring for NAV. Samtidig er jeg veldig glad for at andre har mer økonomisk vett enn meg og mindre kunstneriske ambisjoner. Ellers sitter vi raskt igjen med en nasjon av kunstnere og sosialklienter, og til og med jeg skjønner at det ikke er bærekraftig.

Om nå alt dette plasserer meg innenfor kultureliten, så savner jeg fortsatt at noen forteller meg hvordan jeg konkret innehar makt. I mellomtiden skal jeg skrive et par bøker mens jeg venter på at noen vil ha meg som kulturminister.